Politikk

Makedonia på bristepunktet?

Krisen i Makedonia skyldes statsministerens maktmisbruk, ikke etniske motsetninger.

Krisen i Makedonia skyldes statsministerens maktmisbruk, ikke etniske motsetninger.

Helgen 9. og 10. mai så vi TV-scener fra Makedonia som minnet om Balkan-krigene på 1990-tallet. Uten forvarsel gikk en stor gruppe makedonske sikkerhetsstyrker til aksjon mot en ukjent væpnet gruppe i byen Kumanovo, nord i Makedonia. I tillegg til flere ødelagte hus, ble resultatet 22 drepte, åtte av dem makedonske politifolk, resten etnisk albanske ”terrorister” – flere av dem fra Kosovo. Omstendighetene rundt aksjonen er fortsatt uklare, men mange spør seg om denne aksjonen var et forsøk på en avledningsmanøver fra statsminister Nikola Gruevski fra nasjonalistpartiet VMRO-DMPNE som den siste tiden har vært under et hardt press fra opposisjonen for maktmisbruk. Det som i utgangspunktet var en politisk krise, har utviklet seg til noe som fremstår som en etnisk konflikt. Selv om faren for eskalering av volden er til stede, er det avgjørende i denne situasjonen å finne en politisk løsning i konflikten mellom regjering og opposisjon. Men en slik løsning synes vanskelig med Gruevski ved makten i Skopje.

La oss først se litt på bakgrunnen og konteksten voldshandlingene i Kumanovo skjedde i, både med tanke på de politiske og etniske aspektene.

Etniske motsetninger forklarer ikke alt

Siden løsrivelsen fra Jugoslavia i 1991 har Makedonia hatt koalisjonsregjeringer bestående av nasjonale makedonske og albanske partier. Dette maktpolitiske samarbeidet har nok mye av æren for hvorfor Makedonia har overlevd som en multietnisk stat uten å deles inn i etnisk baserte entiteter som i Bosnia eller enklaver som i Kosovo.

I 2001 var likevel Makedonia på randen av borgerkrig. Over 200 mennesker ble drept i kamphandlingene mellom den etnisk albanske UÇK-geriljaen (Den nasjonale frigjøringshæren) og makedonske styrker. Mange mistenkte geriljaen for separatisme, men målet med den væpnede kampen var paradoksalt nok bedre integrering av etniske albanere i den makedonske staten. Den albanske fjerdedelen av befolkningen hadde fått nok av å behandles som marginaliserte og annenrangs borgere, og krevde større innflytelse i styre og stell. Et grunnleggende krav var etnisk likestilling i forfatningen, som i stor grad favoriserte etniske makedonere.

Ohrid-avtalen som ble presset frem av USA og EU i august 2001 og som gjorde slutt på denne konflikten, sikret minoritetene bedre konstitusjonelle rettigheter. Blant annet ble albansk et offisielt språk på linje med makedonsk. Geriljaen overleverte sine våpen til NATO og ble omdannet til et politisk parti med det velklingende navnet ”Demokratisk Union for Integrasjon”. Og paradoksalt nok sitter de tidligere geriljalederne i dag i en regjeringskoalisjon med det makedonske nasjonalistpartiet VMRO-DPMNE. Opposisjonen domineres av Den sosialdemokratiske union og Albanernes demokratiske parti. Både regjeringen og opposisjonen består med andre ord av partier fra begge de to etniske gruppene, og enhver regjering i Makedonia er i praksis avhengig av støtte fra et av de store albanske partiene.

Selv om det til tider har vært store etniske motsetninger mellom de to største folkegruppene, kan ikke Makedonia sammenlignes med Kosovo eller Bosnia hva etniske splittelser angår. Det albanske kjerneområdet i vest-Makedonia er ikke «etnisk rent», og samfunnet kan ikke sies å være delt langs eksplosive etniske skillelinjer. Som den albanske forskeren Armanda Kodra Hysa viser, reflekterer slike fremstillinger ikke den sosiale hverdagen. Makedonere og albanere deler i stor grad det offentlige rom, bruker samme butikker og sykehus, drikker kaffe på de samme kaféene, og kan bosette seg i nabolag der de andre er i flertall. På tvers av en del kulturforskjeller og forskjellige tolkningsperspektiver mellom makedonere og albanere, lever de om hverandre, og det er mange bånd mellom dem.

Etter hvert som Ohrid-avtalen er blitt bedre implementert, er også statsforvaltningen blitt mer etnisk representativ. Selv om mye gjenstår, er minoritetene formelt og praktisk langt bedre integrert i staten. Både kvalitative og kvantitative studier tyder på at albanerne i stigende grad har følt at den på mange måter representerer også dem. Kun 14% mener deler av makedonske territorium bør få lov til å løsrive seg. Selv om albanerne i stor grad vektlegger sin etniske identitet, vil de uttrykke den symbolsk og kulturelt innenfor den eksisterende statens rammer. Nesten ni av ti albanere er stolte av sitt makedonske statsborgerskap, og 94% av albanerne omtaler Makedonia som sitt hjemland. Det er til den multietniske makedonske «salat»-staten albanerne føler tilhørighet, ikke Albania, Kosovo eller en separat albansk mikrostat.

Protestene mot Gruevski

Så til den politiske krisen. Den nåværende regjeringen med Nikola Gruesvki i spissen har hatt makten helt siden 2006, men misnøyen mot regjeringen har aldri vært sterkere.

For det første har Gruevski drevet med en nasjonsbyggingsprosess som sår splid også blant etniske makedonere, utelater albanerne, og provoserer grekerne. Den svære statusen av Alexander den store midt i sentrum av Skopje er bare én av mange statuer og monumenter regjeringen har brukt enorme summer på for å glorifisere makedonsk identitet, basert på nasjonale myter om Aleksander den Store og direkte nedstamming fra antikkens makedonerne. Gruevskis nasjonale identitetspolitikk har hatt store utenrikspolitiske konsekvenser, blant annet fordi grekerne oppfatter referanser til «makedonsk» som forsøk på tyveri av noe som tilhører dem. Dette er noe av bakgrunnen for at Athen nekter den tidligere jugoslaviske republikken å kalle seg ”Makedonia”. Gruevski på sin side har ikke gjort noe for å nærme seg en løsning med Hellas, men bærer i stedet ved til bålet.

Som om ikke konflikten med Hellas var nok, har Gruevski-regjeringen hisset på seg også Bulgaria. Også i dette tilfellet handler det om nasjonal identitet, ikke minst språk og språkbruk. Bulgarerne definerer ikke makedonsk som noe eget språk, men som bulgarsk.

EU har ved gjentatte anledninger anbefalt makedonerne å stanse den antibulgarske retorikken i politikken og i regjeringskontrollerte medier, og bulgarske myndigheter har krevd en avtale om gode naboforhold før de samtykker til makedonsk EU-tilnærming.

Makedonia fikk kandidatstatus for EU-medlemskap allerede i 2005, men integrasjonsprosessen har stagnert. I 2008 skulle NATO invitere landet inn i alliansen, men Hellas satte foten ned. Uavhengig av hvem man måtte mene bør bøye av i navnestriden, hindrer den Makedonias integrering i NATO og EU og svekker arbeidet for regional stabilitet og samarbeid. Når Makedonia føler seg hindret på veien mot integrering i disse organisasjonene, blir det samtidig mindre press på den politiske ledelsen for å reformere landet i demokratisk retning.

For det andre, har landet blitt mindre demokratisk under Gruevski. I 2007 var Makedonia rangert som nummer 36 i demokrati- og frihetsindeksen til Freedom House, men i fjor har landet falt ned helt til 123. plass og kan sammenlignes med land om Nicaragua. Korrupsjonsnivået har steget, rettsikkerheten er blitt svekket, og det er stadig dårligere ytringsfrihetskår for journalister og NGOer.

Den nåværende krisen begynte i april i fjor da opposisjonen nektet å godkjenne valgresultatene etter beskyldninger om valgjuks. Internasjonale observatører har også påpekt uregelmessigheter, og EU har ikke gratulert Gruevski med valgseieren. Denne mistilliten har bare blitt forverret, og toppet seg med årets avsløringer av omfattende og ulovlige telefonavlyttinger av opposisjonelle og statsansatte. Dette har satt sinnene i kok hos store deler av befolkningen, og både etniske makedonere og albanere har stått sammen i protestene med krav om at Gruevski må gå av. 13. mai gikk både innenriksministeren og lederen for etterretningstjenesten av, men det er trolig ikke nok, og kommer for sent. Det kan dessuten virke som om disse avgangene er et middel for at Gruevski selv skal beholde makten. Opposisjonen krever fortsatt at Gruevski går av. De sier at det må opprettes en overgangsregjering frem til neste valg.

EU avventer en avklaring rundt Kumanovo-skytingene

Episoden i Kumanovo kom uventet, og omstendighetene er fortsatt uklare. Manglende åpenhet er blitt karakteristisk for denne regjeringen. 14 etnisk albanske menn med våpen og åtte makedonske soldater fra sikkerhetsstyrkene skal ha blitt drept under kamphandlingene. 30 «terrorister» ble arrestert, flere av dem fra Kosovo. Det er stor forvirring rundt denne gruppen som skal ha bestått av rundt 50 menn. Hva gjorde de i Kumanovo som ellers er en fredelig multietnisk by, og hva slags planer hadde de?

Mens myndighetene i Skopje bruker ordet «terrorister», omtaler EU dem som en ”væpnet gruppe” og forventer en grundig avklaring av alle detaljer rundt aksjonen før de foretar seg noe. Samtidig har EU gitt Skopje klar beskjed om at hendelsen i Kumanovo ikke må avlede oppmerksomheten fra den «veldig alvorlige indre politiske konflikten», men å løse den og innlede samarbeid med opposisjonen.

Bekymrede naboland

Hendelsen i Kumanovo har sendt sjokkbølger over hele Balkan da mange frykter at dette kan være starten på en ny etnisk konflikt. Selv om ekstreme nasjonalister blant etniske albanere i Makedonia er svært marginale, kan de true Makedonias sårbarhet som en multietnisk stat, spesielt hvis også myndighetene er med å fremprovosere en etnisk konflikt. Episoder som den i Kumanovo kan plutselig oppstå andre steder.

Ustabilitet i Makedonia kan få ringvirkninger i regionen. Dette er et område med mye våpen, i feil hender, og mange arbeidsledige menn med krigserfaring. Disse og andre kriminelle kan aktiviseres og få friere spillerom dersom tilstanden blir kaotisk. Derfor har nabolandene nå styrket grensekontrollen med Makedonia.

NATO og EU har de siste årene oppnådd mange gode resultater i Kosovo med tanke på dialogen mellom Kosovo og Serbia. Økonomien har imidlertid stagnert. Fattigdommen i kriserammede Hellas kan ikke måle seg med den i Kosovo og de andre Balkan-landene. Nylig har Kosovo opplevd et exodus av folk som søker asyl i EU-land. Desperasjonen er stor og må tas på alvor. Med henblikk på utviklingen i Makedonia, har imidlertid Kosovo-politikerne kommet med konstruktive og forsiktige uttalelser for å ikke fremprovosere en eskalering, som også kan true stabiliteten i Kosovo.

Bosnia strever med å holde seg på beina som stat. Det er først og fremst fordi den serbiske delen, Republika Srpska, undergraver nasjonsbyggingen og i økende grad truer med løsrivelse. Et eventuelt kaos i Makedonia kan gjøre at Republika Srpska ser sitt snitt til å løsrive seg.

NATO og EU må bære en stor del av ansvaret for å ha neglisjert Makedonia og Balkan, og må trappe opp innsatsen for en euroatlantisk integrering av hele regionen. Både medlemslandene og de som vil inn, må oppfordres til å løfte i flokk i stedet for å legge hindringer i veien for hverandre på grunn av nasjonal stolthet og stahet. Ingenting av dette bidrar til å skape stater som sikrer innbyggernes trygghet og velferd. Men hvis veien inn i EU virker stengt, kan man alltids ty til Putin i stedet. Mens NATO og EU har sovet i timen, har Russland økt sin innflytelse på Balkan de siste åren, og Gruevski har sterke støttespillere i Moskva. De støtter Gruevski og advarer mot en ”fargerevolusjon” i Skopje.

For å oppsummere: Makedonia har et identitetskompleks, et sårbart multietnisk samhold, en politisk kultur preget av mistillit og grumsete motiver, kompliserte forhold til sine naboer og en kronglete vei mot integrering med Vesten. Men landet har først og fremst et problem med udugelige ledere og vanstyre.

Maktsyke ledere på Balkan har ofte kunnet spille på nasjonalistiske strenger for å konsolidere eller beholde makten. Men i Makedonia kan det virke det som denne taktikken ikke virker lenger. Mange lar seg rett og slett ikke lure til å tro at politikerne vil dem vel. Dagen etter kampene i Kumanovo, samlet en gruppe mennesker seg for å vise at makedonere og albanere står samlet og ikke ønsker noen konflikt. En etnisk albaner og makedoner gir hverandre en klem for å symbolisere samholdet og at de ikke ønsker krig. En sindig albaner kritiserer regjeringen og nasjonalister av alle slag: «Jeg oppfordrer alle til å forholde seg rolige og beskytte vårt folk», sier mannen, ”mens makthaverne i Skopje spiller sitt skitne spill”. Med dette setter han ord på det mange nå føler: Det egentlige problemet er ikke etniske skiller, men ansvarsløse politikere som ikke bryr seg om folket eller fortjener dets tillit. Dette ble filmet av den makedonske tv-stasjonen News 24, har sirkulert mye i sosiale medier, blitt sett av hundretusener på Youtube, og har av mange i Makedonia blitt utropt til «årets tale».

Og nettopp her ligger håpet: En befolkning som stiller sine ledere til ansvar og ikke lar seg kue eller lure av nasjonalistiske avledningsmanøvre. Makedonia overlevde konflikten i 2001, som var mye mer alvorlig enn dagens situasjon. Mest sannsynlig vil Makedonia også denne gangen overleve som stat, riktignok fattig og vanstyrt, men multietnisk og forhåpentligvis på vei mot det gode selskap i EU.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden