Debatt

Media pisker opp stemningen mot sexarbeidere, skeive og mennesker som lever med hiv

Bilde: Wikimedia Commons / Ludovic Bertron [CC BY 2.0]

Det er ingenting galt i å ha hiv og selge sex.

«HIV-positiv mann solgte sex i Haugesund», skriver VG 12. desember. NRK skriver også om saken, og i likhet med VG understreker de «HIV» med store og skumle bokstaver.

Det er politiet i Haugesund som har gått ut med en pressemelding der de ber pressen gå ut med en advarsel. Politiet anholdt 8. desember nemlig det som kan være en transperson som solgte sex.

Under avhør forteller sexarbeideren at hin lever med hiv, og politiet tror på informasjonen etter at de har funnet hivmedisiner hos vedkommende. Nå vil politiet advare sexkjøperne fordi de frykter at hiv kan spres videre. Aviser lokalt og nasjonalt følger opp saken, og VG slår opp saken.

Det er lov å selge sex, og det er lov å ha et sexliv når man lever med hiv. Det som ikke er lov, er med forsett å utsette andre for smitte.

Det som imidlertid burde være forbudt, er å produsere nonsens basert på stigma og manglende kunnskap, som flere medier gjorde etter anmodning fra politiet i Haugesund.

Fungerende leder for operativ utlendingskontroll i Haugesund, Pål Gjil, sier: «Selv om en har beskyttet sex kan en aldri være sikker på at en unngår å bli smittet.»

Har hiv, selger sex – hva så?

Man kan spørre seg hvilken kompetanse politiet har når de uttaler seg om seksuell helse. Det blir ikke gitt noen forklaring om at bruk av kondom er å anse som sikrere sex. At sexarbeideren hadde medisiner, tyder på at hin er medisinert. Stemmer det, er det fakta at dersom hivpositive tar medisinene sine, vil det senke virusnivået i blodet så lavt at vedkommende ikke kan smitte.

Det er bekreftet i norske domstolsavgjørelser: Dersom en person som lever med hiv har sex uten kondom, vil vellykket behandling frita for straff. Og dersom man smittes med hiv etter sex med en sexarbeider, vil det ikke lede til at sexarbeideren kan bli straffeforfulgt.

Det kan kanskje være grunner til at politiet i dette spesifikke tilfellet frykter videre spredning av hiv, men i så fall er det merkelig at konkret fakta uteblir. Det politiet og norsk presse gjør, er å lage overskrifter over at mennesker som lever med hiv har sex.

Pressen gjør et sensasjonalistisk poeng ut av at mannen kledde seg i kvinneklær.

Politiet opplyser også om at de har varslet smittevernlege i Haugesund om at «en HIV-smittet person har oppholdt seg i Haugesund». Det gir inntrykk av at det er farlig at hivpositive i det hele tatt eksisterer i landet. Det er altså ikke tilfellet, og hivpositive har altså ikke meldeplikt, hverken for politiet, helsemyndighetene eller sexpartnere.

Som en ekstra «klikkbait» tyr pressen også til transfobi og gjør et sensasjonalistisk poeng ut av at mannen kledde seg i kvinneklær. Men som lege Nils Petter Sørung skriver på Facebook, er det «ingen dokumentert økt risiko for HIV-smitte basert på hvilke typer klesplagg man ønsker å gå i».

Media gjør ikke jobben sin

Det er ikke første gangen i Norge at hiv brukes som begrunnelse for å sanksjonere mot sexarbeidere. I 2010 slo politiet i Bergen ned på en homsesauna etter at en mannlig sexarbeider som arbeidet på saunaen, sa seg utsatt for menneskehandel.

Vedkommende var hivpositiv, noe NRK også den gangen slo opp med store skremmende bokstaver. Bergens Tidende refererte til at et av vitnene i saken anklaget helsemyndighetene i Bergen for å sjikanere homofile etter å ha beskrevet homsesaunaen som et «smitteinferno over Langfjella». Koblingen mellom sexarbeid og hiv ble brukt av helsemyndighetene for å kunne stenge ned en seksuell oase og et fristed for menn som har sex med menn.

Når politiet ber media advare befolkningen, er det en fallitterklæring at pressen ikke stiller et eneste kritisk spørsmål. Pressens oppdrag er å kritisere myndighetene og bidra med folkeopplysning. De to delene av samfunnsansvaret blir her ikke ivaretatt.

I stedet pisker media opp stemningen mot sexarbeidere, skeive og mennesker som lever med hiv.

Hvem har ansvaret for smitte?

Et relevant spørsmål media kunne tatt opp, er hvem som har ansvaret for å forhindre smitte.

Bak lovbestemmelsene som regulerer overføring av smittsomme sykdommer, ligger det en lang historie med tunge diskusjoner om et ganske grunnleggende humanistisk spørsmål: Er du ansvarlig for egen kropp og helse, eller er det den andre sitt ansvar? Olav André Manum skriver blant annet om denne lange debatten i boken Kjærlighet, kunnskap og kondom.

Denne debatten var jeg selv i sentrum av da jeg sto fram som hivpositiv.

Debatten om ansvar handler også om et skille mange ikke alltid klarer å håndtere, nemlig skillet mellom den normative verden (slik vi mener den burde være) og den deskriptive verden (slik den er).

Denne debatten var jeg selv i sentrum av da jeg sto fram som hivpositiv og diskuterte hvor rimelig det er å forvente at folk står fram med hiv dersom det samtidig leder til sosiale sanksjoner som utfrysing og ryktespredning.

Eller hvor rimelig det er å forvente at personer som ikke mestrer å bruke kondom, skal mestre dette samme sekund som man får påvist hiv. Selv brukte jeg tid på å mestre kondombruk og åpenhet.

Motviljen mot PrEP

Rich Juzwiak håndterer diskusjonen fra ståstedet til en som ikke lever med hiv. Han problematiserer det å legge ansvaret for egen helse på andre når man ikke selv klarer å bli enig med seg selv om egen atferd i «kampens hete» og etterpå.

Juzwiak tar utgangspunkt i diskusjonen om PrEP. Dette er medisiner som du som ikke lever med hiv, kan ta for deretter å være beskyttet mot hiv dersom du utsettes for smitte.

Norge innførte gratis PrEP i januar i år, først og fremst for menn som har sex med menn (MSM), men alle som er i risikosonen for å bli smittet med hiv, skal vurderes for medisinen.

Juzwiak drøfter enkelte amerikanske MSM-ers motvilje mot å ta i bruk PrEP. Å bruke PrEP kunne bli sett på som en innrømmelse av at de brøt med kondomnormen i homomiljøet. Å ta i bruk PrEP passet dermed ikke med selvbildet deres, for de risikerte å framstå som «uskikkelige homser» som ikke tok vare på helsen sin.

Når man på forhånd har kalkulert inn risikoen for kondomfri sex, blir det vanskeligere å skylde på «kampens hete», «fylla har skylda» eller den andre, påpeker Juzwiak. Samtidig beskriver han godt hvordan man ikke trenger å gå inn for å ha sex uten kondom, men likevel i enkelte tilfeller ender opp med å ha kondomfri sex.

Rask medisinering

I dag står jeg på vellykket medisinering, men da jeg sto fram som hivpositiv, var det ikke vanlig å medisinere hivpositive med en gang diagnosen ble satt. I ettertid har man funnet ut at jo raskere man får medisinert hivpositive, jo bedre er det, ikke bare for vedkommende sin helse, men det er også hivforebyggende.

«Partnerskapstudien» fra 2016 studerte risikoen for hivsmitte blant heteroseksuelle og homofile par, hvor den ene levde med hiv, og hvor partene praktiserte kondomfri sex. Ingen vitenskapelig studie omtaler noe som 100 prosent sikkert, men studien konkluderte med at i praksis er smittefaren lik null forutsatt at den hivpositive tar medisinene sine som forskrevet. Kondomfri sex med en hivpositiv er i dag altså så godt som sikker sex – med hensyn til hivsmitte.

Selv om mange bruker kondom, vil det av ulike grunner alltid være noen som ikke bruker det. Tidlig medisinering av hivpositive («treatment as prevention»), samt utdeling av PrEP til hivnegative er et eksempel på at samfunnet håndterer en utfordring ut fra den deskriptive virkeligheten.

All sex innebærer risiko

Det er viktig å understreke en begrepsavklaring: «Sikker sex» finnes ikke. Begrepet helse- og fagfolk bruker, er «sikrere sex».

Begrepet «sikker sex» kan fort frata folk ansvaret de har for egen helse.

Dersom en som lever med hiv, er medisinert, og behandlingen er vellykket, er smittefaren, som nevnt, i praksis lik null. Har du kondomfri sex med en som lever med hiv og anmelder vedkommende i ettertid, vil det ikke bli tatt ut tiltale dersom den hivpositive har fulgt opp medisineringen.

Når det gjelder andre seksuelt overførbare infeksjoner, er det selvsagt en risiko, og begrepet «sikker sex» kan fort frata folk ansvaret de har for egen helse. All sex innebærer risiko av et eller annet slag, og det er ens eget ansvar å velge hvilken risiko man utsetter deg for.

Skremselspropaganda

Åpenhet er en viktig nøkkel i kampen mot hiv. Når pressen forteller folket at de bør frykte at hivpositive lever blant dem, skremmer det de av oss som lever med hiv, til ikke å være åpne.

Tilgang til kondomer, PrEP og hivmedisinering av hivpositive er også viktig for å forebygge hiv. Skremselspropaganda mot seksuelle minoriteter skaper frykt og mistillit mot helsevesenet og blir derfor en barriere mot at utsatte minoritetspersoner tar kontakt og får tilgang til hivforebyggende tiltak.

Motforestillinger

Medias håndtering av saken med den hivpositive sexarbeideren i Haugesund vitner ikke bare om et demokratisk problem, men viser at pressen er en trussel mot folkehelsa.

Det er som kjent vanskelig å få media til å endre kurs når de først har bestemt seg for en rammefortelling, men 13. desember begynte motforestillinger mot politiets uttalelser å dukke opp i pressen. Det takket være at generalsekretær i HivNorge, Anne-Karin Kolstad, arbeidet svært hardt og målrettet og fikk koblet inn smittevernoverlegen i Haugesund. Sistnevnte hadde bare fått høre om saken i media og var kritisk til måten politiet gikk fram på.

For min del har det gått opp for meg hvor viktig det er for sexarbeidere, seksuelle minoriteter og personer som lever med hiv å være medlem i våre interesseorganisasjoner.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden