Forsiden

Mad Men, mad critics

Mad Men kritiseres for å idolisere 1960-tallet, men nettopp dét er jo seriens styrke.

Mad Men kritiseres for å idolisere 1960-tallet, men nettopp dét er jo seriens styrke.

Den eminente amerikanske forfatteren og kritikeren Daniel Mendelsohn mener den populære TV-serien Mad Men er oppskrytt. Hans kritikk ville trolig ikke nådd mange nordmenn om ikke Inger Merete Hobbelstad nylig hadde gjennomført et lengre intervju med ham for Dagbladet, kort tid før  Aslak Nore gjorde det samme på Litteraturhuset. (Mendelsohns støtre anmeldelse finnes her.)

Mad Men, som nå er inne i sin avsluttende sesong, har vært enormt populær fra første episode og holdt en trofast skare med seere både i og utenfor USA. Det er tydelig at livene til ansatte i reklamebransjen på 1960-tallets New York treffer en nerve. Men ikke alle er altså fornøyd med resultatet. Ved siden av det Mendelsohn mener er dårlig skuespill, slapp kameraføring og et ujevnt manus, finner han at serien «verken forstår seg selv eller tiden den portretterer».

Årsaken er at Mad Men på den ene siden moraliserer over 1960-tallet, siden serien er full av henvisninger til hvordan dette tiåret var håpløst rasistisk, sexistisk og lite økologisk. Dette samtidig som den boltrer seg i periodens estetikk i form av mote, musikk, og sosiale konvensjoner. Og enda verre, den «male gaze-er» kvinnene den portretterer og gjør slik alle seerne til gammeldagse mannsjåvinister, enten vi vil det eller ei.

Fra tv-serien "Mad Men"
Fra tv-serien «Mad Men»

Mot dette kunne man kanskje innvende behovet for å gi realistiske fremstillinger, men det er flere som har pekt på at mange scener er overdrevet i forhold til hvordan tiden egentlig var. Camille Paglia er en av dem. Kanskje overdrives det hvor mye spriten fløt og hvor sterk den erotiske spenningen var mellom ansatte.

Jeg har verken jobbet i New York, i reklame, eller levd på 1960-tallet, og har dermed dårlige forutsetninger for å etterprøve påstandene. Likevel overser kritikken en grunnleggende styrke ved serien som nettopp angår vårt syn på vår nære fortid. Det har å gjøre med at serien pløyer ny mark for fremstillingen av det som i våre dager altfor ofte behandles som en historisk overgangsfase: Som en tid som ikke har annet å vise til enn studentopprøret som avsluttet den.

Corporate America
Kunstnerisk nyskapning eksisterer ikke bare i ensomme geniers sinn, men kultiveres i sosiale forhold. I visse steder og til visse tider har forutsetningene for kreativitet vært spesielt gode. Paris og Wien ved forrige århundreskifte skapte Art Nouveau. Berlin og New York på 1920-tallet ga oss jazz og Art Deco.

1960-tallet utgjør egentlig også en slik kulturell høyoktan-periode. Pop art gjorde seg gjeldende, rockemusikken utviklet seg i nye retninger, hverdagsmoten ble masseprodusert og nådde store forbrukermarkeder, jet-alderen satte inn for alvor. Mad Men velter seg i gjenstander og referanser fra 1960-tallets New York.

Mad Men velter seg i gjenstander og referanser fra 1960-tallets New York.

Et definerende trekk ved denne tiden var at populærkulturen var kommet for fullt, men ikke ennå forskjøvet den borgerlige høykulturen. De to eksisterte fremdeles side-om-side. Dette er tiden da en operasangerinne som Maria Callas kunne motta høyverdige hyllester for sin siste opptreden på La Scala og pryde forsidene på sladreblader samme uke.

Det kan være lett å glemme i våre dager hvor populærkulturen har tatt over for både tradisjonell folkelig og borgerlig kultur på så mange arenaer. Slik sett er 1960-årene også en utrolig rik tid.

Ved å ta utgangspunkt i reklameverdenen dukker et annet tema opp: Den gradvise dominansen av «Corporate America», i USA og siden i resten av verden. Oppdragene og kampanjene som skildres i serien gir en påminnelse om hvilken betydning merkevarene har fått og hvor stor definisjonsmakt selskaper har for identitet gjennom forbruk. Bekjente av meg i reklameverdenen kan også fortelle at flere av kampanjene som presenteres i serien er basert på kjente historiske eksempler. Det er her Mad Men fenger mest, i hvert fall meg (Don Drapers mange sidesprang er kjedelige i sammenligning).

Manndom for fall
At regien, manus og skuespillet i Mad Men lider av vesentlige mangler er det vel også noe hold i (at seriens skaper, Matthew Weiner, nylig fikk unison slakt for sin spillefilmdebut «Are You Here», gir vel kritikerne en viss støtte).

Hovedpersonen Don Draper (spilt av Jon Hamm) kan i hvert fall lett virke som en flat karakter. Det maskuline og betenkte – nesten uttrykksløse – ansiktet hans har holdt seg nærmest uforandret gjennom alle sesonger. Han fremstår så og si lik enten teamet hans har landet en millionkontrakt eller kona ønsker å gå fra ham.

Selv tenker jeg på Don Draper som en arketyp fra en svunnen tid.

Selv tenker jeg på Don Draper som en arketyp fra en svunnen tid. Han er den selvstendige, usentimentale, uaffiserte og geniale idealmannen fra den tidlige moderniteten, som har hatt skrinnere og skrinnere kår etter 1968. Med hans egne megetsigende ord: «There is no American history, only an American frontier!»

Det er ikke tilfeldig at Don Draper minner om Howard Roark fra Ayn Rands «Fountainhead». Parallellen påkalles faktisk i serien selv, der Ayn Rand diskuteres på et konferanserom i første sesong. «I don’t intend to build in order to have clients; I intend to have clients in order to build», sier arkitekten Howard Roark. Noe lignende kunne reklamemannen Draper ha sagt.

Både Fountainhead og Mad Men nyter og beundrer disse über-mennene. Akkurat slik de trolig ville ha blitt beundret i sin samtid – og slik vi innerst inne egentlig fremdeles gjør. De er guilty pleasures vi kan tillate oss siden vi vet at Don Draper er borte for godt, og fordi vi alle unner Peggy Olson  karrieren hun nå gjør, både i reklamebransjen og ellers.

Men bak denne gleden lurer det seg et slags vemod, siden døren også lukket seg for Roger Sterling. En arbeidsnarkoman tar i dag med seg jobben hjem, ikke privatlivet på kontoret, slik som ham. Uten sexismen, sjåvinismen og testosteronet fra 1960-tallet, måtte Sterling ha lagt om sin humor, droppet sin frokost-whiskey, endret sin arbeidstid og sin omgang med ansatte.

Godt er det! Og litt leit også. Dobbeltmoral er som kjent bedre enn ingen moral, og Mad Men strutter av dobbeltmoral i sine three-piece suits og brylkrem. Serien er vel litt som 1960-tallet: stilig, sine mangler til tross.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden