KOMMENTAR

OVERVURDERES: Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti gjør det bedre på målinger enn i valg, skriver Jan Arild Snoen.
OVERVURDERES: Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Sosialistisk Venstreparti gjør det bedre på målinger enn i valg, skriver Jan Arild Snoen.

Rødt og MDG trenger litt å gå på

Meningsmålinger treffer ganske godt, men har de siste seks valgene overvurdert tre partier og undervurdert ett hver eneste gang.

Publisert Sist oppdatert

I motsetning til en utbredt myte, bommer ikke meningsmålingene mer enn før, og i Norge har de vært relativt presise de siste valgene. Men når vi nå nærmer oss mållinjen, er det et par fenomener som kan være greit å ha i bakhodet.

Vi snakker ofte om valgvind, eller påvirket av amerikanerne, om momentum. Når et parti er i medgang på målingene, kaster flere seg på, og motsatt: Butter det, kan noen bli usikre og hoppe av. Inntil forrige uke var det to klare tendenser: MDG, SV og Venstre gikk frem, noe som ganske sikkert skyldes den økte oppmerksomheten rundt klimasaken som den siste rapporten fra FNs klimapanel har skapt. Senterpartiet falt kraftig fra nivået før ferien.

Men ser vi på målingene og valgutfallene i de siste valgene i Norge, ser vi at valgvindene ofte løyer et par uker før valget. Også i 2017 falt Senterpartiet tydelig fra våren frem mot valget, men stabiliserte seg de siste par ukene og endte opp litt bedre enn de siste målingene. Arbeiderpartiet falt gjennom hele valgkampen, men fikk et litt bedre valg enn målingene. I 2013 doblet MDG seg fra sommeren til to uker før valget, men mistet mer enn halvparten av denne fremgangen på slutten.

I 2013 var det Høyre som hadde valgvinden mot seg og falt jevnt og kraftig, særlig i starten av valgkampen. Men også for dem flatet det ut de siste par ukene. Høyre opplevde det motsatte i 2009, med tydelig fremgang i valgkampen og et resultat godt over det de hadde ligget på hele året. Den gangen hadde Frp motvinden, og den kom to-tre uker før valget.

Lite skjer i innspurten

I forrige uke og hittil i denne, ser vi et lignende bilde. Senterpartiets fall har stoppet og MDG har flatet ut, eller kanskje falt litt tilbake. For Venstre og SV kan målingene tolkes i begge retninger, enten som en stabilisering, eller (særlig for Venstre) fortsatt svak fremgang.

En annen utbredt oppfatning er at valgkampinnspurten er særlig viktig, siden omkring en av fire velgere oppgir at de bestemte seg like før valget. Da skulle vi tro at de ferskeste målingene treffer best, og mange av oss følger jo ivrig med på de daglige oppdateringene nå – TV 2 har begynt med daglige målinger på landsbasis og i Hordaland. Men ved de siste valgene har målinger tatt opp to uker før valget truffet like godt som de som er tatt opp uken før. Mange som oppgir at de bestemmer seg helt på slutten har nok hatt et bestemt parti i tankene en stund.

Systematisk feil for mange

Tabellen viser avviket mellom faktisk resultat og gjennomsnittet av de siste målingene. Vi ser et tydelig mønster. Arbeiderpartiet har slått meningsmålingene i alle de seks valgene etter 2009, mens SV, Rødt og MDG har gjort det dårligere i alle. For MDG gjelder det riktignok bare de fire siste valgene, siden partiet før det var for lite til å komme med i oversiktene som eget parti.

Venstre og KrF har underprestert i fem av seks valg. Venstres unntak kom i 2017, da taktiske velgere fra Høyre trolig løftet dem over sperregrensen. Senterpartiet har gjort det bedre enn målingene i alle de seks siste, bortsett fra kommunevalget i 2019.

Bortsett fra for Arbeiderpartiet frem til 2017 er skjevheten ganske beskjeden, og vi ser også at målingene har truffet godt, når vi tar utgangspunkt i gjennomsnitt og ikke enkeltmålinger. Men for de partiene som kjemper mot sperregrensen er den systematiske skjevheten likevel viktig.

Hva er det som foregår her? Valgvinden, i den grad den har noen betydning helt på slutten, bør jo ikke blåse samme veien hvert valg. For Arbeiderpartiets del pekes det gjerne på et godt valgkampapparat, som får ned en del av gjerdesitterne.

De tre partiene som alltid gjør det dårligere enn målingene har mange unge velgere, der valgdeltakelsen er lav. Men for å få dette utslaget, må dette altså være velgere som i større grad enn andre sier at de skal stemme, men unnlater å gjøre det. KrF har på sin side flere «sistegangsvelgere», som burde være sikrere, men også KrF overvurderes litt i målingene.

For partiene rundt sperregrensen kan taktisk stemmegivning være en forklaring. Men da burde det være slik at de som ganske opplagt ville havne under sperregrensen mistet mest, under «bortkastede stemmer»-argumentet, mens de som ligger nær snarere burde få «snille» stemmer fra nærliggende partier som ønsker å hjelpe dem over. Det stemmer dårlig med at avviket for MDG og Rødt var særlig stort i 2017, der MDG faktisk lå litt over sperregrensen på de siste målingene, mens Rødt også var godt innen rekkevidde, med 3,5 prosentpoeng.

Vi burde også se en forskjell mellom stortingsvalg, der sperregrensen får mye fokus, og kommunevalg, der det de fleste steder vil være lettere å få innvalgt i hvert fall en enkelt i kommunestyret – altså færre «bortkastede stemmer». Men det er vanskelig å finne noen slik forskjell for de fire sperregrensepartiene V, KrF, MDG og Rødt. Derimot kunne det se ut som om Senterpartiet slår målingene mer i lokalvalg enn i Stortingsvalg, men den teorien fikk seg en knekk i 2019. FrP gjør det på sin side dårligere mot målingene i lokalvalg.

Nervepirrende for noen

Sperregrensen kan avgjøre regjeringsvalget. Som Aksel Fridstrøm har vist, kan et optimalt utfall gjøre at flertall for de fire partiene bak Solberg-regjeringen har en liten sjanse til å overleve. Men den er veldig liten. Snarere handler dette om hvorvidt Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV får flertall sammen, eller om de trenger stemmene til Rødt eller MDG – eller KrF, kanskje?

I skrivende stund har KrF akkurat 4 prosent på gjennomsnittet av målingene. Trekker vi fra at de vanligvis gjør det litt dårligere, og en mulig effekt av «gutteromskandalen» til Ropstad, skal det holde hardt. Venstre er i siget og ser ut til å klare grensen nå, noe jeg ikke hadde trodd ved inngangen til valgkampen. Men 4,8 prosentpoeng er ikke mye å gå på.

Rødt ligger på 5,1, men med en litt nedadgående trend, og dersom målingene bommer like mye som ved forrige storingsvalg, blir dette nervepirrende. Enda verre er det for MDG, med 4,9 prosent og en klarere nedadgående kurve. En gjentakelse fra 2013 vil være et mareritt, med kraftig fremgang tidlig i valgkampen, som så ble snudd til nedgang og en klar bom på sperregrensen, som i 2017.