Intervju

– Mange hos oss har selv følt på kroppen hvordan det er å være en akterutseilt politisk minoritet

– Det har alltid vært politisk avstand mellom meg og Marie Simonsen eller Hege Ulstein, men det har ikke vært noen grunn til å dvele ved den krangelen før nå, sier Mímir Kristjánsson.

Klassekampen fortsetter oppgangen på 16. året. Mímir Kristjánsson fillerister andre mediers oppheng i å være først med teknologi, og forklarer hvorfor avisen forstår de politiske ukorrekte på høyresiden bedre enn hovedstrømsmediene.

– Forrige uke kom opplagstallene for 2016. Klassekampen er igjen blant avisene som øker mest. Hvis du skal svare noe annet enn at det er fordi dere er så flinke, hva ville du si?

– Det viktigste tror jeg er at vi har hatt en vilje til å satse på papirproduktet, i en tid der veldig mange andre medier har brukt ressurser på å utvikle digitale løsninger. Vi har vært veldig lite opptatt av å være «first mover» i mediemarkedet, og har heller forsøkt å vente og se om det kommer en farbar digital vei.

– VG investerte masse penger i VGTV, og har så langt tapt masse penger på det. Veldig mange satset på å ha alt ute på nett gratis, og håpet å tjene penger på annonser – og så viste det seg at mye av annonseinntektene ble snappet opp av Facebook og Google. Vi har investert alle pengene vi har i å utvikle det ene papirproduktet vi har. Og det tror jeg er ganske merkbart. Vi har jobbet strategisk med å utvide basen vår, både politisk og interessemessig.

– Da Klassekampen først begynte å bevege seg i denne retningen – lenge før jeg begynte å jobbe der – var det en stor seier at Dag Seierstad begynte å skrive for oss: Da fikk vi en SV-skribent. Det virker rart å tenke på nå, men det representerte bredde den gangen. Så kom Kjell-Erik Kallset, som er min kollega som nyhetssjef, som den første overgangen vår fra Dagsavisen, med bakgrunn fra Arbeiderpartiet, et parti Klassekampen kanskje ikke alltid har skjønt like mye av.

– Medarbeiderne kan være døgenikter og redaktøren en lystmorder

– Men vi har også videt oss ut tematisk: Med eget musikkmagasin, egne kunstsider, og også den mye omdiskuterte satsningen på at vi skal være en avis med religionsdebatt. Vi har hele tiden forsøkt å utvide oss mot grupper med interesserte og engasjerte mennesker. Klassekampen nå blitt en koalisjon som består av to hoveddeler: Det er de politisk interesserte, først og fremst på venstresiden, men nå også med mange lesere fra høyresiden, på den ene siden, og de kulturinteresserte på den andre. Mange av mine politisk interesserte venner synes kultursidene er smale og elitistiske, mens mange på kulturfeltet har det motsatt. Der er det mange som synes Klassekampen er blitt en god avis, men at det blir litt mye av «det LO-stoffet».

– Så skal det også sies, at når det går bra med en avis, er det lett slik at alle piler peker samme vei. Man får mer penger, flere journalister, mer stoff, mer oppmerksomhet, og mer penger igjen. I stykket Det store vi fra 1919 gir forfatteren Helge Krog en fantastisk beskrivelse av en avis som stiger: Medarbeiderne kan være døgenikter og redaktøren en lystmorder, men avisen stiger likefullt.

– Prøver du å si at Klassekampens journalister er døgenikter?

– Nei, det håper jeg ikke, men når man stiger og stiger, føler man seg nesten litt usårbar. Det motsatte eksempelet er Dagbladet, som har vunnet SKUP-pris på SKUP-pris, og gjort masse god journalistikk, men avisen har inntil nylig bare falt og falt. Og det er en fortvilende spiral å være i.

– Sett fra utsiden ser det ut som deres strategi har ført til at dere har satset på stoff som er egnet til å få lesere til å bli abonnenter, snarere enn stoff som er egnet til å bli klikkvinnere. Sammenlignet med aviser som har satset mer på nett betyr det at dere har færre lesere relativt til antallet abonnementer. Er strategien å nå ut først og fremst til en litt smal elite?

– Det er i hvert fall en strategi ikke å selge produktet vårt billig. Det mener jeg har vært den største tabben i mediene ellers. For oss som er en nisjeavis, med et ganske betalingsvillig publikum, har det åpenbart vært et poeng. Det vi egentlig selger er en pakke med det du burde være interessert i hvis du stoler på den gjengen som er Klassekampens redaksjon og journalister.

Hehe, vi har jo tatt litt stolthet i å være kjipe på nett.

– Du er ikke redd for å bli en dinosaur? Rex Tillerson, nåværende utenriksminister i USA og tidligere sjef for oljeselskapet Exxon, pleide visstnok å svare kritikere som mente at Exxon skulle satse mer på fornybar energi, med å si at Exxon var et oljeselskap, og når det var slutt på oljen var det slutt på Exxon. Det kan se ut som utviklingen nå går i retning av betalingsløsning på nett. Blir det slutten for Klassekampen? Det er vel innafor å si at dere har en av Norges dårligste nettaviser?

– Hehe, vi har jo tatt litt stolthet i å være kjipe på nett. Men nei, vi har en plan for å overleve en overgang fra papir, om det skulle vise seg at det er riktig eller nødvendig. Jeg tror den vanlige feilen er den motsatte, at mediebransjen har hatt et hysterisk behov for å være first movers. Men bransjen har holdt på med dette nå i 20 år, og det er først det siste året at det begynner å ligne noen fungerende betalingsmodell på internett. Og den modellen er jo også den stikk motsatte av det bransjen satset på i 15 år, nemlig å gi bort alt stoffet gratis.

– Den modellen vi ser nå, begynner kanskje å ligne noe man kan satse på. Men det jeg tror er døden for en avisorganisasjon, det er å bruke all tiden og oppmerksomheten på å utvikle teknologiplattformer, i stedet for å bruke det på å lage et godt produkt. Så lenge infrastrukturen er der og så lenge avisbudene går, kommer vi til å lage papiravis, for det er både et godt og et lønnsomt format. Men selvsagt ruster også vi oss til å kunne lage nettavis, og den modellen bransjen nå ser ut til å lande på, med abonnement og utgaver, er mye nærmere vår modell enn den klikkmodellen som har vært rådende.

– Det er bra vi har en avis som VG, som kan kaste en statsråd

– Så er det også et helt annet aspekt ved vår modell som er verdt å nevne, og som jeg tror vil stå seg godt i fremtiden: Det er medier som drives ikke hovedsakelig ut fra kommersielle hensyn, men i stedet har eiere som langsiktig ønsker å bidra til offentlig debatt. Det kan være organisasjoner med politiske syn – slik Fagforbundet og Fellesforbundet delvis har hos oss, eller slik Minervas støttespillere har i Minerva – eller det kan være stiftelser som Fritt Ord. Jeg tror ikke modellen med store konserner som søker megaprofitt, som Schibsted, er fremtidens mediemodell.

– Modellen du snakker om – mindre fokus på klikkvinnere, eiere som ikke er drevet av profitt – høres ut som den kan passe for nisjemedier. Det høres ikke nødvendigvis ut som de store breddemediene?

– Det kan du kanskje si. Jeg er veldig bekymret for hva som skjer med dagsordenmakten til en avis som VG. Det er bra at vi har en avis i Norge som, hvis den setter seg fore å kaste en statsråd, iblant vil få det til. At den muligheten er der. Hvis alle bare er nisjeaviser, og ingen har den type felles, dagsordensettende makt, da svekkes den offentlige samtalen. Det betyr jo ikke at jeg alltid er enig – Valla-saken er kanskje det beste eksempelet for min del. Men at muligheten finnes, det betyr noe.

– VG prøvde vel også å gå etter Jens Stoltenberg?

– Ja, det ble et nummer for stort. Men VG var for eksempel med å snu opinionen på OL i Oslo…

– Der var Minerva også med å snu opinionen! Jeg var på Sommeråpent med Dag Børge Akerø. Er ikke det breddemedier, så vet ikke jeg.

Hvis alle bare er nisjeaviser, og ingen har den type felles, dagsordensettende makt, da svekkes den offentlige samtalen.

– Ja, men poenget er at man trenger medier som snakker til et stort tverrsnitt av befolkningen. I USA kan man spørre seg om man fortsatt har det, medier som har injurierende kraft overfor motparten. Har man ikke det, kan man få demokratiske problemer.

– Vi ser i dag en tendens i flere land nettopp til at tilliten til medienes upartiskhet brytes ned. Vi på høyresiden kan imidlertid ofte få inntrykk av at Klassekampen, fra sin posisjon ytterst til venstre, har en større forståelse for høyresidens kritikk mot hovedstrømsmedienes bevisste eller ubevisste blindsoner enn hovedstrømsmediene selv. Forrige uke skrev din sjef, Bjørgulv Braanen på Facebook at han forstod kritikken mot et program som Nytt på nytt på NRK, som fremstår med en slags venstreliberal slagside.

– Noen ganger skyldes det at vi også, fra vår posisjon, også nærer en dyp skepsis til etablerte sannheter. Etter valget i USA hadde NRK en sak som viste at Klassekampen var den minst Trump-kritiske av de store nasjonale avisene. I vår verden skyldes jo ikke det at vi er noe mindre kritiske til Donald Trump enn andre; men vi hadde kanskje større problemer med å akseptere at det skulle ha vært så bra i USA i utgangspunktet.

– Den andre siden av det er at mange hos oss ofte selv har følt på kroppen hvordan det er å være en politisk minoritet som sees på som helt akterutseilt. Da får man en annen forståelse for for eksempel kristenkonservatives situasjon i dag. Jeg kjenner at det vrenger seg litt i magen når det dannes en  stemning der alle som betyr noe, ler og latterliggjør noe som er autrert eller utenfor det aksepterte.

– Til sist handler det også om den journalistiske metoden vår. Det handler om noe vi har bestemt oss for selv, og som Bjørgulv Braanen skal ha mye av æren for. Han er veldig insisterende på at vi skal prøve å la folk slippe til med sine beste argumenter, at vi ikke er ute etter å drite ut dem vi intervjuer, og at vi gir så mye plass at folk har mulighet til å forklare hvorfor de tenker som de tenker.

– Det har alltid vært politisk avstand mellom meg og Marie Simonsen

– Jeg vil litt tilbake til dette med Klassekampens skepsis mot det etablerte. For der ligger jo i blant også et slektskap med det som litt grovt kan betegnes som høyrepopulise: En inndeling i folk og elite, sterkt skepsis mot overnasjonale institusjoner som EU og EØS. Klassekampen ble i mange år oppfattet som en avis som stadig åpnet seg og gikk bort fra ortodoksien som lå i den i sin tid AKP-styrte avisen, men her kan man av og til få inntrykk av en slags ny ortodoksi i avisen?

– Klassekampen har på lederplass og i hovedsatsningen sin alltid hatt noen klare politiske standpunkter. Det handler både om å stå til venstre i den økonomiske politikken, men det handler også om en oppslutning om nasjonalstaten og en støtte til det folkevalgte elementet i maktfordelingen. Så det handler ikke så mye om at Klassekampen har beveget seg, men om at disse spørsmålene er blitt satt så veldig på dagsordenen.

– Det har alltid vært politisk avstand mellom meg og Marie Simonsen eller Hege Ulstein, men det har ikke vært noen grunn til å dvele ved den krangelen før nå. Men begge deler finnes jo i Klassekampen, og det har alltid vært en spenning mellom det vi veldig grovt kan kalle klassekrigerne og identitetspolitikerne. Og det er en spenning vi absolutt føler på nå, med Trump og det hele.

– I Minerva kjenner vi også på hvor krevende det er å romme ulike fløyer på høyresiden, som til dels misliker hverandre ganske sterkt, og synes det er krevende å være på samme plattform. Vi har jo de siste ukene stått i en liten storm med Nina Hjerpset-Østlie, hvor mange på venstresiden, men også noen på den liberale høyresiden, kritiserte oss for å gi legitimitet til en slik stemme. Det er litt interessant hvordan man tenker om hva slags stemmer som bør slippe til. Sett fra høyresiden har jo også Klassekampen stemmer som er ganske langt ute, enten det er Peter M. Johansens utenriksdekning eller spaltist inntil nylig Trond Andresen. Likevel er Klassekampen en populær avis også blant borgerlige på Holmenkollen, og de fleste aksepterer det som ganske naturlig at Klassekampen rommer stemmer som står ganske langt ut på den radikale venstresiden.

Man skal være veldig langt ute, og lengre ute enn Hjerpset-Østlie, før det der er en riktig debatt.

– Jeg hadde ikke noe veldig stort behov for å komme deg til unnsetning i Hjerpset-Østlie-debatten – både fordi jeg ikke hadde tid, og fordi jeg ikke klarte å mobilisere noen voldsom entusiasme for det. Men jeg mener at disse reaksjonene, som eksplisitt eller implisitt antyder at slike stemmer skal fjernes fra anstendig debatt, er problematiske. Og det møter jo vi også på. Noen har skrevet noe dumt på Facebook, og så fører det umiddelbart til en masse mennesker som begynner å stille spørsmål ved om hun skal få lov til å slippe til her eller der, få lov til å få en plattform. Det mener jeg er en veldig usunn refleks.

– Når Eivind Trædal, som ellers er en god venn av meg, blir med på en slik kamp for å frata folk en plattform å ytre seg på, det synes jeg generelt er ganske ubehagelig. Man skal være veldig langt ute, og lengre ute enn Hjerpset-Østlie, før det der er en riktig debatt. La meg ta et eksempel hos oss: Nå er det 100 år siden den russiske revolusjonen, og da begynner debatten hos oss om hvordan den skal forstås. Da vil historikere diskutere den i alt sin bredde – var oktoberrevolusjonen en folkelig revolusjon eller et kupp. Man kan mene hva man vil om det, men feilen er å mene at slikt ikke hører hjemme i Klassekampens spalter.

– Slik jeg ser det, er det en viss skjevhet her, i at folk på den brede høyresiden har en større aksept for at en avis som Klassekampen kan bidra med noe positivt i offentligheten, til tross for at de har folk som skriver positivt om den russiske revolusjon; mens mange på venstresiden bruker mye tid på å advare mot hvordan en høyresideavis som Minerva legitimerer eller hvitvasker alle stemmer vi slipper til. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen stiller til og med opp på reklamekampanjer for Klassekampen. Kunne man sett for seg at Snorre Valen gjorde det samme for Minerva?

– Det kan nok hende at venstresiden, som sprang ut av organisert politisk kamp, som var avhengig av at alle sluttet opp om for eksempel streikevedtak, har en større tendens til å se på mange ting gjennom slike briller: Det er en politisk kamp som står her og nå. Høyresiden har kanskje hatt luksusen til i større grad å se på politikk som en intellektuell øvelse, en dannet samtale mellom borgere.

– Men jeg tror Snorre Valen ville stilt opp noe slikt, altså. Det blir spennende å se.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden