Kultur

Mange vil gjerne beskytte barna, men i barnelitteraturen kan omsorg lett bli til sensur.

I 2014 bestemte bibliotekarene i Botkyrka at "Pippi Langstrømpe går til sjøs" av Astrid Lindgren skulle kasseres fordi verket ikke passet med bibliotekets interkulturelle plan og etter sigende brøt med FNs barnekonvensjon.

Bilde: Filmen Pippi Langstrømpe drar til sjøs

Astrid Lindgren sa selv at hun ville erstattet definisjonen av Pippis pappa som «negerkonge» med «sjørøverkaptein». Bibliotekarene i Botkyrka i Sverige mente imidlertid at hele verket var gått ut på dato.

James LaRue, direktør for Office for Intellectual Freedom and Freedom to Read Foundation i American Library Association (ALA) var gjesteforeleser ved et seminar om sensur i barnelitteratur som Norsk barnebokinstitutt avholdt i fjor. Etter seminaret sa han at det særlig var ett moment som kan fortjene mer drøfting: Utviklingen av bokmarkedet.

Begrenser markedet det barnelitterære ytringsrommet? Han sa det fordi det ikke er et moment som er langt framme i det amerikanske ordskiftet om hva barn bør lese og ikke lese. Der er det helt andre problemstillinger som har oppmerksomhet. ALA publiserer årlig en liste kalt Banned and challenged books.

I USA er retten til å publisere solid forankret i lovverk og tradisjon. Det er først når bøkene kommer i bibliotek og bokhandel at de som har mulig kontroversielt innhold utsettes for kampanjer. Det er også en del av ytringsfriheten, men når kampanjene krever bøker fjernet fra bibliotek, skoler og bokhandel, hva er det da?

Som oftest er barne- og ungdomsbøker aller mest utsatt, selv om både Bibelen og Koranen er med på Banned books’ liste over verk som blir forsøkt fjernet flere steder i USA. I 2017 var åtte av «ti på topp»- bøkene skrevet for barn eller ungdom. Øverst sto Thirteen reasons why (på norsk Tretten gode grunner) av Jay Asher.

Det er ulike grupper som står bak kampanjene mot enkelte bøker. Foreldre, religiøse og politiske organisasjoner og interessegrupperinger bruker press i flere former. Bibliotekets styre, som kan være økonomisk ansvarlig for driften, merker ofte hva slags press det er snakk om hvis interessegruppa er sterk nok.

ALA melder at sensurforsøkene økte i 2017. Og i den meddelelsen er det et åpenbart poeng: Alle forsøkene på sensur av bøker i bibliotek og skole som lykkes, kommer neppe med på noen statistikker. De tilhører sensurens fremste kjennetegn: Taushet. Glemsel.

Her er en liten gris – kulturelt betinget sensur

Norsk barnelitteratur utgis på mange språk og støter ikke sjelden på krav om endring av tekst og bilder. I 2016 holdt jeg kurs i Teheran for tolv unge og kommende barnebokforfattere. De spurte om min favorittbok for barn, og jeg svarte Her er en liten gris av Ulf Nilsson og Fibben Hald. Den har undertittelen En hel roman, men er en bildebok med parodisk romanstruktur som kan leses med (ulikt) utbytte om du er tre eller hundreogtre år.

Det ble litt stille rundt bordet før en av dem sa at en bok om en gris, og attpåtil med bilder av en gris, er helt utenkelig i Iran. Og en annen gang, på seminar med palestinske forfattere i Ramallah, ble min formodning om at leseren er som en hund i teksten, øyeblikkelig kommentert med at hunder ikke skal forekomme i barnebøker i arabiske land. I barnelitteraturen er dyr utstyrt med egenskaper som gjør dem til forkledde mennesker, men i Midtøsten er hunder og griser tabu.

Når flere ungdomsbøker tar opp temaer som homofili eller transseksualitet, kan en russisk utgiver komme i konflikt med landets «antipropagandalov».

Slike eksempler kan framkalle like mye hoderystende latter som eksemplene fra utgivelser som Stian Hole og Iben Sandemose har hatt i engelsktalende land, der de har vært nødt til å kle på hovedkarakterene sine, som altså var nakne i de nordiske utgavene. Forskjellen er likevel at i arabiske land, og i stormakter som Kina, Iran og Russland, kommer den moderne barnelitteraturen ofte i strid med selve lovverket og tradisjonene.

Når flere ungdomsbøker tar opp temaer som homofili eller transseksualitet, kan en russisk utgiver komme i konflikt med landets «antipropagandalov» og risikere fengselsstraff om hun eller han skulle tenke på utgivelse.

Artikkelen fortsetter under lenken:

Den gode bokens kvalitet er ikke til å ta feil av

I arabiske land blir oversatt litteratur for barn og ungdom ikke alltid utgitt i respekt for opphavsretten, og tekst og illustrasjoner kan fjernes eller endres. Den libanesiske forfatteren Fatima Sharafeddine, kjent i Norge for ungdomsboka Du, jente, mener denne skjulte sensuren er blitt en så vanlig del av både de arabiske forfatternes og forleggernes hverdag at den så å si aldri utfordres.

Sharafeddine deler inn de barnelitterære tabuene i fire grupper: 1) kritikk av religion (hvor grisen og hunden underlig nok hører hjemme), 2) opprør mot autoriteter, 3) politisk kritikk, 4) seksuelle temaer.

Den lille grisen i Nilsson og Halds bok er et forkledd menneske som på naivt vis er en kompleks, barnelitterær figur, gjenkjennelig som både barn og voksen i alt sitt komiske strev for å vinne den uoppnåelige Frøken Gris. I en diktaturstat kan denne uskyldige lille grisen komme til å utfordre ikke bare tradisjoner og tabuer, men selve synet på mennesker i sin alminnelighet og barn i særdeleshet.

Presses institusjonene til å sensurere?

I 2014 bestemte ledelsen for de seks bibliotekene i Botkyrka kommune i Sverige at Pippi Langstrømpe går til sjøs av Astrid Lindgren skulle kasseres fordi verket ikke passet med bibliotekets interkulturelle plan og etter sigende brøt med FNs barnekonvensjon.

Kritikken er ikke nyere enn at Lindgren selv i et intervju flere år tidligere sa at hun ville erstattet definisjonen av Pippis pappa som «negerkonge» med «sjørøverkaptein». Bibliotekarene i Botkyrka mente imidlertid at hele verket var gått ut på dato.

Enhver kan påvise at stereotypiene ikke stemmer med faktiske forhold, og at de kan spre og forsterke fordommer. Men skal ikke barneallmenheten ha tilgang til verk som tilhører historien?

Det samme er blitt sagt om Thorbjørn Egners sang om Lille Hoa. En nærmere lesing av denne delen av Egners forfatterskap, der han framstiller afrikanere, vil avsløre at teksten ikke er så drøy som illustrasjonene. De sorte har en påfallende likhet med aper. Men i sin tid ble ikke dette oppfattet som kontroversielt.

Det er tilsynelatende uproblematisk at noen eldre stereotypiske bøker magasineres til historisk bruk. Enhver kan påvise at stereotypiene ikke stemmer med faktiske forhold, og at de kan spre og forsterke fordommer. Men skal ikke barneallmenheten ha tilgang til verk som tilhører historien?

Artikkelen fortsetter under lenken:

– Den norske kunstoffentligheten er trang

Det er ikke bare eldre verk som blir stanset. Behandlingen av for eksempel Stina Wirséns bøker om Lilla Hjärtat, der to organisasjoners «rasifiserte» representanter krevde dem fjernet og fikk medhold, er mer enn betenkelig. At Wirséns kolleger også var aktive i kampanjen mot henne, gjorde saken svært pinlig. En skal være svært lett å krenke om en mener at disse bøkene ikke kan være på et bibliotek. Wirsén mottok anonyme trusler, hun skulle knebles og bøkene kasseres. Lilla Hjärtat ble stanset og er i dag overlatt tausheten.

Siden er det kommet kampanjer mot forfattere som Jan Lööf (Morfar er sjørøver) og danske Jakob Martin Strid (Mustafas kiosk). Kampanjene blir ofte benevnt som «politisk korrekt».

Men beslutningene om sensur – som det faktisk er – gjennomføres ikke av kampanjene, men av offentlige institusjoner som påberoper seg egne instrukser og internasjonal lovhjemmel hevet over ytringsfriheten. Det er noe ganske annet og åpner for en praksis som kan bli svært lett å misbruke.

Det har ikke tidligere vært tendenser til sensur i moderne svensk barne- og ungdomslitteratur, så spørsmålet er om disse bibliotektiltakene er unntak eller uttrykk for et nytt regime.

Barneperspektivet

Barnelitteraturen har siden 70-tallet gjennomgått store endringer. I Kristin Ørjasæters nye bok Barne- og ungdomslitteratur – møtet med lesaren (2018) skriver hun:

«Vår tids syn på barn er at dei skal bli møtt med respekt, men i verkelegheita har ikkje barn nødvendigvis makt til å definere korleis omgivnadene skal bli forstått. I barne- og ungdomslitteraturen har dei det. Barne- og ungdomslitteraturen framstiller idear som ikkje berre handlar om kva ein meiner og har meint at barn og unge er, men også om kva ein ønskjer og har ønskt at mennesket skal vere. Dei barne- og ungdomslitterære hovudpersonane er prega av fridom, sjølvrespekt og sjølvstende.»

Hovedpersonene i barnebøkene gjennomgår en stor endring med den litterære modernismen, først og fremst ved at de blir autonome. Framstillingen kommer i øyehøyde med hovedpersonen, henvendelsen er ikke lenger skrått nedover fra voksen til barn, leseren ser det med hovedpersonens øyne.

Den nordiske barnelitteraturen har tradisjon for å våge seg på tabuer.

Den store utfordringen med å skrive for barn er at det ikke et barn som skriver, men en voksen. Avstanden mellom leser og forfatter er større i barnelitteraturen enn i litteraturen for voksne. Det gjør det til en krevende øvelse å skrive for barn når barneperspektivet skal gjennomføres i teksten. Og enda mer krevende når forfatteren tar opp et kontroversielt tema.

Den nordiske barnelitteraturen har tradisjon for å våge seg på tabuer. Enkelte bøker har vekket debatt, og når noen har krevd en bok stanset har det som regel fungert som en effektiv reklame.

Gro Dahles bøker for barn er interessante i denne sammenhengen. I flere bøker har hun tatt opp sinne, familievold, skilsmisse, depresjon, seksuelle overgrep og pornografi, og brutt grensene for hva det er tabu å snakke med barn om. Bøkene er alle egnet for høytlesning og refleksjon mellom voksne og barn. Slik sett er de også tradisjonelle barnebøker. Dahles kunststykke er at det kunstneriske og pedagogiske ikke framstår som en motsetning.

Det er alltid en eller annen formidler, dame eller herre, som stille har lempet de kontroversielle bøkene unna barna.

Hans Sande pådro seg den israelske ambassadens raseri da han sammen med Silje Granhaug (illustratør) utga Pappa er sjørøvar (2011). Og pappa røvet i dette tilfelle vann fra Israel for at palestinske barn skulle få det. Boka tok klar stilling for palestinerne, og den israelske ambassaden mente at den norske kulturministeren måtte stanse den. Daværende kulturminister Anniken Huitfeldt svarte ambassaden at det ikke er norske myndigheters oppgave å vurdere det politiske innholdet eller budskapet i en bok.

Det var nok mang en foresatt, lærer, bibliotekar og litteraturkritiker som satte kaffen i vrangstrupen da de leste følgende utdrag av Rune Belsviks bok Tjuven (2008):

– Det treng ikkje vera jenter med, sier Bob.

– Til sølepytten?

– Nei, når vi gnir oss, sier Bob. Det går fint med to gutter. Vi gnir berre tissen mot rompa

– Går det an? 

– Ja, det er mange som gjer det, sier Bob. Du kan stikka tissen inn i rumpeholet og. 
Skal vi prøve?»

Tjuven er utdraget til tross en var skildring av barns seksuelle nysgjerrighet, og jeg tror ikke dialogen er ukjent for de fleste voksne som husker hvordan det var å være barn.

Eksemplene viser at noen norske forfattere og forleggere synes det er viktig å utfordre tabuer og fremme samtale mellom barn og voksne om det bøkene tar opp. Det er ingen sterke kampanjer for å fjerne bøkene og heller ikke fattet noen vedtak om at den eller den boka ikke skal foreligge, for eksempel i et bibliotek, en bokhandel eller på en skole.

Eksemplene er likevel med på å gjøre spørsmålet om sensur i barnelitteraturen sammensatt. For det er alltid en eller annen formidler, dame eller herre, som stille har lempet de kontroversielle bøkene unna barna.

Markedet – den vanskelige gråsonen

Bokmarkedet er blitt mer kommersialisert, både internasjonalt og nasjonalt. Over 60% av barnelitteraturen kommer i serier. Over 60% av utgivelsene er oversettelser, og de fleste er fra engelsk. Antallet utgivelser har også økt. Fra 1990 til 2008 økte antall barne- og ungdomsbøker i det norske bokmarkedet fra 624 til 1158. I 2016 forelå 1092 titler på norsk.

Vi vet lite om hva forlagene ikke vil gi ut av gode bøker fordi redaktør eller markedsavdeling mener at de ikke har kommersielt potensial, men flere forfattere nevner at det skjer, og merker seg at markedsavdelingene har fått en redaksjonell innflytelse som de ikke hadde før.

Om tendensen ennå ikke er sterk her til lands, er den tydelig i større bokmarkeder som det engelske, og det var dette James LaRue syntes fortjente mer drøfting. Det er ikke vanskelig å få en bok publisert, men å få den ut i bokhandel og få oppmerksomhet om den er mye vanskeligere. Det får konsekvenser for utgivelsene og profileringen av bøkene.

I William Nygaards foredrag under temaet The threat of self-censorship in publishing  på International Publisher’s Associations (IPA) kongress i New Dehli i februar 2018, karakteriserte han selvsensuren som hovedtrusselen for forleggerfaget i dag. De internasjonale forlagsfusjonene og jakten på rask fortjeneste har satt både den tradisjonelle forleggeren og det langsiktige forlagsarbeidet til side.

Sensur og selvsensur i barnelitteraturen knyttes ofte til omsorg.

«As publishers with a more traditional literary background were replaced by leaders with experience from finance, the distance between editors and top management increased,» sa Nygaard og presiserte: «Mentalities change, opening up for self-censorship and an overly cautious editorial approach, based on secure, more commercial thinking.»

William Nygaard ble i sin tid utsatt for et drapsforsøk fordi han utga Sataniske vers av Salman Rushdie. Han har lang erfaring som forlegger og ytringsfrihetsforkjemper, bl.a. som leder av Norsk PEN. Hans kunnskap og erfaring om temaet sensur og selvsensur bør få flere enn verdens forleggere til å lytte. Når norske myndigheter drøfter bokbransjens betingelser er hans advarsel høyst relevant.

Omsorg

Sensur og selvsensur i barnelitteraturen knyttes ofte til omsorg. Det er ingen som ønsker å gjøre barn redde av litteratur. Vi vet lite om hvor ofte forfattere sensurerer seg selv, vi vet bare at det skjer. De færreste ønsker å utfordre tabuer eller sprenge grenser, og de fleste skriver innenfor velkjente temaer på trygg og tradisjonell måte. Det meste av barnelitteraturen er som voksenlitteraturen ren metervare.

Men leseforskning og det autonome barneperspektivet viser med all mulig tydelighet at barn er individuelle lesere, kanskje mer enn sine markedstilpassede voksne. Det nytter ikke å si at den eller den boka passer alle barn mellom ti og tolv år, selv om den er skrevet innenfor en slik målgruppe. Høyst sannsynlig er det bare noen barn i aldersgruppa som vil ha noe utbytte av den. Og av dem er det kanskje en god del som ikke liker den engang.

Det er heller ikke mange forleggere som presiserer aldersgruppene for løkkeskriftromaner for voksne kvinner, selv om de vet det. Da ville de nok fått høre fra mang en krenket leser med bok, pledd og tekopp.

Omsorgen for barn i sin alminnelighet har altfor lenge ligget som en klam hånd over barnelitteraturen. Det er ikke en eneste forfatter som vil protestere på en foresatts rett til ikke å lese høyt fra en bok for sitt barn, eller aktivt velge bort en bok hun mener barnet ikke bør lese.

Problemet er når denne omsorgen overtas av forfattere, forleggere, bokhandlere, bibliotekarer, lærere og kritikere.

Det tilhører enhver foresatts rett, og sensurbegrepet går heller ikke dit. Barn er forskjellige, så enkelt er det, og de fleste foresatte vil velge ut fra hva de mener sitt barn tåler å lese. (Ungdommer bryr seg neppe om hva foresatte mener om hva de bør lese).

Problemet er når denne omsorgen overtas av forfattere, forleggere, bokhandlere, bibliotekarer, lærere og kritikere – alle dem som er institusjonaliserte formidlingsledd på den lange veien fra forfatter av en barnebok til barneleseren – og noen bestemmer seg for å aktivt sette en bok til side fordi de mener barn ikke tåler å lese den.

Da er det ikke bare sensur de bedriver, men også en virksomhet som er i utakt med den moderne barnelitteraturen. Og det er i denne uklare omsorgen sensur i barnelitteraturen dessverre trives best.

En forfatter har ikke som oppgave å være en foresatt. Både forfattere og formidlere kan ta en tankesving innom René Chars epigram: «Det sømmer seg ikke for poeten å mystifisere lammet og kle seg i dets ull.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden