Kommentar

Mannspolitisk talsperson etterlyst

Audun Lysbakken avbildet sammen med Kvinnepanelet som han oppnevnte i 2010. Kanskje burde han nå opprette en mannspolitisk talsperson i SV, spør Nils August Andresen.

Bilde: Barne- og likestillingsdepartementet/Flickr, CC BY-ND 2.0

Menn blir stadig mer underrepresentert på venstresiden. Det kommer de til å forbli inntil SV får en mannspolitisk talsperson.

Både Klassekampen og Agenda har denne uken satt søkelys på at menn er underrepresentert på venstresiden. Det skjeveste av alle partier i Norge er SV: Hele 70 prosent av velgerne er kvinner, bare 30 prosent er menn.

I Norge har vi nesten ikke vært  vant til å tenke på dette som et problem: For mange på venstresiden har det vært et hedersmerke og et bevis på at man har en progressiv politikk. Motsatt er mannsdominansen blant Fremskrittspartiets velgere blitt oppfattet som et tegn på at partiets politikk er sjåvinistisk og kvinnefiendtlig.

Valgforskere er enige om at deler av forskjellen i stemmegivning skyldes interesser og tilhørigheter som bare indirekte har med kjønn å gjøre: I privat sektor er 63 prosent av de ansatte menn, og i offentlig sektor er 69 prosent av de ansatte kvinner, og ansatte i offentlig sektor stemmer rødere enn ansatte i privat sektor.

Samtidig finner forskerne at dette ikke forklarer alt. Agenda har snakket med Johannes Bergh ved institutt for samfunnsforskning. Både hans egen forskning og nyere funn har vist at feministiske holdninger predikerer venstrevridd stemmegivning. Agenda refererer Bergh slik:

«Både kvinner og menn som er mer opptatt av likestilling, stemmer mer på partiene til venstre – og her er kvinnene overrepresentert.»

Mange kvinner opplevde at høyresiden var passiv eller direkte kvinnefiendtlig i de store kvinnepolitiske omveltningene på 70-tallet. Ordet «konservativ» er fortsatt vanskelig å selge inn til kvinner i Norge. Det er ingen tvil om at det er en utfordring for høyresiden å vise at man tar kvinners virkelighet på alvor.

Men hva om man også kan snu på det? Hva om feminisme og likestilling ikke alltid er det samme? Og hva om venstresiden og SV har en politikk som er mannsfiendtlig?

Går det an å være mannsfiendtlig?

For mange er spørsmålet useriøst: Menn tjener mer enn kvinner, dominerer næringslivet og styrerommene og gjør mindre husarbeid. Og det er fortsatt først og fremst kvinners kropper som er seksualisert, og først og fremst kvinner som utsettes for voldtekter. I en historisk sammenheng er det i ganske nytt at kvinnen er juridisk likestilt, og århundrer og årtusener med kulturell og religiøs arv har satt dype spor både i samfunnets strukturer og i den enkeltes bevisste og ubevisste fordommer og handlingsmønstre.

Det er et sentralt perspektiv å ha med seg. Men det er likevel bare én side av saken. Menn og kvinner er ulike, og påvirkes systematisk ulikt av samfunnsstrukturer. Det er mye som ikke går i menns favør:

Levealder: Kvinner lever i gjennomsnitt fire år lengre enn menn. Det har sannsynligvis både biologiske og sosiale forklaringer. Mens vi i mange andre likestillingssammenhenger er opptatt av likhet i utfall, er den vanlige likestillingsbekymringen i helsedebatter at det må forskes mer på kvinnesykdommer, slik Dagbladet tok til orde for i fjor, og som Hadia Tajik gjentok i en kronikk denne uken.

Skole: Gutter gjør det dårligere på skolen enn jenter. Slik har det vært så lenge vi har kunnet måle det, men vi vet ikke hvorfor. Først i 2017 ble det tatt politiske initiativ for å skaffe mer kunnskap, gjennom nedsettelse av Stoltenberg-utvalget, som avgir sin rapport i morgen. Utdanningsnytt har intervjuet den venstreorienterte professor Harriet Bjerrum Nielsen, en av våre mest sentrale kjønnsforskere, som sier hun håper «det ikke blir et ensidig fokus på gutters situasjon (…) men at det også er med refleksjoner over hva jentene har behov for å utvikle seg og lære på en bedre måte».

Familie: Barnefordelingssaker en av de mest utbredte situasjonene der staten griper så avgjørende inn i den enkeltes liv. I disse sakene er det svært mye som tyder på at far forfordeles. I 2017 bodde 23 prosent av alle barn med én av foreldrene – 19 prosent med mor og 4 prosent med far. Fremgangen er langsom: I 2001 var tallene henholdsvis 20 prosent og 3 prosent. Men da Audun Lysbakken var barne-, likestillings- og inkluderingsminister, mente han fedrene ikke gjorde en stor nok innsats selv for sine barn. Hans etterfølger Inga Marte Thorkildsen hadde som stortingsrepresentant tatt direkte kontakt med politiet inn i en svært komplisert barnefordelingssak, som i flere rettsinstanser hadde bestemt at barnet skulle bo hos far. Kontakten kom etter at Thorkildsen hadde vært i kontakt med barnets mor, samtidig som hun avslo å møte faren og barnet.

Forstår ikke mannlige perspektiver

Man burde ikke trenge å være enig i denne fremstillingen for å skjønne at det forståelig at det kan være et mulig perspektiv, ikke minst for mange menn.

Men den brede venstresiden synes ofte helt merkelig ute av stand til å se eller anerkjenne et slikt mannsperspektiv. Jeg tror det ofte skyldes at man har internalisert en identitetspolitisk variant av feminismen, der ett perspektiv er enerådende. To saker i mediene den siste tiden kan illustrere poenget:

Den første handler om at menn er for morsomme: Sigrid Bonde Tusvik klaget nylig over at ingen kvinner vant under Humorprisen i januar, og at bare 7 av 33 nominerte var kvinner. Innlegget førte til debatt i Dagsnytt 18, og alle beklaget seg over at juryen ikke var flinkere til å finne kvinner, og man unnskyldte seg med at det var første gang for dette arrangementet, og at man vil trekke lærdommer fremover.

Et skarve motinnlegg i Dagbladet påpekte at det er svært få kvinnelige komikere, og at kvinner i den konteksten slett ikke var underrepresentert blant de nominerte. Det kan for all del være et problem at det er få kvinnelige humorister – et problem jeg selv har tatt opp tidligere. Men ensidigheten i debatten Bonde Tusvik la opp til, gir et dårlig oppspill til en god diskusjon om den utfordringen. En del menn ble nok sittende igjen med en opplevelse av at også det at menn er morsomme, nå er et samfunnsproblem. (I en annen sak denne uken ble det også problematisert at menn er for flinke til å lage mat.)

Men på den brede norske venstresiden finnes nesten ikke et gram av slik forståelse.

Den andre handler om at menn ikke er morsomme i det hele tatt: I januar kom nemlig barberhøvelprodusenten Gillette med en ny reklamefilm som fokuserte på «toxic masculinity», blant annet sett i lys av #metoo. Noen opplever denne reklamen som en ukontroversiell, men betimelig, oppfordring til at alle bør oppføre seg ordentlig i en verden hvor vi vet at menn utøver vold mot kvinner og mot hverandre.

Andre opplever den som generaliserende og mistenkeliggjørende overfor menn og det mannlige. I filmen sier fortellerstemmen «to say the right thing, to act the right way – some already are; but some is not enough» – som om flertallet av menn oppfører seg uakseptabelt i dag. Hvordan hadde reaksjonene vært om et stort kommersielt merke hadde en reklame om muslimer med budskapet «muslimer må forlate ekstremismen – noen gjør det allerede; men noen er ikke nok»?

Igjen finnes mange innvendinger: Gillette-reklamen er for eksempel laget av menn, for menn, av et selskap som tidligere har spilt på kvinner som sexobjekter. Og man kan mene at det igjen er et maktperspektiv her som gjør at sammenligninger halter. Ikke desto mindre burde det være ganske enkelt å forstå at denne reklamen ganske naturlig kan oppleves generaliserende av mange menn, ikke minst menn som ikke opplever at de er i noen maktposisjon overhodet.

Men på den brede norske venstresiden finnes nesten ikke et gram av slik forståelse. Minerva publiserte mandag en rolig argumentert artikkel av Ivar Bu Larssen som problematiserte reklamefilmen. Sigve Indregard i Morgenbladet responderte på Twitter med en kort «Hva i alle dager». Twitter-venstre hadde også sin egen lille fest, dels hoderystende, dels forarget.

Uunngåelig identitetspolitikk

Det er ikke noe problem at venstresiden er uenig med Bu Larssen; men det er et problem for venstresiden at den overhodet ikke forstår disse perspektivene. Det er det samme gjennomgående perspektivet som gjør at venstresiden ikke bare ofte lander på et standard feministisk svar på de tre spørsmålene over – kjønnsforskjeller i helse, på skolen og i barnefordeling – men at de gjør det uten å ha vært innom, vurdert og diskutert med perspektiver som tar utgangspunkt i mannens gruppeinteresser. «Hva i alle dager?» er ikke en respons som gir veldig mange nye, mannlige velgere.

For menn og kvinner har av og til ulike politiske gruppeinteresser. Når kvinnesak brukes som politisk argument, mens det ikke legitimt anerkjennes at det finnes mannlige gruppeinteresser, har disse en tendens til å tyte ut i form av aggressiv identitetspolitikk. Dette er også noe en av venstresidens ganske få avvikere i kjønnsspørsmål, Mímir Kristjánsson, er inne på i dagens intervju i Minerva: «Det venstresiden skal være klar over, er at om de begynner å si at alle skal bruke sin egen identitet, vil du få det hvite mannsopprøret som motreaksjon.»

I sin siste artikkel for Klassekampen er Kristjánssons foretrukne løsning tilsynelatende å se bort fra identitet: «innsats mot sosial dumping, ny industrireising og konkrete forslag for å skape nye og trygge jobber for begge kjønn» peker rett nok mer i retning av at den nyslåtte ordførerkandidaten for Rødt i Stavanger allerede har bukket under for den vanligste av alle politikersynder, nemlig å forveksle eget partiprogram med hva som skal til for at velgerne skal strømme til. Rødt er for eksempel allerede partiet som sterkest profilerer seg mot EØS, men har likevel en klar overvekt kvinnelige velgere. Industrireisning høres mest ut som nettopp mannlig identitetspolitisk nostalgi.

Men i noen grad er det kanskje uunngåelig at vi vil se et element av også mannlig identitetspolitikk fremover. Andre gruppers identitetspolitikk kom som en respons på en uutfordret mannlig, hvit politisk dominans. Denne dominansen er nå for lengst brutt, og når gruppeinteresser først er satt under lupen, vil også denne gruppen formulere eksplisitt det som tidligere var implisitte gruppeinteresser.

Artikkelen fortsetter.

Whiteshift – hvordan innvandring skaper hvit identitetspolitikk

Når grunnleggende identiteter blir konstituerende politiske identiteter, bærer det likevel galt av sted. I USA ser vi et partipolitisk landskap som i stadig større grad splittes opp etter slike identiteter. Ved kongressvalget i fjor høst stemte bare 39 prosent av hvite menn og hele 92 prosent av svarte kvinner demokratisk. Prosessen er også i verste fall selvforsterkende: Også uavhengig av policy begynner gruppene å oppfatte at det ene partiet er ikke for sånne som dem. Og partiene mister evnen til å veie gruppeinteresser mot hverandre og formulere tanker om samfunnets beste. Det fører til uforsonlig polarisering, som hele tiden truer med å erodere de liberale politiske institusjonene.

Ikke minst i SV, partiet med den aller skjeveste kjønnsfordelingen blant velgerne, burde det vekke bekymring at så få menn stemmer på dem. Også om høyresiden skulle miste en og annen mannlig velger, vil det tjene norsk politikk vel om vi unngår at en kjønnsakse legges oppå den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Da holder det ikke å være mot sosial dumping. SV må også vise at de forstår mannlige perspektiv der hvor de nettopp skiller seg fra kvinnelige.

Kanskje det er på tide at SV utnevner en mannspolitisk talsperson?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden