Arrestasjonen

Var Arild. P. egentlig rasist?

Publisert

En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Arild P., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt. Trodde han i alle fall. Ikke at han ble arrestert, det var et faktum, men at han ikke hadde gjort noe galt. Han følte seg likevel trygg på at arrestasjonen ville starte en prosess hvor han kunne forsvare seg. Dette var jo Norge.

Men tiden gikk uten at det ble forkynt tiltale. Slik ble han værende i sin arresterte tilstand, som egentlig bare betyr en tilstand av stillstand, mens han gransket hjerte og nyrer og andre indre organer. Til og med samvittigheten. Hva galt kunne han ha gjort?

Men så slo det ham: Det var vel ikke det indre det var noe i veien med. Han hadde nylig vært hos sin fastlege. Alt var i orden: Blodtrykk, kolesterol etc. Og hvem bryr seg om indre verdier? I dag?

Men det ytre?

Det var nok å se seg selv i speilet. For hva så han? En gammel hvit mann. Det demret for ham: Ja, en gammel hvit mann. Og ikke alene. Han så, eller innbilte seg å se, i speilet, andre gamle hvite menn bak seg. En hel flokk av dem. Fra Norge. Og dermed fra Europa. Eller, enda verre, fra Vesten.

Arild P. likte det ikke, men dette var altså gruppen han tilhørte, og dermed var han vel automatisk skyldig i det alle i denne gruppen var skyldig i? Da burde kanskje spørsmålet snus på hodet: Ikke om hva han var skyldig i, men om det i det hele tatt var noe han ikke var skyldig i? Arild P. begynt å svette. Noe fordelaktig måtte han da kunne vise til? Og om ikke direkte godt, så i det minste ikke ondt? Febrilsk begynte han å gjennomgå livet sitt, for å måle det mot de vanligste forbrytelser gamle hvite menn angivelig var skyldige i.

For eksempel: Hadde han noen gang reist til Thailand? Nei. Ikke at det i og for seg er galt å reise til Thailand, men når gamle hvite menn gjør det, er det vel helst for å utnytte prostituerte, for ikke å snakke om barn av alle kjønn. Men mot en slik anklage var han trygg. Thailand hadde han aldri vært i. Det var bare å spørre flyselskapenes datafiler.

Og når det gjaldt kjønnsforbrytelser på hjemlig grunn, bedømt med #metoo-kriterier? Ikke noe å skryte av overfor andre ekle gamle hvite menn der heller. For eksempel hadde han hatt mange unge kvinnelige studenter til veiledning inne på sitt kontor. Men han hadde alltid sørget for å ha døren oppe. Særlig etter at universitetsledelsen hadde bedt de ansatte skrive under på at de skulle oppføre seg ordentlig.

Hva ellers var det gamle hvite menn kunne være skyldige i? Kolonialisme, selvfølgelig. Den hvite manns byrde, som likevel også hadde vært den gamle hvite manns perverse glede. Men hadde han ikke kommet for sent til det toget? Ikke at han ikke godt kunne ha deltatt, hvis anledningen hadde vært der. Men vikingtiden var over lenge før han ble født. Og når det gjaldt den dansk-norske slavehandelen hadde han også gått glipp av den. Tvert imot var han født etter andre verdenskrig og hadde da gjennomlevd en intenst antikolonialistisk avkoloniseringsperiode. «The Wind of Change» hadde for lengst blåst dette arket blankt.

Arild P. var forståelig nok forvirret. Hva slags Kafka-prosess var dette? Skyldig uten å vite hva han var skyldig i? Noe måtte det være. Han fikk grave enda mer overfladisk i det ytre.

Og ja, der fant han noe. Det at han på egen hånd ikke var i stand til å finne feil hos seg selv, som om han så på seg selv som perfekt og overlegen andre grupper, var kanskje i seg selv en feil eller synd? At han mente seg å ha rett til å kaste den første stein på andre grupper? Ja, at han rett og slett var en rasist! Og jo, nå innså han: Nettopp den standardanklagen var det han hadde glemt i gjennomgangen av sin gruppes eller altså «rases» påståtte synder. Tilhørte han en rasistisk rase? Var han rasist? Var det derfor han var blitt arrestert? Var det andre uten synd som hadde rett til å kaste stein på ham?

Vel. Da hadde han i det minste noe å forberede et forsvar mot, hvis nå denne arrestasjonen ble etterfulgt av en virkelig prosess. Det var en lettelse. Selv om forsvaret skulle være utilstrekkelig.

Men det måtte i så fall gjøres skikkelig: Hvilket rasisme-begrep var det hans anonyme anklagere kunne bruke for å arrestere ham? Han slo opp i Store norske leksikon på oppslagsord «rasisme», og begynte å lese seg nedover i teksten, det vil si, han hoppet rett ned til det han anså var hovedteksten: «Former for rasisme». Der sto det at det var tre hovedbetydninger av rasisme, hvor den første var «klassisk rasisme»:

Når arvelige biologiske egenskaper legges til grunn for å dele inn mennesker i påståtte «raser», snakker vi om klassisk rasisme. Den klassiske rasismen legger altså feilaktig til grunn at mennesker kan deles inn i adskilte raser ved at antatte fysiske rasekjennetegn som kroppshøyde og hår-, hud- og øyenfarge kobles sammen med antatte indre mentale rasekjennetegn og at dette gir grunnlag for et skille mellom under- og overlegne raser. Dette utgjør den smale betydningen av begrepet rasisme.

Arild P. trakk et lettelsens sukk. Dette kunne i alle fall ikke brukes mot ham. Jo, han mente riktignok at det var fullt mulig å gruppere mennesker i genetiske clustere som i grove trekk korrelerer med enkelte fysiske kjennetegn . Og i noen tilfeller ville dette åpenbart være nyttig: Mørkhudede afrikanerei Norge ville da kunne advares om at de burde drikke mye tran. Kinesere advares mot å drikke for mye melk. Japanere advares mot å drikke for mye alkohol.

Han ville heller ikke utelukke at gjennomsnittsforskjeller i  genotyper mellom ulike grupper ville gi seg utslag i gjennomsnittsforskjeller i psykologiske fenotyper, selv om det for det meste ville dreie seg om bagateller.

Men at dette skulle gi seg utslag i et skille mellom under- og overlegne raser? Noe slikt hadde han aldri tenkt. Han hadde nok hørt at askenasiske-jøder skulle ha høyere intelligens enn andre grupper. (I noen studier var gjennomsnitt funnet å være 108-115). Men ettersom han selv ikke var påfallende intelligent målt i IQ, var det naturlig for ham å nedsnakke betydningen av denne egenskapen.

Han følte seg for eksempel ikke underlegen i forhold til sin venn NTNU-professoren Bjørn A., en av verdens fremste forskere på ultralyd, som sikkert hadde en IQ i området 140-150. En ting var IQ, noe annet og viktigere var sunn fornuft, det som gjorde at man var homo sapiens og dermed utrustet med menneskerettigheter. Dette hadde Descartes påpekt ved begynnelsen av opplysningstiden: «Sunn fornuft, av alle ting blant mennesker, er det som er jevnest fordelt; for alle mener seg å være så godt utrustet med det at selv de som er vanskeligst å tilfredsstille i alle andre henseender, ønsker normalt ikke mer av denne egenskapen enn de allerede har.» (Første setning i Om metoden.)

Så langt følte altså Arild P. seg trygg. Han kunne aldri bli dømt for å være en klassisk rasist av den typen Hitler og sørstatshvite hadde vært.

Men så leste han videre i leksikonartikkelen:

Den andre hovedformen for rasisme, kulturrasismen, legger større vekt på kultur og motstand mot å blande kulturer og religioner sammen. Kulturrasismen antar at individer er forutbestemt av sin kulturelle bakgrunn og at nasjoner og samfunn bare kan være i harmoni med seg selv når de er kulturelt ensartede heller enn flerkulturelle. Kulturblanding vil ifølge en slik oppfatning uunngåelig føre til destabilisering og konflikt.

Det begynte å demre for ham: «Kulturrasisme»? Det var et uttrykk han ikke hadde hørt om. Og hvis det var det han var, «kulturrasist», da var det ikke rart at han ikke hadde skjønt hvorfor han var blitt arrestert. Men han kunne vel da i alle fall påberope seg rettsvillfarelse? Og dessuten: Var det egentlig mulig å avgjøre om han eller noen andre falt inn under definisjonen? Var det kanskje like gjerne de som hadde laget definisjonen som var rettsvillfarne?

«Legger større vekt»? Betyr det at en kulturrasist også må legge vekt på biologien i klassisk rasisme? Og hvor mye større vekt?  Hva menes med «forutbestemt av sin kulturelle bakgrunn»? Hva menes med «kulturelt ensartet»? Og «flerkulturell»?

Og hvem var det som hadde innført denne definisjonen? Opphavet til definisjonen av klassisk rasisme var uproblematisk. Både klassiske rasister og deres motstandere ville kunne akseptere den. Denne språkbruken var altså en del av vår felles forståelse. Men rasisme i betydningen «kulturrasisme» var svært spesiell. Arild P. kom i tanker om Humpty Dumptys diskusjon med Alice i Lewis Carrolls bok:

‘When I use a word,’ Humpty Dumpty said in rather a scornful tone, ‘it means just what I choose it to mean–neither more nor less.’

‘The question is,’ said Alice, ‘whether you can make words mean different things–that’s all.’

‘The question is,’ said Humpty Dumpty, ‘which is to be master–that’s all’

Men hvem var Humpty Dumpty i dette tilfellet? Hvem var det som hadde slik makt over språket at han eller hun kunne bestemme meningen til ordet «kulturrasisme»? Sto det noe om det i leksikonartikkelen?

Jo, fant han ut, det ble faktisk henvist til to personer, som altså måtte være svært mektige: Den ene var en viss professor Martin Barker. Helt ukjent for Arild P.. Men et raskt nettsøk kunne fastslå at Barker var en marxistisk filmteoretiker som i sin tid, ikke overraskende, var sterkt anti-Thatcher. Han var kjent, i alle fall blant sine egne, for å ha innført slagordet «rasisme uten raser», noe som måtte kunne få selv klassiske antirasister til å fremstå som rasister Den andre var en viss professor Etienne Balibar, også det en marxistisk post-marxist, i dette tilfellet av fransk tapning, men fortsatt ukjent for Arild P..

Men uansett hva man måtte mene om slike marxister: Tross alt var det nok slik at ingen av dem, eller deres ideologi, i Norge, som leksikonet var henvendt til, hadde makt til å herske over språket, bortsett fra inne på noen få akademiske institutter. Arild P. mente riktignok at de to ikke kunne klandres for sine teorier. Alle måtte ha rett til å lansere merkelige teorier.

Derimot var det utvilsomt klanderverdig av forfatteren av leksikonartikkelen å ikke gjøre oppmerksom på den marginale posisjonen til de to professorenes språkbruk. Tross alt heter leksikonet «Store norske leksikon», og forsøker da selv å fungere autoritativt som et Humpty Dumpty-leksikon. Artikkelen gir inntrykk av at denne andre «hovedformen» nettopp var en hovedform, mens den egentlig bare var det i hodet på artikkelforfatteren(e), som forsøkte å opptre som overordnet Humpty Dumpty.

Arild P. måtte likevel se nærmere på om han på noen måte kunne falle inn under denne definisjonen av kulturrasisme, selv om den var marginal og inneholdt mange upresise uttrykk., ikke minst «kulturelt ensartet» og «flerkulturell». Betød det et krav om at alle i Norge måtte spise lutefisk (for øvrig en nederlandsk oppfinnelse)? Eller pizza (italiensk oppfinnelse). Nei, det hadde Arild P. aldri ment. Han hadde i det hele tatt ingen problemer med flerkultur i betydningen av at forskjellige skikker på et visst overfladisk nivå levde side om side. For eksempel var norsk kultur siden andre verdenskrig blitt grundig invadert av amerikanske skikker, nå sist halloween. Arild P. hadde ikke noe imot det, kanskje i motsetning til nettopp slike Humpty Dumpty-forfattere.

Derimot var Arild P. ingen tilhenger av multikulturalisme. Han hadde slått opp i samme leksikon og funnet at han var helt enig i Thomas Hylland Eriksens beskrivelse av dette: «Multikuturalisme aksepterer og oppmuntrer ulike gruppeidentiteter, men legger forholdene dårlig til rette for utvikling av et fellesskap som forener på tvers av kulturer. Multikulturalisme kan også gi det enkelte individ svak rettsbeskyttelse mot overgrep fra gruppen.» Det var innlysende at det var umulig å la en kultur som holdt på med omskjæring og/eller tvangsgifte og æresdrap av kvinner, leve ved siden av en kultur som var basert på likestilling og menneskerettigheter.

Slik sett måtte han også innrømme at han mente det var kulturer som var overlegne andre kulturer. Norsk kultur i dag var utvilsomt overlegen saudiarabisk kultur på et dypere nivå, selv om saudiarabisk mat sikkert var på høyde med lutefisk. Men norsk kultur i dag var også overlegen norsk kultur på 1800-tallet, da vi hadde hatt en såkalt embetsmannsstat med svært innskrenket stemmerett.

Faktisk tenkte han seg at de marxistiske postmarxistene også ville være enig i et slikt perspektiv: At professor Barker og professor Balibar måtte mene at liberalistisk borgerlige klassekulturer var underlegne det klasseløse samfunn Marx drømte om? Dermed var de selv kulturrasister? Ja, de ville vel også mene at gruppen av gamle hvite menn, som Arild P. tilhørte, var en underlegen rase, selv om de kanskje selv nå var blitt gamle hvite menn. Der hadde han i alle fall et godt poeng for sitt forsvar, hvis disse to skulle sitte i juryen!

Dette gjorde Arild P. så opprømt at før han visste ordet av det, og det ordet var ikke «kulturrasisme», hadde han reist seg og tatt et par skritt ut på gulvet. Sannelig, han kunne likevel bevege seg! Han var ikke lenger i en tilstand av stillstand. Han var ikke lenger arrestert. Han var fri. For ikke å si ytringsfri! Argumentene hans var selv kommet i bevegelse. Ja, så fri til å ytre seg var han blitt at han burde kunne skrive om arrestasjonen han nå var løslatt fra. Han kom også til å huske hvordan det til slutt gikk med Humpty Dumpty:

Humpty Dumpty sat on a wall,

Humpty Dumpty had a great fall.

All the king's horses and all the king's men

Couldn't put Humpty together again.

Hvis han var flink, burde han kunne få til noe av det samme for disse Humpty Dumpty-enes vedkommende.  Han beveget seg bort til PC-en sin, tenkte seg litt om, og begynte så å skrive:

”En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Arild P., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.…etc.”