Kommentar

Makedonia, en lang reise nordover

Aleksander den stores erobringer markerer starten på hellenismen og den greske stormaktstiden.

Bilde: Ukjent

Navneforslaget «Nord-Makedonia» mangler mest sannsynlig bred folkelig støtte, og må dermed vedtas til en høy politisk pris.

I skyggen av toppmøte mellom Trump og Kim Jong Un i Singapore, ble en annen foreløpig avtale kunngjort. Den 27-årige navnekonflikten mellom Hellas og FYROM (Former Yugoslavian Republic of Macedonia) er for første gang et skritt mot en løsning. Dermed står veien inn i både EU og NATO åpen for FYROM, noe som naboen i sør hittil har blokkert. Jens Stoltenberg ga umiddelbart NATOs gratulasjon på Twitter, det samme gjorde flere toppolitikere i EU-systemet.

Både den greske statsministeren Alexis Tsipras, og hans kollega i Skopje, Zoran Zaev, bryter med en tilsynelatende vranglås: Hellas har nektet enhver bruk av navnet «Makedonia» for sin nabo, som på sin side har nektet å hete noe annet. Nå skal de etter tur overbevise sine landsmenn om å godkjenne navnesammensettingen «Nord-Makedonia», i alle henvisninger til landet nord for Hellas.

Få utenforstående har hatt forståelse for konflikten. Hva skal Hellas bry seg om hva andre land kaller seg? Svaret har en nøktern og en følelsesladd forklaring, og det er den første som har dannet grunnlaget for politiske forhandlinger fra gresk side. Kort fortalt går den ut på at FYROMs begrunnelse og bruk av navnet «Makedonia» danner et uklart forhold til den greske provinsen med samme navn.

Langt viktigere er likevel de følelsesmessige reaksjonene hos grekere flest: Å kalle seg «makedoner» blir sett på som det samme som å gjøre krav på noe av de mest ærefulle epokene i gresk antikk historie, med skikkelser som Aleksander Den store og Aristoteles. Av det historiske makedonske kongedømmet ligger brorparten – herunder de historiske kjerneområdene – godt innenfor dagens greske grenser. Dermed har det vært uaktuelt å gi denne arven bort til et slavisktalende folk i nord. Så sent som i januar i år viste også meningsmålinger at så mange som 77 prosent av greker avviser at «Makedonia/makedonsk» i noen form bør aksepteres for andre regioner enn den greske provinsen med samme navn.

Rent historisk har grekerne hatt relativt gyldige argumenter. Likevel har de sakte, men sikkert tapt kampen. Mange år har gått siden FYROM fikk sin selvstendighet ved Jugoslavias sammenbrudd, og ingen andre forstår hvorfor spørsmålet er viktig, kanskje aller minst unge personer i FYROM som aldri har kjent en annen identitet enn «makedonsk».

Patriotisk sinnelag på Balkan vekker heller gru enn sympati fra omverdenen. Utenfor Hellas har alle for lengst vennet seg til å bruke navnet «Makedonia». Den realistiske erkjennelsen er sannsynligvis at eneste mulighet for å få endret på dette, er å komme med et navn som kan aksepteres i FYROM, og som fungerer i dagligtalen i resten av verden.

Nord-Makedonia har et slikt potensial. Det er likevel et stykke frem før navnet er sikret. Det skal først godkjennes ved folkeavstemning i FYROM. Deretter må relevante endringer i FYROMs grunnlov vedtas, før til slutt det greske parlamentet gir sin tilslutning. Tsipras’ eget parti, Syriza, ville trolig i dag sikret flertall sammen med andre partier på venstresiden. Hans regjeringspartner ANEL har derimot allerede varslet at de ikke støtter forslaget. Opposisjonsleder Kyriakos Mitsotakis fra Nea Dimokratia har uttalt at forslaget går imot greske interesser.

Det kan ta mange måneder før forslaget skal voteres over i Hellas. Neste parlamentsvalg må avholdes innen 20. september 2019, så det er kanskje nye styrkeforhold mellom partiene som vil avgjøre den greske holdningen til navnet. Spørsmålet kan da også bli et kjernespørsmål i valgkampen, med samme emosjonelle intensitet som ved EU-avstemningen i Norge i 1994.

Det er i så fall ikke usannsynlig at det hardt pressede greske folket vil motsette seg. Argumenter som behovet for NATO-utvidelser eller et forstørret EU stiller svakt mot patriotiske følelser. Kritikerne av navneforslaget vil også kunne vise til at Hellas i ett strøk har spilt ut alle sine kort uten å få noe vesentlig tilbake.

Sterke reaksjoner og en usikker folkeavstemning er også å forvente i FYROM allerede denne høsten. Zoran Zaeb har også møtt kraftige anklager for sin kompromissvillige linje i sitt hjemland. Han har åpenbart gått inn i forhandlingene med stor politisk innsats, med mål om å sikre medlemskap i EU og NATO. Han later til å ha flertallet i befolkningen med seg for å finne en løsning, selv om nasjonalistisk motiverte reaksjoner også tidligere har kommet mot ham.  

For å bli godkjent, vil det dermed kreves såkalt politisk mot også fremover. Og – spesielt fra gresk hold – en erkjennelse av at kompromiss er bedre enn tap, og at dette kanskje er siste mulighet for å unngå et slikt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden