Debatt

Markedsøkonomien er den store innovasjonsmotoren

Bilde: Pixabay

Mange tror at forskning og innovasjon er det samme. Det stemmer ikke.

I dagens samfunnsdebatt er det mange som fremhever hvor viktig forskning er for innovasjonen, og bruker de to begrepene om hverandre. Med det er det bare et problem – det finnes flere fruktbare forbindelser mellom forskning og innovasjon, men ingen sikker påvist sammenheng som tilsier at mer forskning automatisk gir mer innovasjon.

Dette empiriske faktum minner oss også om at forskning ikke er det samme som innovasjon. Forskning handler om systematisk arbeid for å skape ny kunnskap og bedre forklaringer på viktige sammenhenger innen en rekke kunnskapsfelt, og skjer hovedsakelig på universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter.

Ingen innovasjon uten entreprenører

Innovasjon er noe annet. Innovasjon handler om å gjennomføre nyvinninger i praksis. Verdiskapende innovasjoner er uløselig forbundet med entreprenørskap gjennom konkurransedrevne markedsprosesser.

Vellykkede innovasjoner vinner frem i markedskonkurransen gjennom å tilføre økt kundeopplevd verdi på stadig mer kostnadseffektive måter, på bekostning av mindre attraktive og mer kostbare alternativer. Denne dynamiske konkurranseprosessen skaper produktivitetsvekst gjennom reallokering av ressurser, bort fra mindre produktive anvendelser, over til anvendelser som viser seg å være mer produktive og verdiskapende.

Denne formen for dynamisk næringsutvikling og kontinuerlig omstilling er hovedkilden til produktivitetsvekst og den alminnelige velstandsutviklingen i samfunnet, og den drives frem av et mangfold av entreprenører som gjennomfører innovasjoner: det vil si nye produkter, nye tjenester, nye distribusjons- og organisasjonsformer, nye produksjons- og logistikkprosesser.

Kort sagt, alt det nye som bidrar til å tilfredsstille våre behov på stadig bedre og mer effektive måter, og som erstatter alt det gamle som ikke lenger viser seg å holde mål i møte med konkurransen fra det nye.

Ingen oppdagelsesprosess uten markeder

Betrakter vi denne konkurransebaserte oppdagelsesprosessen mer systematisk, kan den også tolkes som en problemløsningsprosess, der verdifull kunnskap søkes, testes og aksepteres (eller forkastes). Gjennom samspillet mellom kjøpere og selgere i markedet overlever og videreutvikles de ideene som viser seg å være gode, samtidig som de ideene som viser seg å være mindre gode, eller for kostbare i forhold til den nytten de skaper, legges til side.

På denne måten kan man hevde at den entreprenørielle konkurransen fyller tre ulike funksjoner: den identifiserer og tester ut kunnskap, den sprer kunnskap, og den korrigerer feil. Disse produktive funksjonene skjer spontant i markedsprosesser som nødvendigvis er kjennetegnet ved ufullstendig og spredt informasjon, samt av usikkerhet om fremtiden.

Kreativ ødeleggelse

Produktive innovasjoner er derfor kritisk betinget av åpne markeder, både nasjonalt og internasjonalt, fri konkurranse, samt av et sett av institusjoner som innebærer etablering og håndhevelse av rettferdige spilleregler som belønner innovasjoner som lykkes i markedet med lønnsomhet, og innovasjoner som ikke lykkes med tap.

Innovasjon er i seg selv et av de sterkeste virkemidlene en bedrift kan benytte seg av i konkurransen om markedets gunst, og gir sine sterkeste bidrag til samfunnet i en markedsøkonomi som aktivt beskytter og fremmer fri konkurranse og fri prisdannelse som grunnprinsipper. En velfungerende markedsøkonomi fungerer derfor både som en «innovasjonsmotor» og som en oppdagelsesprosess, med næringsfrihet, konkurransefremmende spilleregler og entreprenørskap som drivstoff.

Det er derfor av overordnet betydning for en verdiskapende innovasjonspolitikk at den spiller på lag med markedsøkonomiens spilleregler, og ikke undergraver markedsøkonomiens funksjonsevne. Dette markedsøkonomiske imperativet bør få konsekvenser for hvor mye innovasjonspolitikk som trengs, hvilke tiltak som bør gjennomføres, og ikke minst – hvordan tiltakene skal innrettes i grensesnittet mellom politikk og næringsaktører.

Tydelig rollefordeling

I en velfungerende markedsøkonomi bør hovedregelen være at statens rolle innen forskning og innovasjon som en hovedregel begrenses til to grunnleggende funksjoner: 1) kunnskapsbygging via høy kvalitet på skole, utdanning og forskning, og 2) kunnskapsspredning gjennom å utvikle og vedlikeholde en fremtidsrettet infrastruktur for anvendt forskning, innovasjon og entreprenørskap.

Innenfor dette rammeverket for innovasjonspolitikk er det helt avgjørende å sikre markedskonforme grensesnitt mellom offentlige støttetiltak og markedsaktører, og at staten som hovedregel står for finansiering av all forskning og tilretteleggende infrastruktur, mens næringslivets aktører selv investerer i egen innovasjon, i konkurranse med andre aktører.

Et slikt grunnleggende skille er også i tråd med den grunnleggende erkjennelsen at forskning og innovasjon ikke er det samme, samt det faktum at stort sett all innovasjonsvirksomhet i næringslivet blir finansiert av næringslivet selv. Eksempelvis har kun fem prosent av alle norske selskaper, ifølge SSB, benyttet seg av ett eller flere offentlige støttetiltak knyttet til innovasjon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden