DEBATT

Må mediene ta parti?

DEBATT: Mediene bør se interessemotsetningen når den er der, og la begge parter få oppmerksomhet.

Publisert

Jeg spør fordi det av og til kan virke sånn. Når interessemotsetninger omtales i mediene, er vinklingen ofte slik at den ene parten framstår som opplagt mer «fortjent» enn den andre – hvis redaksjonen i det hele tatt erkjenner at det er mer enn én part i saken.

La meg ta tre eksempler.

Renten

Hver gang rentenivået er tema, er det underliggende, nærmest selvfølgelige premisset at lave renter er bra. Folk har jo boliglån.

Men renten er bare prisen for å disponere kapital. Det er to parter i denne transaksjonen – den som låner inn og den som låner ut.

Blant de siste finner vi ikke bare bankene, men også alle med bankinnskudd, herunder en del minstepensjonister. Disse taper på det lave rentenivået. Alle som er i ferd med å opptjene innskuddspensjon e.l., vil også tape på et lavt rentenivå. Innskuddene får dårligere avkastning, og pensjonen kan, når den tid kommer, bli atskillig lavere. Dette gjelder temmelig mange.

De som låner ut, er gjennomgående bedre stilt enn de som låner inn. Journalistene synes nok at hardt arbeidende barnefamilier med lån til pipa fortjener mer empati enn storkapitalen og rentenistene. Men skal narrativet være så verdiladet og ubalansert? Mangelen på bevissthet om at dette er en interessemotsetning, med minst to parter, er uheldig.

Flyreisene

Et annet, mer dagsaktuelt eksempel er de kansellerte flyreisene, som mange passasjerer ennå ikke har fått refundert. Her handler fortellingen stort sett om at kundene lider urett. Men koronapandemien er en force majeure – en uforutsett, utenfra gitt hendelse som ingen av partene kan lastes for eller avverge. Flyselskapene har like lite som kundene skyld i kanselleringene.

Det normale i slike situasjoner er at alle parter må bære sine egne tap. Ingen av partene kan med rimelighet kreve at den andre, i tillegg til å lide egne tap, skal erstatte motpartens.

De aller fleste som har bestilt og betalt en flybillett, tåler å tape pengene. I motsatt fall ville de neppe hatt råd til å bestille reisen. For flyselskapet, derimot, vil en full refusjon kunne dreie seg om milliarder av kroner – kanskje nok til at selskapet, til tross for all hjelp fra myndighetene, til slutt går over ende.

Det framstår som urimelig når flyselskapenes kunder ikke er tilfreds med en tilgodelapp (voucher), men krever kontant ytelse fra et selskap som helt uten skyld er brakt til randen av konkurs.

Det er også uhensiktsmessig. Dersom SAS og/eller Norwegian bukker under, er det ikke minst kundene som vil få svi, gjennom dyrere og dårligere flyrutetilbud. Alle kundekrav mot selskapet vil bli slettet, også bonuspoengene. Det er i flypassasjerenes interesse at selskapene overlever.

Flyselskapene har sittet bemerkelsesverdig stille i båten. Jeg har ikke hørt noen av dem framføre de argumentene jeg nettopp har servert. De har fått betydelig hjelp fra skattebetalerne og vokter seg nok for å framstå som umusikalske i en nasjonal krisesituasjon.

Men kunne ikke journalistene ta såpass ansvar at de, på eget initiativ, belyser begge sider av saken? Hvorfor skal mediene i dette tilfellet bare heie på forbrukerne?

Grensehandelen

Apropos forbrukerne – det bringer oss til (det enda mer dagsaktuelle) kroneksemplet: grensehandelen. Her er det forbrukerinteressene som nokså konsekvent neglisjeres. Narrativet er at «Norge» taper store penger på grensehandelen. Omsetningen, overskuddet og sysselsettingen i norske butikker går ned.

Men det noen næringsdrivende her taper, er det noen forbrukere som tjener – norske forbrukere. De er i akkurat samme grad som varehandelen en del av kollektivet «Norge». Vi står igjen overfor en reinspikka interessekonflikt, med to parter.

Den norske dagligvarebransjen er dominert av tre store kjeder, som etter hvert har skaffet seg makt over de fleste omsetningsleddene, fra landbruket til nærbutikkene. Konkurransen er begrenset. Dette gir seg utslag i betydelig høyere priser på mat og drikke enn i våre naboland. For eierne av de store kjedene har dette jerngrepet rundt dagligvarekundene vært så lukrativt at de har kunnet opparbeide seg noen av landets største formuer.

Forbrukernes eneste mulighet til å fri seg fra jerngrepet er å gjøre noen av innkjøpene utenlands.

Men i mediene framstilles grensehandelen ikke som noe pustehull, men først og fremst som et problem – ja, nærmest som et onde. Velferdsgevinsten hos den alminnelige forbruker får langt mindre plass enn den tapte inntjeningen i dagligvarebransjen, med dens allerede velbeslåtte eiere.

Kan vi snart håpe på en noe mer balansert dekning av grensehandelens skyggesider og velsignelser? Og generelt at mediene ser interessemotsetningen når den er der, og lar begge parter få oppmerksomhet?