Spaltist

Make Russia Great Again

At Russland og Kina nå har krigsøvelser sammen tas som tegn på at en formell allianse er i emning. Men det ville være en overilt slutning, skriver Asle Toje. Bildet er fra den pågående militærøvelsen.

Bilde: Wikipedia

Militærøvelsen «Vostok 2018» er en krass påminnelse om at storpolitikken er tilbake. Vesten bør spille med på notene.

Vostok 2018. Tre hundre tusen soldater, tusen kampfly og helikoptre, samt trettiseks tusen stridsvogner og andre pansrede kjøretøyer sies å samle seg i disse dager i Russlands fjerne øst for å øve seg på krig. Kommentariatet reagerer med frykt og ærefrykt.

Det er ventelig. Tiår med forsømmelser gjør at NATO ikke er i stand til å sette lignende styrker i felt. Trident Juncture, NATOs parallelle stor-øvelse i Norge, involverer 40 000 mann. Det teknologiske overtaket nuller ikke ut forskjellen, for – som  korsikaneren sa det – kvantitet har sin egen kvalitet.

Ifølge russisk UD er målene med øvelsen blant annet å teste det russiske militærets evne å flytte tropper over større avstander til Russlands fjerntliggende øst, samt å koordinere operasjoner mellom landmakten og Stillehavsflåten.

Russlands fire militærdistrikter rullerer på slike årlige øvelser. Det nye var at Russland denne gang ikke var alene.  På Vostok 2018 deltok for første gang kinesiske bakkestyrker, 3200 i tallet, i Russlands krigsleker. Det er en ytterligere tilnærming.

Som Joseph Nye skriver: «Med Sovjetunionens sammenbrudd endte de facto alliansen mellom USA og Kina, og tilnærmingen mellom Kina og Russland begynte. I 1992 erklærte de to landene at de hadde et ‘konstruktivt partnerskap’; i 1996 utviklet de seg mot et ‘strategisk partnerskap’; og i 2001 signerte de en traktat om ‘vennskap og samarbeid’.»

Det at de to nå har krigsøvelser sammen tas som tegn på at en formell allianse er i emning. Men det ville være en overilt slutning. Alle disse faktorene er sanne, men når de legges sammen, betyr det først og fremst at det er denne konklusjonen Russland ønsker at vi skal trekke.

Det er ventelig at Russland, som er økonomisk svakt og diplomatisk ujevnt, men militært sterkt, vil søke å trekke oppmerksomhet til sine styrker – i dobbel forstand. Vestlige medier har servilt videreformidlet tallene Russland anfører for øvelsen, selv om det er tegn på at de overdriver.

Svekkede stormakter er ofte farligere for internasjonal stabilitet enn nye stormakter.

Forsvarsanalytiker Michael Kofman har påpekt at den pågående krisen over landets pensjonsreformer gjort det nødvendig for myndighetene å forsikre om at øvelsen ville finne sted innenfor gjeldende budsjettrammer.

Dersom de skulle ha flyttet så mye utstyr og brukt det «bånn gass», ville dette ha kostet en formue. En annen indikasjon på at skalaen er mindre, er måten regnskapet føres på: dersom en bataljon fra en divisjon er sendt til øvelsene, føres hele divisjonen opp som deltagende.

Som med alle ting i den post-liberale verden, skal du ikke tro alt du ser på TV. Klippene fra Vostok 2018 er laget for å skape et inntrykk. Det er et signal til uforankrede europeere, som ikke lenger vet forskjellen på ord og handling, men også til den hjemlige befolkningen om at Russland er ‘Great Again’.

Det er også en oppvisning for kineserne. Putin er en statsmann. Han vet det er uklokt å alliere et svekket Russland med et stadig sterkere Kina. Det vil ikke være jevnbyrdig partnerskap. Sibir er så underutviklet at selv et begrenset kinesisk nærvær ville svekket Moskvas grep om sitt fjerne østen.

Snarere ønsker Putin å vise Kina at fremgangene i den syriske borgerkrigen ikke var tilfeldig; at Russland kan krig. Han håper at Kina vil se nytte i dette og avhjelpe den økonomiske stillstanden som følge av de vestlige sanksjonene, men uten å få innpass i Sibir.

USA er svekket i sin vilje til å opprettholde den verdensorden de skapte etter annen verdenskrig.

Kanskje vil han lykkes. Kina er mer ur enn Russland over President Trump. Moskva er vant med å være USAs uvenn, mens for Kina er det uvant å bli behandlet med mistro etter førti år med velvilje. Beijing innser at de ikke lengre kan leke liten, mens de vokser seg størst.

Putin selger en fortrøstningsfull tese om at Vesten lar seg avskrekke av oppvist makt, selv om hans egne erfaringer er langt mer sammensatte enn dette skulle tilsi. Prisen for Putins maktdemonstrasjoner er et forbausende effektivt sanksjonsregime som lyskestrekker økonomisk vekst.

En innsikt vi kan trekke fra alt dette, er at den dominerende logikk i det internasjonale systemet har endret seg. Multilateralisme og internasjonale institusjoner beveger ikke lenger verden. Vi er på vei inn i en epoke preget av åpent strategisk rivaleri mellom stormaktene.

Russland forutsetter at også Vesten har en kjerne av konservativ realisme, dekket av en sprukken ferniss av liberal internasjonalisme.

USA er svekket i sin vilje til å opprettholde den verdensorden de skapte etter annen verdenskrig. Dette er kontinuiteten fra Obama til Trump. De nye maktbalansene har enda ikke funnet sine balansepunkter globalt og regionalt. Det skaper rom for opportunisme og feilkalkyler.

Russland er ikke som en global stormakt rede til å bære byrden og nyte fordelene, slik Vostok 2018 tar mål av seg å vise. Russland er en svekket stormakt med en økonomi på størrelse med Australias.

Svekkede stormakter er ofte farligere for internasjonal stabilitet enn nye stormakter. Nettopp fordi de har hang til å skrive maktpolitiske sjekker som de mangler dekning for. Av den grunn bør de gis all den heder de higer etter og forøvrig omgås varsomt.

Det at Russland overdriver sin styrke, betyr ikke at landet er svakt.

Rørelser i sivet tyder på at Putin setter opp brikkene for en avtale som kan løsne sanksjonsregimet. Brikker i puslespillet er IT-angrep på vestlige valg og diskurs, Syria, Donbass, Krim og GRU-agentene som britene vil ha. Russerne prøver å legge et puslespill av bilaterale forståelser og skjulte overenskomster.

Russland forutsetter at også Vesten har en kjerne av konservativ realisme, dekket av en sprukken ferniss av liberal internasjonalisme. Dette er Putins selvmotsigelse. På den ene side mener han at Vestens ledere er liberale idealister. På den andre siden tilbyr han ingen liberale insentiver.

Derfor er spillet som Vostok inngår i av tvilsom relevans. Det synes åpenbart at partene opererer ut fra ulike verdensbilder og virkelighetsforståelser. I USA krever venstresiden stadig tøffere sanksjoner, tilsynelatende uten tanke på hva et Russland med kvelningsfornemmelser kan finne på.

Dette vanskeliggjør de grapsete kompromissene som er nødvendige for å redusere spenningene og derigjennom potensialet for utilsiktet konflikt. Nå er storpolitikken tilbake, og med den potensialet for utslettende stormaktskriger. Vostok 2018 er en krass påminnelse om det.

Tiden er kommet for å åpne de diplomatiske kanalene og snakke sammen igjen. Det at Russland overdriver sin styrke, betyr ikke at landet er svakt. Det at Putin sprader, betyr ikke at han bør ignoreres – og det at Russland krever, betyr ikke at de skal få.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden