Kultur

May the Queen live forever

Claire Foy gjør et subtilt dronningportrett, skriver Camilla Heiervang.

Bilde: Stuart Hendry / Netflix

Netflix-serien «The Crown» viser monarkiets viktigste funksjon: Å virkeliggjøre det fantastiske, å menneskeliggjøre det storslagne, å løfte frem det hellige.

Camilla Heiervang har sett andre sesong av Netflix-serien The Crown, som har premiere over hele verden 8. desember.

En psykolog jeg kjenner, har et bilde av kongefamilien hengende på kontoret. På en korketavle, midt mellom tilfeldige sitater og timeplaner, henger kongefamilien i finstas, tiaraer og det hele festet med en tegnestift. Det skal minne henne om hvor forskrudd verden er, og at det kanskje ikke står så mye verre til med pasientene enn med samfunnet for øvrig.

Min bekjent er ikke alene om å tenke at monarkiet er en institusjon som beveger seg i påfallende utakt med hvordan ting burde være. I sommer havnet jeg i krangel med en, ja, du kan jo gjette, SV-er som lot seg fornærme over at jeg tilsynelatende ikke kunne forsvare kongehuset med rasjonelle argumenter, men likevel ikke ville godta hennes analyse om at det var brudd på menneskerettighetene at noen ble født inn i en så ufri tilværelse som den vår alles prinsesse Ingrid Alexandra var låst til fra sine første skrik.

SV-eren hisset seg rød og amper, og fra det øyeblikket jeg sa «jammen, jeg elsker Kongen», var jeg dømt til evig skjærsild i hennes underverden. Hun var likeså dømt for landssvik og blasfemi i mitt indre rettsvesen. At det var arveprinsessens manglende religionsfrihet som utgjorde grunnlaget for hennes republikanske lengsler, viser igjen venstresidens voldsomme behov for dygdsmønstring av laveste grad. Men det er en annen diskusjon. For så vidt kunne man si det samme om liberalister, som får brekningsanfall hver gang kongehuset blir gjenstand for samtale rundt middagsbordet eller på kammerset. Dem om det.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Plikt og porselen

Like etter dro jeg til London og kjøpte en rekke postkort av dronning Elizabeth II. Nå har jeg ett på kjøkkenet og ett i stuen. Så trakk jeg en kanne Earl Grey av fineste kvalitet, helte i min eneste ordentlige porselenskopp og benket meg foran Netflix midtsommerstid for et gjensyn med første sesong av The Crown. Et halvt år var gått siden jeg så serien for første gang i romjulen, og de mosegrønne, rubinrøde salene i halvdempet belysning tålte et gjensyn.

Det påkostede epokedramaet om dronning Elizabeth den annens liv som regent blåste i fjor en seiersvind over hele det internasjonale medielandskapet. Med et tema som tidligere ville blitt ansett som BBCs domene, men med et budsjett som langt overgår den britiske statskanalens egne produksjoner, satte The Crown – Netflix’ andre storproduksjon etter House of Cards – det digitale filmimperiet for alvor på kartet som seriøs serieskaper.

Selve kroningsscenen speiler dobbeltheten.

I første sesong, som fordeler seg på ti episoder, blir vi gradvis kjent med den unge dronningen (Claire Foy) fra hun gifter seg med prins Philip (Matt Smith) mot alles vilje. Det er et lavmælt, til tider trykkende drama om den vaklende veien mot styring av et land som ennå ikke har funnet retningen etter krigen. Monarkiet må forsvares mot tidsånden, eller tidsånden tøyles av monarkiet. Elizabeth tviler ikke bare på seg selv, men også på kronen hun ufrivillig bærer.

Konfliktene står i kø mellom mor og datter, søster og søster, hustru og ektemann. Dobbeltheten som fra kroningsøyeblikket omslutter Elizabeth, spenningen mellom den hun var og den hun er blitt, er vanskelig å tåle for alle hennes nærmeste. Gradvis forsvinner hun bak plikten, gradvis oppløses hun i rollen som det kreves at hun fyller.

Selve kroningsscenen speiler dobbeltheten, idet vi ser den på fjernsynet i Paris hos tidligere Kong Edward, som abdiserte tronen til fordel for Wallis Simpson, en fraskilt amerikansk sosietetskvinne, og nå for alltid er tvunget til å leve i skyggen av den oppgaven han var tildelt. Lengselen hos Edward – etter det han sa fra seg – møter sin like i lengselen hos Elizabeth etter det hun legger bak seg. Det er et dobbeltliv ingen av dem helt klarer å forsone seg med.

Mysteriets hellighet

Men jo mer Elizabeth handler som om hun tror på dronningmakten, jo sannere blir den. Det som en gang var en fjern fantasi, blir virkelig. Som en parallell til barns veksling mellom lek og virkelighet balanserer hun og alle rundt henne mellom tillit og mistro, tro og tvil, tilbedelse og forakt. Og hver gang de velger å tro blir kraften i det Elizabeth er blitt, sannere.

Og det er dette som er monarkiets kanskje viktigste funksjon: Å virkeliggjøre det fantastiske, å menneskeliggjøre det storslagne, å løfte frem det hellige. Som journalisten Walter Bagehot (1826-1877) skrev: «Mysteriets hellighet, det religiøst hengivne som er så essensielt i ethvert sant monarki, tilhører fantasiens forestillingsverden og står over alle de lover og regler man kan vedta som gjeldende for et folk.» Slik er monarkiet overlegent enhver republikk fordi det i sin langsomme og stødige tilstedeværelse bugner av en magi ingen president noen gang vil oppnå.

Det hellige lar seg vanskelig oppleve på nært hold.

Monarkiet tilhører symbolenes rike, virkeliggjort gjennom de ritualene vi holder fast ved og opphøyer. Slik virker symbolene organiserende og harmoniserende i samfunn som ellers befatter seg med det verdslige og forgjengelige. Faren er at monarkiet reduseres til en debatt om menneskene som utgjør det, eller om midlene som kreves for å ivareta det. Visse ting lar seg ikke redusere uten at man samtidig oppløser dets helhet – eller hellighet.

Men det hellige lar seg vanskelig oppleve på nært hold. Det krever en avstand, en anstendighet, en overlegenhet, for å virke opphøyet. Som min gamle venn Axel Vindenes i Bergensbandet med det heller uanstendige bandnavnet Kakkmaddafakka en gang sa: Folk er bare kule på avstand. Med en gang du blir kjent med dem, blir de vanlige – med svakheter og sårbarheter som alle andre. Og selv om det er langt fra bergenspop til det britiske kongehuset, er det dette som er Elizabeths store dilemma: Hvor mye kan hun gi, og hvor mye må hun holde igjen, for fortsatt å være et levendegjort symbol av betydning i det tjuende århundret.

Det er i det trange rommet mellom for nært og for fjern at Elizabeth kjemper sine slag i sesong 2. Den andre sesongen er enda mer gjennomarbeidet og velregissert. Filmingen og scenografien er råere, mer ambisiøs, mer kunstferdig. Det ene tablået avløser det andre, og de krystalltynne veggene mellom lys og mørke, seier og fornedrelse, makt og avmakt brister gang på gang.

Til tider er det som om hele verden utfordrer kronen – Philips eventyrlyst, Lord Altrinchams TV-opptredener og Jackie Kennedys vevre eleganse. Men idet krisene blir flere, blir Elizabeth stødigere. Hele kongeriket speiler seg i henne. Hun vokser, og landet vokser med henne. Mens alt annet kommer og går, er hennes oppgave kun dette ene: å sørge for at tronen består. Gradvis leverer hun på Churchills befaling: «Let them look at you. But let them see only the Eternal.»

I et gjennomsnittlig middelklasseliv som mitt eget, der det meningsfulle bestandig kniver mot det forglemmelige, skaper The Crown en unntakstilstand. Den tunge estetikken, språket, mytene og sannheten sammenvevd i ett, og det sublimt uttrykksfulle i Claire Foys dronningportrett, skaper et vakkert, tyngende alvor som ikke bare sier noe om et dronningliv på sekstitallet, men om et familieliv og et indre liv som alle kan kjenne seg igjen i.

Det er derfor vi feirer med bringebærlikør eller det som verre er.

Et av de mest skjærende øyeblikkene er scenen der dronningmoren nær bryter sammen idet de gamle sedvanene blir lagt på hyllen i et forsøk på å tilpasse monarkiet til samtiden. Når det nye slipper inn gjennom slottets dører, bokstavelig talt, smelter verdigheten – som bare var mulig på avstand – bort med det samme.

Vi stakkars monarkister

De moderniserende endringene som reddet det britiske kongehuset i etterkrigstiden, er paradoksalt nok de samme som nå – i 2017 – står i fare for å ta knekken på monarkiet fra innsiden. I intimitetstyranniets tidsalder, der den ene skandaløse boken om de kongelige avløser den andre, og der Prince Charles er blitt «defender of faiths», i flertall (antakeligvis til glede for SV-eren på kontoret mitt i sommer) virker det hellige både viktigere og skjørere enn noen gang.

Det var derfor med hjertet i halsen vi stakkars monarkister gikk til sengs søndag kveld med beskjeden om at vår egen Kong Harald var innlagt på riksen. Det er derfor vi holder pusten og ber om at dronning Elizabeth må få leve til Brexit er gjennomført og overstått. Det er derfor vi feirer med bringebærlikør eller det som verre er, når de kongelige fyller år (slik gjøres det i hvert fall i mitt lille hjem på Sagene). Fordi med denne generasjonen konger og dronninger kommer en verdighet til å dø ut, som vi aldri noensinne vil få tilbake.

For slik Englands ateister demonstrerer med hud og hår mot nedleggelsene av landsbyenes tomme kirker, slik vil det gå et gisp gjennom alle verdens republikanere når de symbolene vi nå ordner oss etter, blir borte.

Måtte dronningen leve evig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden