Kommentar

Målsettinger = gode ønsker

På det særegne språket

Bilde: Ane Olivie Oppheim / Forsvaret

Forsvaret: Hvor lenge skal Høyres landsmøte la seg holde for narr av partiledelsen? Svaret er: I det uendelige. I Høyre bestemmer de folkevalgte.

Som Minerva har belyst en i serie artikler, senest i dag, ligger det an til at regjeringen langt ifra vil oppfylle klare vedtak i Høyres program når det gjelder størrelsen på forsvarsbevilgningene.

I samme åndedrag kan forsvarsminister Frank Bakke-Jensen bekrefte at målsettingen om 2 prosent av BNP innen 2024 ligger fast, OG at han egentlig ikke har noen planer om å oppfylle den.

En slik dissonans må forstås i lys av en egen gren innen språkvitenskapen: Hvordan skal dokumenter skrevet på språket politisk og uttalelser fra politikere oversettes til vanlig norsk?

To språk

Når Høyres program inneholder en målsetting, og Bakke-Jensen bekrefter at den fremdeles gjelder, betyr det på norsk at politikerne skal oppfylle den, eventuelt gjøre sitt beste for å oppfylle den. Eller som daværende forsvarspolitisk talsmann Øyvind Halleraker bekreftet etter landsmøtet i fjor: Dette betyr at Norge skal bruke minst 2 prosent av BNP på forsvaret innen 2024.

Men på politisk betyr ”målsetting” følgende:

“Dette synes vi høres fint ut, og det håper vi at du gjør også, slik at du stemmer på oss, men det er ingen grunn til å tro at det faktisk vil skje, og vi kommer ikke til å gjøre det som skal til”.

Etter landsmøtet ble det lagt ut en artikkel på Høyres nettsider om vedtaket. Ingressen er glassklar: ”Høyre vil bruke to prosent av BNP på forsvar innen 2024”.

Uttrykket “vil bruke” skulle man kanskje tro gir lite rom for bortforklaringer. Men på politisk betyr dette:

“Vi kunne tenke oss å bruke så mye penger dersom oljeprisen ble 200 dollar fatet og avkastningen i oljefondet 20 prosent årlig fremover, eller dersom vi ikke kommer til at det er viktigere å gi noen ekstra milliarder til noe annet, som den velstående pensjonistgruppen, noen samfunnsøkonomisk ulønnsomme veiprosjekter eller flere lærere i skolen som vi ikke tror har effekt, men som KrF insisterer på”.

Bakke-Jensen sier til Minerva at det ”blir krevende” å nå målsettingen. På norsk betyr det ganske enkelt: ”Glem det! Dette var gode ønsker, og alle kan ikke få alt de ønsker seg til jul.”

Impotent misnøye

Det er misnøye i store deler av Høyre over denne manglende oppfølgningen av hva landsmøtet og partiorganisasjonen mener, og som det øyensynlig er solid flertall for på Stortinget, dersom da man skal ta Arbeiderpartiets og Senterpartiets løfter bokstavelig (men det skal man trolig ikke, de snakker også språket politisk, ikke norsk).

Løsningen blir å gjenta vedtaket som Erna Solberg og regjeringen ikke tar på alvor, i håp om at det skal gå bedre dersom man sier det samme en gang til. En resolusjon som gjør dette, har gode muligheter til å vedtatt av landsmøtet, og er åpenbart et uttrykk for mistillit til Solberg. Hadde man tillit til regjeringen, var det ikke nødvendig gjenta det som allerede står i programmet. Men ingen i Høyre kommer til å si at dette skyldes manglende tillit. Til det er statsministerens posisjon for suveren.

For ikke å gjøre det altfor tydelige at landsmøtet er uten makt, foretrekker riktignok partiledelsen å hindre slike vedtak, slik de for eksempel gjorde med eggdonasjon i fjor. Men dersom det likevel skjer ”arbeidsuhell”, finnes det alltids en skuff å legge dem i.

Les også: Gryende forsvarsopprør i Høyre. 

Liten makt i organisasjonen

I bakgrunnen ligger Høyres partikultur, der makten alltid har ligget hos de folkevalgte. Organisasjonen spilte historisk sett en supplerende rolle, mest som valgkampmaskineri. Frem til andre verdenskrig var det slik at organisasjonen nærmest ble demontert mellom valgene, og i flere tiår etterpå var det primært stortingsgruppen som utformet politikken. Med tiden har dette endret seg noe, med større vekt på politikkutvikling gjennom organisasjonen, men arven er der fremdeles.

Når partiet har makten i regjering eller byråd der denne ordningen er innarbeidet, flyttes den internt fra de folkevalgte til dem med utøvende makt. Organisasjonen er igjen underordnet.

Lettere med dårlig økonomi?

Når partiledelsen ikke lyktes med å stoppe programvedtaket på forrige landsmøte, og ikke klarer å følge det opp, må det finnes på noen bortforklaringer. Både forsvarspolitisk talsmann Hårek Elvenes (som nok gjerne vil følge opp, men adlyder ledelsen) og statsministeren selv har forklart at 2-prosentmålet blir vanskeligere å nå fordi BNP vokser så godt som nå.

Samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg satte Solberg på plass da han nylig var på besøk i Oslo. Han sa forrige mandag:

”I årene etter finanskrisen var det slik at mange europeiske land sa at de ikke kunne bruke to prosent av BNP på forsvar. Nå opplever jeg at noen land bruker høy vekst som et argument for at det ikke er mulig å nå toprosentmålet, og det kan ikke være sånn at både vekst og fravær av det bidrar til at man ikke når det. (…) Det er ikke et problem å være rik, så landene som nå prøver å framstille det som en stor belastning å være rik, har en beskrivelse av virkeligheten som ikke stemmer.”

Solbergs resonnement hviler på at når BNP vokser, må forsvarsbevilgningene i kroner øke mer enn dersom det ikke gjør det. Men det er altså feil at dette faktum betyr at målene blir vanskeligere å nå. Som Stoltenberg påpeker:

”Vekst betyr også at det blir mer penger til de 98 prosentene som ikke brukes på forsvar. Vekst er ingen ulempe, det gir tvert imot mer å fordele.”

Tenk om BNP falt, slik det gjorde i en del europeiske land etter finanskrisen, noe Stoltenberg viser til ovenfor. I en krympende økonomi ville riktignok summen som skal til for å nå forsvarsmålet gå ned, men under en økonomisk krise går skatteinntektene kraftig ned og det blir det enormt press på sosiale utgifter. Kortsiktige stimulanstiltak blir dessuten satt i verk. Da ligger forsvaret dårlig an i prioriteringsrekkefølgen.

Som Stoltenberg påpeker: I en (godt) voksende økonomi er det noe ekstra å fordele, uten at det går ut over andre prioriterte områder. Forsvaret burde ha bedre sjanser da. Men Norge kommer ikke til å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret i 2024.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden