Med nyliberalismen som stråmann

Troen på markedet ender dessverre opp som et polemisk angrep på en karikert stråmann.

Publisert   Sist oppdatert

Troen på markedet ender dessverre opp som et polemisk angrep på en karikert stråmann.

Skikkelig idédebatt er sjelden vare i Norge. Av den grunn ønsker jeg velkommen tenketanken Res Publicas nyeste utgivelse, boken Troen på markedet, som også er omtalt av flere Minervaskribenter.

Troen på markedet er ment som et  «kritisk blikk » på nyliberalistisk ideologi, ved å analysere sentrale tenkere innenfor denne idéverdenen. Dessverre ender boken opp med å være mest kritisk — og dét uten å gjengi de såkalte nyliberalistiske ideene på en intellektuelt redelig måte.

Forvirret om begreper Allerede i starten, ved begrepsavklaringen, går det dårlig. I følge boken ble begrepet  «nyliberalisme » første gang brukt under et seminar i Paris i 1938. Dette er direkte feil. Begrepet kan dokumenteres allerede i en artikkel fra 1898 av den franske økonomen Charles Gide, som anvender ordet omtrent slik det er brukt i nyere tid.

Forskerne Dag Einar Thorsen og Amund Lie påpeker kritisk at motstandere har gjort  «nyliberalisme » til et slags moteord, der alle negative utviklingstrekk puttes i en bås:  «nyliberalisme trugar velferdsstaten og demokratiet, øydelegg miljøet og aukar skilnadene mellom fattig og rik i verda, av desse utviklingstrekka fremjar ein global kapitalisme som set profitt høgare enn menneske […] ».

Angrepene på nyliberalismen virker derfor fort som utfall mot  «den gode fiende », et fiendebilde av noe som svært mange misliker og man derfor finner det opportunt å angripe. Det blir som de skeptiske teoretikerne Alfredo Saad-Filho og Deborah Johnston gjør — de understreker at nyliberalismen er en særdeles viktig tendens i tidens, samtidig som de mener det er  «umulig å definere hva nyliberalisme er rent teoretisk ». Dersom man er mot nyliberalismen, må det gå an å identifisere tydelig og prinsipielt hva slags trekk som kjennetegner denne.

Feilaktig fremstilling av sentrale tenkere Troen på markedet skjemmes av enøyd kritikk, som minner litt om anekdoten om keiseren som under en konkurranse ga førstepremien til en musiker han ikke hørte på — fordi den første han hørte spilte så dårlig. Liberaliseringen de siste årene, og endringene i statlige styringsinstrumenter siden 1970-årene er ikke bare vokst frem som følge av aktiv idékamp, men også fordi de gamle reguleringsregimene fungerte dårlig. Det er ikke tilfeldig at markedsreformer i mange land er kommet i regi av sosialdemokratiske partier.

Det mest graverende etter mitt skjønn, er imidlertid en ganske tendensiøs og direkte feilaktig fremstilling av en rekke sentrale liberale tenkere.

I kapitlet om Friedrich Hayek, hevdes det at  «Hayek vil selve velferdsstaten til livs ». Men i boken The constitution of liberty understreker Hayek at det finnes tjenester, som helse, utdanning og et sikkerhetsnett for trengende, han mener bare kan tilfredsstilles gjennom kollektive arrangementer, og sier at  «[d]et er ingen grunn for hvorfor volumet på disse rene tjenesteaktivitetene ikke skulle øke med den generelle velstandsveksten ». Det var planøkonomien, ikke velferdsstaten, Hayek ville til livs.

Ayn Rands fremste inspirasjonskilde blir oppgitt å være Friedrich Nietzsche. Dette er underlig, all den tid Rand i innledningen til Kildens utspring skriver at hun ikke ville bruke et sitat av filosofen  «på grunn av min dype uenighet med filosofien til dets opphavsmann, Friedrich Nietzsche ». Rand tok klar avstand fra Nietzsches til dels hensynsløse etikk, og oppfattet ham som en irrasjonell mystiker.

Totalitære liberalister? Det kanskje merkeligste med Troen på markedet, er forsøket på å knytte liberalistisk tankegang opp mot totalitære ideer. Særlig blir Milton Friedman og Hayek sett på som støttespillere for den chilenske diktatoren Augusto Pinochet. Koblingene blir imidlertid ganske anstrengte og konstruerte.

Friedman var i Chile og holdt foredrag, og hadde et kort møte på under en time med Pinochet. Dette skal angivelig ha inspirert Pinochets mannskap og administrasjon. Men er det galt å forelese for mennesker man er uenig med? Friedman har påpekt at han også holdt omtrent tilsvarende foredrag for personer som styrte kommunistdiktaturet Kina, uten at han fikk kritikk for dette. Faktisk håpet økonomen at hans foredrag ville inspirere lederne til mer åpenhet og politisk frihet, noe som til slutt kunne underminere diktaturene.

Den angivelige støtten Hayek ga til Pinochet baserer seg på et intervju med avisen El Mercurio i 1981, hvor han sa at han foretrakk en liberal diktator fremfor et illiberalt demokrati. Men dét Hayek var skeptisk til, var folkeflertallets mulighet til å undertrykke mindretallet i krisetider. Han påpekte også at han mente diktatorisk makt bare kunne forsvares midlertidig  «som middel for etablering av et stabilt demokrati og frihet […] Dette er den eneste måten jeg kan rettferdiggjøre det — og anbefale det. »

Svak liberalistisk innflytelse Kanskje er det ikke tilfeldig at de fleste teoretikerne og statslederne som omtales negativt i boken er døde for en stund siden? Det ville være mye vanskeligere å angripe disse dersom de kom med ferske uttalelser om for eksempel finanskrisen i 2008. Da ville man formodentlig sett at disse hadde vært kritiske til politikken før krisen, enorme statlige gjeldsopptak og massive tiltak for å redde bedrifter som markedet ikke ville reddet.

Og til syvende og sist kan man spørre hvor mye de såkalte nyliberalistiske tenkerne hadde av innflytelse. I de  «nyliberalistiske » landene Storbritannia og USA har offentlige utgifter økt massivt også under høyreorienterte styrer. Nobelprisvinneren Paul Krugman sier lakonisk at  «[b]y 1992, monetarist and rational expectations theorists had lost virtually all influence over actual policy, in the United States and elsewhere ».

I boken  «Nyliberalisme — ideer og virkelighet » fra 2007, utarbeidet av 27 forskere, ser man på ideologiens kår i Norge, og konklusjonene er ikke særlig positive for de av oss som faktisk kaller oss liberalister. I sluttkonklusjonen skriver redaktørene Mydkse, Claes og Lie at  «de norske reformene har få innslag av privatisering ». Videre påpekes det at politikere i det store og hele heller har satset på mer fristilling av offentlig sektor og visse løsninger som skal etterligne markedet:  «De empiriske analysene viser at nyliberalisme kun er en delvis treffende samfunnsanalyse ».

Troen på markedet kunne blitt et interessant bidrag til rekken av kritisk litteratur om nyliberalismen. Boken ender imidlertid opp som et polemisk angrep på en karikert stråmann svært få eller ingen vil stå inne for. Det som skulle bli en kur mot nyliberale utviklingstrekk, egner seg dermed best som indremedisin.

  • Ove Vanebo (f. 1983) er jurist og formann i Fremskrittspartiets Ungdom.