Rosene visner

Emmanuel Macrons seier er et resultat av at sosialdemokratiske partier er i full oppløsning i hele Vesten. Hvis arbeiderbevegelsen ikke klarer å samle moderate og radikale, blir han et blaff, snarere enn et lys i tunnelen.

Publisert   Sist oppdatert

Gjennom politisk navigasjonskunst på aller høyeste nivå har økonomiministeren til tidenes mest upopulære franske president klart å navigere seg selv helt inn i Élyséepalasset. For det politiske hjertet av Europa er det selvsagt oppløftende at bypassoperasjonen rundt Le Pen-knuten lyktes.  Likevel er det liten grunn til å glede seg for den sentrum-venstre tradisjonen Macron representerer. De store trendene bak Macrons vei til makten tegner i stedet et dystert bilde av den moderate venstresiden, en bevegelse i sterk tilbakegang preget av intern krangling og fragmentering.

Samhold

Det er få som har oppsummert arbeiderbevegelsens suksessoppskrift bedre for meg enn Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen ved avisens 40-årsjubileum i våres. I sin innledning for jubileumsgjestene brukte redaktøren mesteparten av sin taletid til å snakke om det ene ordet som kunne forklare alt av venstresidens suksess – samhold. I følge Braanen er det nettopp fordi venstresiden lyktes i å skape samhold og tilhørighet til sin bevegelse på tvers av andre konfliktakser som by mot bygd eller ufaglært mot akademiker, at arbeiderbevegelsen evnet å bli den dominerende aktøren den har blitt. Jeg tror venstresiden gjør klokt i å lære av Braanens analyse.

Det er oppsmuldringen av dette samholdet vi er vitne til i store deler av den vestlige verden. Venstresidens partier ser ikke lenger ut til å være i stand til å forene de moderate og radikale elementene som deres bevegelse opprinnelig var bygget opp rundt. I land etter land er grasrotbevegelser på venstresiden i ferd med å bygge et mistillitsvotum mot det moderate etablissementet som har styrt deres bevegelse de siste tiårene.

Jeg tror venstresiden gjør klokt i å lære av Braanens analyse.

Til tross for at resultatene av disse opprørerne varierer fra land til land, er den underliggende tendensen glassklar: Sentrum-venstre er i full oppløsning. I Hellas og Nederland er de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene allerede nærmest utslettet. I Tyskland er Sosialdemokratene i ferd med å levere sitt fjerde valgnederlag på rad. I Storbritannia er Arbeiderpartiet overtatt av radikalere som ikke er valgbare. Og i USA higer deres amerikanske frender etter det samme, men etablissementet lyktes med å nominere en annen, men lite inspirerende kandidat.

Splitt og hersk

Emmanuel Macron har i motsetning til de ovennevnte hatt suksess, men dette er mer å regne som et nødbluss enn et lys i tunnelen. Hans nystartede politiske bevegelse, En Marche, er et resultat av de samme dødstrendene som manifesterer seg for andre venstresidepartier. Den første er at det tradisjonelle sosialistpartiet i Frankrike, i likhet med sine søsterpartier, er blitt uvalgbart. Den andre at de moderate elementene ikke lenger ville ha hatt sjansen til å vinne den interne nominasjonen. Så dersom Macron hadde ønsket å bli kaptein på det synkende skipet, ville den fagorganiserte besetningen på MS Parti Socialiste neppe akseptert det.

En potteplante kunne med andre ord regnet med å få rundt ni millioner stemmer og ville dermed kun marginalt tapt mot Le Pens 10,6 millioner stemmer.

Resultatet ble derfor at de moderate satte seg i livbåten før mytteriet var et faktum. Denne båten har riktignok vist seg som sjødyktig i det franske politiske system, men mye av dette kan også forklares gjennom tilfeldigheter. I den franske politiske tradisjonen, der man har to valgomganger, stemmer man ikke for den man er for, men i stedet mot den man er mot. I denne modellen er det en klar fordel å representere sentrum mot ytterelementene. Av en valgdagsundersøkelsene fremgår det at hele 43 prosent av Macrons 20,7 millioner velgere kun stemte på han for å unngå Le Pen.

En potteplante kunne med andre ord regnet med å få rundt ni millioner stemmer og ville dermed kun marginalt tapt mot Le Pens 10,6 millioner stemmer. Kun Hillary Clinton ville vært i stand til å tape det valget.

Parallelle arbeidersamfunn

I det sosialdemokratiske blomsterbedet er rosene i ferd med å visne hen. Samfunnsutviklingen beveger seg vekk fra de forhold som gjorde bevegelsen suksessrik i utgangspunktet. Tapet av klassiske industriarbeidsplasser har ført til et markant fall i antallet fagorganiserte. I Storbritannia og Frankrike er andelen fagorganiserte tilnærmet halvert siden starten på 80-tallet. For å kompensere for tapet av kjernevelgere er derfor sentrum-venstre nødt til å henvende seg til nye velgergrupper. Denne strategien har skapt en rift mellom den «ekte arbeiderbevegelsen» og karrierepolitikerne på toppen av den.

Det franske sosialistpartiet står nå i fare for å bli utradert og velgerne fordeler seg på henholdsvis radikale og moderate venstresidepartier.

Når samfunnstoppene i motsetning til velgermassen heller ikke merker de økonomiske nedgangstidene på kroppen, går det fort galt. Vi kan snart feire tiårsjubileum for krisen i eurosonen – med henholdsvis 18 prosent arbeidsledighet i Spania, 11 prosent i Italia og 10 prosent i Frankrike trykket på marsipanlokket. Til tross for at jeg ser flere positive sider av EU enn negative, har jeg ikke så vanskelig for å forestille meg at ikke alle synes den kaken smaker like godt. Denne utviklingen er særlig egnet til å så splid på venstresiden hvor de moderate elementene ofte er religiøse EU-tilhengere, samtidig som de er helt avhengig av å skape arbeidsplasser for å blidgjøre egne velgere.

Den siste sentrumskandidaten

I sum fremstår derfor også seierherren Macron som resultat av en svekket venstreside. I kjølvannet av Macrons seier følger den samme trenden som kan observeres andre steder, at de radikale og moderate elementene på venstresiden skiller lag. Det franske sosialistpartiet står nå i fare for å bli utradert og velgerne fordeler seg på henholdsvis radikale og moderate venstresidepartier. Det er dårlig nytt for en bevegelse som har hatt samhold som viktigste suksessfaktor. Skal Emmanuel Macron lykkes med å bli noe annet enn en begravelsesagent for en splittet venstreside, har han en enorm oppgave foran seg for å forene bevegelsen. Hvis ikke er det grunn til å tro at han vil ende opp som den siste sentrumskandidaten.