NEKROLOG

Minneord for Magnus Thue (1980–2022)

Publisert

«Likte Thue. Han kan godt skrive mer for oss.»

Det er de første ordene jeg finner i epost-arkivet mitt om Magnus Thue, tidligere statssekretær i Finansdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Kunnskapsdepartementet – og tidligere redaksjonssjef i Minerva. For ti dager siden døde han av akutt hjertesykdom, 42 år gammel.

Det var i Minerva jeg først møtte Magnus i januar 2008, i form av en tekst jeg altså likte godt – et bokessay om lov og rett som fremviste flere av de tankene jeg senere har forbundet med ham. For Magnus skulle komme til å skrive mer for oss. Etter hvert ble han ansatt som redaksjonssekretær, og jeg fikk mer med ham å gjøre.

Vennskapet som vokste frem, var i begynnelsen basert på politiske samtaler – eller kanskje snarere pre-politiske: De handlet ikke først og fremst om skattesatser eller kommunegrenser, men om de store spørsmålene – om hvem vi er og hvor vi kommer fra, om maktens natur og om betingelsene for et fritt samfunn. Selv om Magnus siden forlot Minerva og gikk inn i den mer jordnære politikken – som politisk rådgiver og etter hvert statssekretær for Høyre i tre ulike departement – fortsatte de store samtalene helt til det siste.

«Betingelsene for et fritt samfunn» kan høres ut som store ord – men de speiler en side ved måten Magnus tenkte om politikk på, som jeg lærte mye av. Mange som sysler med politikk, har noen ideer om betingelsene for et fritt samfunn. Men for mange av oss var det lenge stort sett teoretiske øvelser. I så måte hadde Magnus et særegent politisk utsyn i norsk sammenheng – som hele tiden hadde med seg en spesiell oppmerksomhet på at orden og demokrati er skjørere enn vi tror.

Den siste uken er visdommen i denne tilnærmingen kanskje blitt klarere for flere, og det gjør det også meningsfullt å skrive mer om hans tanker.

En særegen konservativ

Magnus og jeg kom opprinnelig til samtalene med ganske ulike syn: Jeg hadde nok en større tro på at verden tross alt beveget seg i riktig retning. Og helt enige ble vi vel aldri. Men utfordringen fra Magnus var nesten alltid relevant – og utviklingen siden januar 2008, med finanskrise, flyktningkrise, valget av Donald Trump og pandemi, gjorde utvilsomt at vi også gradvis kom til å se flere spørsmål mer likt.

Jeg tenkte nok ofte på Magnus som en ganske pessimistisk konservativ. En av hans påstander som vi i blant gjorde narr av, var at verden ville vært et bedre sted uten TV. Senere justerte han påstanden til å gjelde internett. Når man ser polariseringen sosiale medier har bidratt til i Vesten de siste ti årene, er det mindre grunn til å gjøre narr av utsagnet i dag.

Men med tiden så jeg tydeligere at han ikke egentlig var pessimist. Han var bare ikke optimist. Det var tanken om at ting nødvendigvis blir bedre over tid, nærmest av seg selv, Magnus mislikte. Allerede i det første bokessayet han skrev for Minerva, ser vi mange klare avleiringer av dette, som når han skriver om Graham Greenes roman The Quiet American: «Problemet med Pyle — amerikaneren det henvises til i tittelen — er nettopp hans idealisme, hans naive og grenseløse tro på at materiell fremgang, rasjonalitet og god vilje vil løse alle problemer.»

Til dette hørte også en usentimental realisme. Magnus avviste også tanken – som er så fristende å holde seg med – om at ethvert problem har en løsning. «At menneskeskapte institusjoner ikke alltid klarer å leve opp til sine idealer er trist, men uunngåelig», konstaterte han tørt i essayet om lov og rett, som en respons på en påstand om at rettsvesenet er så kaldt og firkantet at det kan oppleves absurd. At ikke alle problemer har en klar løsning, er også en innsikt mange politikere med sine stadige handlingsplaner og nullvisjoner ofte kunne ha nytte av.

I Norge har den konservative tradisjonen i stor grad vært relativt liberal og relativt optimistisk. For eksempel sier Høyres formålsparagraf at partiet vil føre en konservativ «fremskrittspolitikk». Det har selvsagt også eksistert reaksjonære elementer i Norge fra tid til annen, som mente at alt var bedre før. Men den tradisjonen som Magnus stod i, som ikke egentlig var tilbakeskuende, men først og fremst var grunnleggende skeptisk til menneskets hybris og tro på at alt vil gå bra til slutt, har vært mindre fremtredende.

Selv om jeg også regnet meg som en bekymret konservativ, stadig urolig for verdens utvikling og for hva som kan gå tapt, har jeg nok likevel hatt en instinktiv opplevelse av at verden gradvis blir bedre. Men for Magnus ble betydningen av å ta vare på det som var godt, til ikke å forfølge en politikk som risikere å sette det vi har, i fare, kanskje enda sterkere.

Den store krigen

Eksempler på at fremgang skulle vise seg ikke å vare evig og på at hybris ledet til undergangen, er tallrike i historien. Og Magnus hadde brede og dype historiekunnskaper. Som gammel latinist fra universitetet måtte jeg gjentatte ganger erkjenne at Magnus hadde bedre kunnskaper enn meg om både lange linjer og små detaljer fra den romerske keisertiden. En særlig plass i Magnus’ historieinteresse spilte likevel første verdenskrig – og da ofte nettopp som et eksempel på hvor mye som kunne gå tapt, og hvor vanskelig vi har for å forstå det på forhånd.

I et bokessay om den store krigen skrev han om hvordan den utviklet seg til en krig som «fikk Europa til å miste troen på sin egen sivilisasjon og kultur, og hvis ettervirkninger var den russiske revolusjon, depresjonen, Hitler, den andre verdenskrig og den kalde krigen». Men før den skjedde, var det knapt noen som så for seg muligheten for at en slik krig skulle forstyrre den økonomiske og politiske fremgangen i Europa, og Magnus skriver blant annet om Sir Norman Angells bok The Great Illusion fra 1909, som pedagogisk forklarer hvorfor krig mellom stormaktene ikke lenger er en mulighet: Det ville være helt irrasjonelt, fordi verdens sammenvevde økonomier ville innebære at alle parter taper.

I våre dager bygger lignende påstander på at storkriger nå er umulig på grunn av atomvåpen og trusselen om gjensidig utslettelse. Men som Magnus skrev: «Angell hadde selvsagt rett i at seierherrene i moderne kriger led like mye som de beseirede. Men han overvurderte menneskets evne til å handle rasjonelt. Krigen kom uansett.» Den innsikten synes spesielt aktuell denne uken. Men fordi en slik uke nettopp dukker opp når vi ikke er forberedt på det, var Magnus alltid en varm forsvarsvenn.

Naturlige bånd

Første verdenskrig knuste det gamle Europa og skapte nasjonalstatenes Europa. En av samtalene vi førte ganske kontinuerlig fra 2008 og frem til i dag, handlet nettopp om nasjonen. En interessant tilsynelatende spenning i Magnus’ politiske utsyn handlet om synet på nasjonen, der han på den ene side nettopp erkjente hvor mye som var gått tapt av den gamle sentraleuropeiske kulturen i møte med nasjonalismens fremvekst, og på den annen side var en varm forsvarer av nasjonalstaten. Men hos Magnus bunnet begge vurderingene i et syn på maktens natur.

De gamle multinasjonale europeiske keiserdømmene hvilte på en historisk legitimitet. At folk frivillig og genuint mente at keiseren hadde rett til å styre. I et essay om nasjonalismens radikale røtter diskuterte han hvordan den selvkronede keiser Napoleon sammenlignet seg med Habsburg-keiserne: De, som var født til tronen kunne tillate seg «å bli slått tyve ganger og fortsatt dra tilbake til sin hovedstad; jeg kan ikke det … min autoritet vil ikke overleve den dagen jeg ikke lenger er sterk, og derfor ikke lenger fryktet». Enhver stat må, som Magnus ville vært den første til å erkjenne, i siste rekke selvsagt basere seg på muligheten for voldsmakt – og derfor å kunne fryktes. Men forskjellen mellom Napoleon og keiser Frans, skrev Magnus, var at «hundrevis av års samhandling og gjensidige forpliktelser mellom keiser, adel, kirke, borgerskap og undersåtter hadde bygget opp et lappeteppe av tradisjonelle lojalitetsbånd som kunne tåle militære tilbakeslag».

Poenget hans var ikke at keiserdømme er en god styreform – men at legitimitet er det helt avgjørende spørsmålet for en fredelig orden: «Jo mindre legitimitet et styresett har, dess mer tvangsmakt må man ta i bruk for å holde staten samlet.» Og i dag er det i hvert fall i Europa stort sett nasjonalstatene som har legitimitet: «For oss er det tingenes naturlige tilstand at vårt styresett er basert på den veven som utgjør det nasjonale fellesskapet. Vi aksepterer statens autoritet nærmest betingelsesløst fordi vi ser på dens makt over oss som legitim.» Det var også derfor Magnus pragmatisk ville verne om nasjonalstaten – for å sørge for at endringene som skjer i samfunnet, ikke skjer raskere enn at nye bånd skapes, og veves inn i den store samfunnsveven.

For slik kan betingelsene for et fritt samfunn, som kan fungere uten for mye tvangsmakt, opprettholdes. Utviklingen i USA de siste årene viser hvor raskt spenningene i samfunnet kan øke når legitimiteten ikke lenger tas for gitt. Den som så det komme i 2008, kan rekke opp hånden. For Magnus var slike muligheter alltid nærliggende.

Den store fortellingen

Magnus var altså opptatt av lojalitetsbånd – også privat. Han var opptatt av å skape bånd, og han var usedvanlig lojal overfor dem som var hans venner. Og han var flink til å lage institusjoner ut av vennskapene sine – med middagsklubber og faste møteplasser, og fant plass til dem, enten det var regjeringskrise eller pandemi.

For alle de politiske samtalene førte etter hvert frem til at vi fikk et nært vennskap. Få mennesker var så helstøpte som Magnus. Hans integritet og tydelighet var den samme privat som den var intellektuelt. Hans politiske vektlegging av å passe på et skjørt samfunn hadde privat sitt motsvar i en stor varme og omsorg for venner.

Magnus var ikke veldig aktiv i sosiale medier. Men i en ganske sjelden retweet fra i fjor høst, formidlet Magnus et budskap som også fanger noe av hans holdning til både livet og politikken. Det er en dialog fra Ringenes Herre, en bok som betydde noe for både meg og Magnus, og som appellerte til ham, tror jeg, nettopp fordi den – under slagene og dramatikken på overflaten – handler om en sorg over alt det vakre som forsvinner i verden. Men denne dialogen, mellom Sam og Frodo handler om noe annet, som ikke egentlig er sorgfullt:

Et slikt syn på hvordan vi inngår i tradisjonen, sentimentalt og realistisk på samme tid, var kanskje karakteristisk for Magnus. Kanskje var det påvirket av at han selv mistet sin far i ung alder. Han visste av erfaring at livet er skjørt, at verden ikke bare er en historie om uavbrutt fremgang – men også at fortellingen fortsetter likevel.

Nå er det Magnus som har forlatt den store fortellingen vi alle er en del av, så altfor, altfor tidlig. Han satte spor i oss som møtte ham – og slik vil han også være med å forme historien fremover.

«Likte Thue. Han kan godt skrive mer for oss.» Det var de første ordene jeg skrev om ham. Nå kan han aldri mer skrive, for oss eller for andre. Det er usigelig trist. For jeg likte ham, og ble veldig glad i ham.

Powered by Labrador CMS