Rosene visner

Emmanuel Macrons seier er et resultat av at sosialdemokratiske partier er i full oppløsning i hele Vesten. Hvis arbeiderbevegelsen ikke klarer å samle moderate og radikale, blir han et blaff, snarere enn et lys i tunnelen.

Publisert   Sist oppdatert

Gjennom politisk navigasjonskunst på aller høyeste nivå har økonomiministeren til tidenes mest upopulære franske president klart å navigere seg selv helt inn i Élyséepalasset. For det politiske hjertet av Europa er det selvsagt oppløftende at bypassoperasjonen rundt Le Pen-knuten lyktes.  Likevel er det liten grunn til å glede seg for den sentrum-venstre tradisjonen Macron representerer. De store trendene bak Macrons vei til makten tegner i stedet et dystert bilde av den moderate venstresiden, en bevegelse i sterk tilbakegang preget av intern krangling og fragmentering.

Samhold

Det er få som har oppsummert arbeiderbevegelsens suksessoppskrift bedre for meg enn Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen ved avisens 40-årsjubileum i våres. I sin innledning for jubileumsgjestene brukte redaktøren mesteparten av sin taletid til å snakke om det ene ordet som kunne forklare alt av venstresidens suksess – samhold. I følge Braanen er det nettopp fordi venstresiden lyktes i å skape samhold og tilhørighet til sin bevegelse på tvers av andre konfliktakser som by mot bygd eller ufaglært mot akademiker, at arbeiderbevegelsen evnet å bli den dominerende aktøren den har blitt. Jeg tror venstresiden gjør klokt i å lære av Braanens analyse.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her