Forsiden

Mannens vei til skjønnhet

Selvstendige kvinner stiller større krav. Dette er en side ved likestillingen.

Selvstendige kvinner stiller større krav. Dette er en side ved likestillingen.

Dersom han ikke slo og ikke drakk opp lønninga, kunne han kalles en bra mann. Det er lenge siden. Mannens altoverskyggende kvalitet er ikke lenger å være en trygg forsørger, og skilsmisse er ikke lenger en skandaløs sjeldenhet. Når kvinner ikke er økonomisk avhengige av menn, stiller de selvsagt større krav, både til oppførsel og utseende. Kanskje er det generelt mer forfengelighet i samfunnet. Men kvinners selvstendighet, det viktigste sosiale fremskritt i moderne tid, er antakelig en langt viktigere drivkraft bak mannens vei til speilet. Skjønnhetsfremmende bransjer rapporterer at flere er på vei. Jeg tror dette bør oppfattes som et aspekt ved likestilling: Mannen er blitt fortrolig med en målestokk som kvinner har vært underlagt i årtusener.

Vei i kronglete landskap
Angår skjønnhet bare det ytre? Ifølge klassisk gresk filosofi særlig Platons, er kroppens skjønnhet bare et utgangspunkt. Viktigere er de høyere former, manifestert i verk og handlinger, det etisk gode liv. Det antas en dyp samhørighet mellom idealene sunnhet, godhet og skjønnhet, med fellesnevnerne harmoni og balanse. Tanken har satt dype spor etter seg og holdt stand lenge; først i løpet av 1800-tallet gikk samhørigheten langsomt i oppløsning. Litterære verk er gode indikasjoner i slike saker, for eksempel er Hedda Gablers skjønnhetslengsel blitt destruktiv, og den skjønnhetsbesatte Dorian Gray avsløres av sitt portrett som en heslig morder. Det sier en del at to så ulike dikterpersonligheter som Ibsen og Wilde omtrent på samme tid skaper mørke varianter av det gamle motiv død i skjønnhet.

Kombinasjonen fint ytre/fælt indre er blitt så alminnelig i kulturindustrien at det nå synes riktig å minne om at også de vakre kan være gode.

Oldtidens greske kultur har gitt vestlig sivilisasjon mange impulser, to av dem er særlig dyptsittende: 1) sansen for konkurranse og 2) sansen for skjønnhet. Siden det greske idealet betoner enhet av indre og ytre, var det i grunnen en revolusjon i skjønnhetens historie da det skjønne ytre ble løsrevet fra andre og viktigere kvaliteter ved et menneske. Løsrivelsen betyr naturligvis mer åpenhet: Det gode utseende er blitt forenlig med alle slags egenskaper, holdninger og handlinger, også med vold, galskap, ondskap. Dette ble utilsiktet bekreftet av totalitære regimer i det 20. århundret. Særlig den nazistiske men også den stalinistiske estetikken bar preg av gresk-romerske forbilder, med vekt på skjønnhetens, godhetens og sunnhetens enhet. Folkets fiender var tilsvarende stygge og usunne. Slik dyrking av makt er en påminnelse om at også de gamle idealene ble til i kulturer som var innstilt på krig og erobring, den greske ikke mindre enn den romerske. Det ble nødvendig å fordømme disse klisjeene, som rommer en god porsjon forherligelse av styrke og tilsvarende forakt for svakhet. Fordømmelsen er blitt en ny klisjé; kombinasjonen fint ytre/fælt indre er blitt så alminnelig i kulturindustrien at det nå synes riktig å minne om at også de vakre kan være gode. Til og med snille, noen av dem.

Gjennom dette kronglete landskapet går mannens vei til skjønnhet. Og det viktigste er ennå ikke nevnt, for selv ikke pervertert estetikk kan rokke ved Stendhals slående observasjon: Skjønnhet er et løfte om lykke.

Skin deep, men ikke overflatisk
Skjønnhetens utvendighet innbærer ikke at den er overflatisk. Angloamerikanerne har lenge påpekt at skjønnhet er skin deep. Ofte er da poenget å minne om at den likevel har en fascinasjonskraft som kan hensette i ekstase og være en kilde til vidunderlig irrasjonalitet. Hvor ofte brytes ikke et løfte om lykke – og så er man mottakelig for enda et. Ligger kraften i all skjønnhet, selv den abstrakte, i et løfte om noe, om ikke lykke så kanskje innsikt, visdom? Vi tror på disse løftene, med dyp og inderlig mangel på grunner til å gjøre det.

Et evolusjonært perspektiv kan være fruktbart. Når mannen må hevde seg ved sin skjønnhet, er han tilsynelatende involvert i den samme type konkurranse som er så krevende for hanner i andre arter. Påfallende nok ser vi liten skjønnhet hos våre nærmeste slektninger, det er særlig enkelte fuglearter som er kjent for hannens prakt. Påfugler og paradisfugler driver det langt i skjønnhet – slik vi ser det. Men hva ser adressaten, hunnfuglen? Poenget er jo best mulig gener, og hvorfor anta at disse signaliseres ved skjønnhet? Det er sannsynligvis antropomorft å anta sans for skjønnhet hos dyr. At menneskelig skjønnhet typisk signaliserer genetisk betinget styrke og sunnhet innebærer jo ikke at andre dyr ser denne type signal som skjønnhet.

Et mangfoldig sexobjekt
I dag blir skjønnhetsidealer formidlet særlig på tre overlappende områder: pop, film, reklame. Selv uten interesse for henholdsvis musikken, historiene og produktene kan man bli paff, noen ganger imponert, ved synet av den visuelle estetikken som uansett ikke er til å unngå i det offentlige rom.

Mannlig sex appeal formidles tradisjonelt i lys av andre mannlige kvaliteter. Slik var det også da det tok av for alvor på 50-tallet, i rocken. Elvis var den store foregangsmann i eksponering av kroppslighet, og han kunne mer enn å vrikke. I popmusikk er det i grunnen påfallende hvor langt man kan nå uten å fremheve kropp. Tenk på The Beatles. Med dem var det håret, i sin tid like skandaløs som vrikkingen til Elvis. Men kropp forøvrig sto ikke i fokus. Annerledes var det med Rolling Stones, Alice Cooper og mange andre som ennå er langt fra pensjonsalder.

Nå har kvinner begynt å kalle også voksne menn søte.

Det er vanskelig for en utenforstående å vurdere nye idoler, som fenomenet Justin Bieber (allerede en sluknet stjerne?), men det virker rimelig å se ham som et tegn på infantilisering. Også Beatles kunne fremkalle hysteri hos yngre fans, men selv fremsto de da aldri som 14-åringer. Naturligvis kan man omtale barn som skjønne eller vakre, men det som menes, er vel at de er søte. Nå har kvinner begynt å kalle også voksne menn søte. Som så ofte har amerikanerne vist vei, med hypererotisk bruk av «baby», en uslitelig gjenganger i poptekster. Er ordet «søt» så pirrende for kvinner fordi de færreste menn ser veien til skjønnhet som en vei til søthet?

Egalitære klær
Naturligvis fantes mannlige skjønnhetsidealer også da forsørgeren var kvinnens reddende helt, men gresk nakenhet var lenge henvist til mytologisk kunst. I århundrer fremhevet mektige menn sin makt og rikdom. I portretter av fortidens stormenn dominerer smykker og kostbar påkledning så sterkt at man knapt legger merke til naturlig uskjønnhet. Et godt eksempel er Holbeins portrett av Henrik VIII i helfigur. Oppmerksomheten trekkes mot kongens praktfulle kostyme, ikke mot hans firkantansikt og små stikkende øyne. Annerledes i dag. I dag er de rikeste og mektigste kledd ganske alminnelige. Ikke så mye som en diamantnål i slipset er en selvfølge blant milliardærene i dag, bare et snev av kostbar eleganse i dressen vil jeg tro, synlig for kjennere.

Hvis mannen ikke lenger markerer seg i klesveien – andre besittelser teller ikke her – da gjenstår kroppen.

Med tanke på hvordan kvinner og menn før i tiden stilte sin rikdom overdådig til skue på kroppen, må man vel si at påkledning er stedet der utjamninga har lykkes best. Men hvis mannen ikke lenger markerer seg i klesveien – andre besittelser teller ikke her – da gjenstår kroppen. Da er de greske statuers time er kommet – enda en gang. Har dagens kroppskult noe å gjøre med klærs mangel på distinksjon? Opprørsk oppfinnsomhet i klesveien tar sjelden sikte på å skjønnhet. Svært mulig annet er da mer effektiv. Ønsker man å protestere mot grå sømmelighet, er det heslige og det groteske bedre egnet.

Uutryddelig individualitet
Naturligvis er slående skjønnheter unntaket, derfor er det lett å overse at ekstrem, ideell normalitet er sakens kjerne. Mindre vakker blir man ved altfor stor nese, altfor små øyne, lepper som blodløse streker, spiss hake, utstående ører etc. Hos de skjønne er alt akkurat passe. Også tatoveringer virker naturlige og normale hos dem. Men, underlig nok, individualitet består. Motebransjen demonstrerer gang på gang at idealer er stereotyper. Mannlige som kvinnelige modeller er så like at de gir inntrykk av å være klonet, det virker også som de har fått beskjed om å bevege seg på en ensartet, robotaktig måte. Og likevel ser vi forskjell på dem! Her merkes vår fenomenale evne til å gjenkjenne og identifisere et enormt antall ansikter. Skjønnhetsforstyrrende særtrekk trengs ikke, for ved synet av ethvert ansikt, selv når det forblir i en upersonlig rolle, har vi en uimotståelig tilbøyelighet til å oppfatte det individuelt særegne. Den ene skjønnhet har mye til felles med den andre, men vi legger ikke merke til det. Vi legger merke til det unike.

Hvis det finnes noe slikt som skjønnhetens hemmelighet, så må det være at den mysteriøst gir liv til det stereotype.

Vi kan være uenige om et menneske er sjarmerende, underholdende, troverdig, omtenksom, sympatisk. Uenighet om skjønnhet er mindre vanlig. Hvorfor? Jeg tror forklaringen er at man da har å gjøre med variasjoner av ideell normalitet, som ikke er omstridt. Hvis det finnes noe slikt som skjønnhetens hemmelighet, så må det være at den mysteriøst gir liv til det stereotype.

Undertrykt av skjønnhet?
Noen har antydet at ungdommer undertrykkes av reklamens idoler. Det oppstår et fryktelig press i retning perfeksjon, hevdes det. Til alt overmål fremstår tenåringer uten kviser, for alt som reduserer skjønnheten, blir retusjert. De uretusjerte påstås å lide under dette, i så fall en av mange nye lidelser hos velstående folk.

Den ene klagen er etter mitt syn like fjollete som den andre.

Det er vanskelig å tro at ungdommer i løpet av et par generasjoner er blitt så ømfintlige. Med minst like stor rett kunne vi aldrende klager over at ungdommelighet dominerer. Hva med alderdommens egen skjønnhet? Vi undertrykkes av all denne ungdom i det offentlige rom! Den ene klagen er etter mitt syn like fjollete som den andre. Hvor stakkarslige skal vi bli? Undertrykt av at noen er vakrere enn en selv? Undertrykt av ditt, undertrykt av datt. Som en (kvinnelig) student nylig sa det: Jeg blir svett.

For spesielt interesserte
Mannlighet i reklame er noen ganger orientert mot oss homoseksuelle spesielt. Kanskje legger ikke kvinner merke til det, for disse mennene kan være attraktive for dem også. Det er mulig at det harde blikket virker sterkt også på heteroseksuelle kvinner, blikkets hardhet er i hvert fall blant de klareste seksuelle signaler fra mann til mann. I dag kan det i tillegg indikere ubehaget på mannens vei, for alle slags signaler og attributter er berørt av et kommersielt krav om å være annerledes. Parolen synes å være: «Vær alminnelig som enhver annen skjønnhet, men glem ikke at du samtidig må være oppsiktsvekkende ualminnelig.» Mannlighetens designere sliter med problemet; en alminnelig (!) løsning er teatralske positurer, noen ganger med referanse til bondage. Se på bildet nedenfor. Kan noen kalle denne mannen søt? (Åja.) Er det mulig å kalle ham sexy? (Sikkert.) Men dette er ikke fremvisning av kropp, det er fremvisning av kropp som instrument til å vri seg. Calvin Klein-fyren vrir seg under vekten av det klassiske ideal som blir parodiert.

Mannlighet i reklame er noen ganger orientert mot oss homoseksuelle spesielt. Kanskje legger ikke kvinner merke til det, for disse mennene kan være attraktive for dem også.

Kan alminnelig skjønnhet bli slått ut av det snåle og det bisarre? Slikt finnes overalt i fantasy. Figurer skapt i bevisst opposisjon til etablerte idoler og idealer blir fort nye idoler og idealer. Den gamle, ærverdige kombinasjon fælt ytre/godt indre har fått et kraftig oppsving, dermed også den gamle erfaring at indre godhet kan overvelde selv et fryktelig utseende og gjøre at dette mennesket fremtrer vakkert, rett og slett. Blant annet derfor har vi kultdannelser omkring heslighet. Noen av dem vil antakelig enda raskere enn hittil plukkes opp av kommersen.

Men reklame, med alle dens ironiske og selvironiske påfunn og innfall, handler etter hvert mest om reklame. Og når det groteske dyrkes i visuell kunst, er effekten helt avhengig av det som negeres. Jeg avslutter derfor med et urkonservativt motto: Påfunn kommer og går, alminnelighet består.

Et hardt blikk:

CalvinKlein

Fra forsiden