Fra papirutgaven

Medienes ubehag i det polyfaktuelle samfunn

Bilde: Pixabay

Dagens mangfold av stemmer i mediene fører til mindre offentlig konsensus, og større skepsis til mediene. 

Det globale digitaliserte mediesamfunnet påvirker livene våre mer enn noensinne. Et allestedsnærværende internett har ført til ubegrenset tilgang til nyheter, fakta og nettaviser fra hele verden til alle døgnets tider. Samtidig, med en økt verdensomspennende tilgang til nyheter, har det vokst frem en større debatt om mistillit til hovedstrømsmedier eller «mainstream media» (MSM). Debatten er akkompagnert til illevarslende begreper som «filterbobler», «ekkokammer», «falske nyheter», «alternative fakta», «postsannhet» og det «postfaktuelle» samfunn.

Russerne vil spre forvirring og svekke troverdigheten til vestlige medier og demokratier.

Fremveksten av disse foruroligende begrepene må ses i lys av den digitale kommunikasjonsrevolusjonen. Sosiale medier som Facebook og Twitter har gjort det mulig for nye og flere aktører å påvirke offentligheten, noe MeToo-bevegelsen viser til fulle. I tillegg er det en økende tendens til at offentlige og private organisasjoner ansetter egne journalister og kommunikasjonsrådgivere. Resultatet er at hovedstrømsmedienes definisjonsmakt svekkes.

Russisk påvirkning

Ved inngangen til 2018 angripes i tillegg det offentlige ordskiftet og hovedstrømsmedier fra mange kanter og i en global skala. Russland beskyldes, for eksempel for omfattende digitale desinformasjonskampanjer i Vesten gjennom politiske annonser på Facebook, hacking, russiske troll og automatiserte boter på Twitter.

Flere hevder valgene i USA og Frankrike, Brexit og Catalonia er manipulert av russisk desinformasjon og falske nyheter. David Alandete mener i en artikkel i den spanske storavisen El Pais 1. oktober 2010 at ytterliggående høyrekrefter og pro-Trump-medier i USA kjemper en felles kamp med russiskfinansierte medier for å skildre EU som delt. Russerne vil spre forvirring og svekke troverdigheten til vestlige medier og demokratier.

Dokumentasjonen for russisk valgpåvirkning er likevel diskutabel. Russland har blankt avvist anklagene og kaller dem oppspinn og ren fantasi. Samtidig svarer Google med å nedprioritere søkeresultater fra russiske statsmedier som Russia Today (RT) og Sputnik. Twitter sensurerer bort floraen av russiske boter, mens Facebook automatisk advarer brukerne om de liker eller følger sider med russisk desinformasjon.

Polyfaktuelt samfunn

Omfattende tiltak og undersøkelser er satt i verk både i EU og USA for å få bukt med falske nyheter og desinformasjon. Spørsmålet er om tilliten til hovedstrømsmediene her hjemme og i Vesten undergraves av postfakta tendenser. Eller om vi tvert imot er vitne til en ny og demokratisk faktaproduksjon – det såkalte polyfaktuelle samfunn?

Postfakta-samfunnet og falske nyheter er i stor grad en hype, mens tesen om det polyfaktuelle samfunnet har fått lite oppmerksomhet her til lands. Det polyfaktuelle refererer til økt tilgang og variasjon til perspektiver og tolkninger av fakta og informasjon, ikke bare elitekilder. Sosiale medier har skapt vekstvilkår for falske nyheter, men også nye former for interaksjon og meningsutveksling. Mistilliten til hovedstrømsmediene må derfor ses i lys av mange faktorer ved medieutviklingen, som mindre offentlig konsensus, en presset økonomi og nye krav til kildekritikk, heller enn falske nyheter og desinformasjon alene.

Mistillit og falske nyheter

I USA kom fallet i tilliten til hovedstrømsmediene for alvor snikende på begynnelsen av 2000-tallet, før det var snakk om fake news og russiske desinformasjon. Tilliten til mediene nådde i 2016 et absolutt historisk bunnivå med kun 32 prosent som rapporterte å ha tillit til media, ifølge Gallup. Fire tiår tidligere, i 1976, hadde hele 72 prosent av amerikanerne tillit til media − et dramatisk tillitsfall på 40 prosent frem til 2016.

Og det var nettopp i 2016, med presidentvalget i USA, at verden fikk øynene opp for at internett og sosiale medier flommes over av desinformasjon, falske nyheter og konspirasjonsteorier. Analyser gjort av Buzzfeeds desinformasjonsekspert Craig Silverman, fant at falske nyheter gikk viralt på Facebook under valgkampens sluttspurt i USA. Ofte generert av konspirasjonsteorinettsteder på ytterste høyre fløy, eller økonomisk motivert av aktører som tjener lettjente penger på usanne sensasjonsnyheter.

Før 2016 var det få som pratet om «falske nyheter». Begrepet ble assosiert med satire, mens det i dag er et politisk ladet begrep som brukes for å sverte politiske meningsmotstandere. Alt en ikke liker er falske nyheter. Donald Trump benytter favorittfrasen «fake news» for å underminere betydningen av hovedstrømsmedier som CNN og New York Times. Han diskrediterer aktivt såkalte liberale venstrevridde medier. De samme mediene beskylder Trump for å spre notoriske usannheter og alternative fakta. Rundt om i verden har populister og autoritære politiske ledere tatt til seg uttrykket «falske nyheter» – legitimert av Trump – for å angripe sine kritikere, som igjen kaster mørke skygger og mistillit over de tradisjonelle hovedstrømsmediene og demokratiske institusjoner.

Faktasjekkerne på banen

Som i USA og EU forøvrig har det også i Norge vært en debatt om falske nyheter og mistillit til hovedstrømsmedier som VG, Aftenposten og NRK. Bare i løpet av 2017 vokste det frem flere alternative medier som The Herland Report og Resett, samt en rekke alternative nyhetsgrupper på Facebook. Felles for disse er at de er kritiske motstemmer til de etablerte hovedstrømsmediene. I tillegg ble det i løpet av 2017 etablert en faktasjekktjeneste – Faktisk.no. Faktisk har som mål å faktasjekke samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.

Mistillitsdebatten, i Norge og i Vesten forøvrig, har likevel kretset rundt beskyldningen om en venstrevridd presse. Broke Binkowski er redaktør i Snopes, en av de mest etablerte faktasjekkerne i USA, og mener også at folk ikke lenger har tillit til de etablerte mediene. Problemet er ikke falske nyheter der ute, men at mediene selv av ulike grunner har sviktet i samfunnsoppdraget.

Mediene økonomisk presset

Med digitaliseringen er hovedstrømsmediene kommet under et sterkt press både økonomisk og tidsmessig. Først og fremt er det skjedd et brutalt annonsefall, hvor Facebook og Google får annonsekroner som tidligere finansierte journalistikk. De store nyhetsmediene har også opplevd en betydelig nedgang i abonnenter og betalende lesere. Resultatet er dårligere økonomi, færre journalister og mindre redaksjonelle ressurser. I tillegg skal alt skje mye raskere i den digitale tidsalderen. Helst her og nå. Internett og 24/7-journalistikken har økt kravene til publiseringshastighet, som igjen gir mindre tid til verifisering og kildekritikk.

Fravær av levedyktige digitale forretningsmodeller har ført til at flere hovedstrømsmedier har kastet seg over en kynisk klikkjournalistikk. Slike klikksaker ligner til forveksling ukebladstoff, hvor sensasjonelle og underholdene halvsannheter er oppskriften. Mediene beskyldes for å utviske skillene mellom nyheter og annonser, informasjon og underholdning. Nyhetskonsumentene blir taperne, der de lures inn i fordummende klikkvennlige nyhetssaker og innholdsmarkedsføring. Å skille det seriøse fra det useriøse er blitt vanskeligere. Mistilliten kommer sigende.

Fra tillit til kildekritikk

Edelmans tillitsbarometer beskriver samfunnstilstanden som en «storm av mistillit» som er «kraftig og uforutsigbar» med en økende motstand mot det etablerte. De mener å se en altomfattende tillitsbrist i samfunnet – hvor tilliten faller for alle sentrale samfunnsinstitusjoner, og særlig mediene.

Journalister og redaktører mener på sin side at tilliten til mediene er langt bedre enn sitt rykte. Dette har reist en ny debatt om hva tillit til mediene betyr og hvordan det måles. «Medier» er ikke ett konkret objekt, men snarere en informasjonsgalakse, et stort og komplekst stjernesystem bestående av ulike aviser, nettsteder, TV-stasjoner og radiokanaler.

Bare i Norge finnes over 20 riksaviser, en betydelig samling nettaviser og nyhetsnettsteder som VG, Aftenposten, Dagens Næringsliv og NRK. Norge har dessuten over 6000 journalister, alle forskjellige – gode, dårlige, konservative og radikale. Det norske medielandskap er mangfoldig, noe som bekreftes av Mediemangfoldsutvalget og dets NOU 2017:7.

Med digitaliseringen og sosiale medier skjer det i tillegg en mediefragmentering. Som Elin Ørjasæter skriver i 22. desember 2017 i Morgenbladet: «Aftenposten er ikke Aftenposten slik vi opplevde produktet på 80-tallet, men en rekke ulike temaer og skribenter som flagrer rundt i sosiale medier hver for seg».  I tillegg beveger norske nyhetskonsumenter seg utenfor den hjemlige mediesfæren – de leser ikke bare norske medier. På sosiale medier blir man stadig trigget til å lese nyheter på utenlandske nettsteder som Washington Post eller New York Times. Begrepene «medier» og «tillit» er derfor vanskelig, og om ikke umulig å måle i 2018.

Er det egentlig så sunt om alle svarte «ja» på spørsmålet om de har «tillit til mediene»?

I samtidens verdensomspennende og varierte informasjonsunivers – er det egentlig så sunt om alle svarte «ja» på spørsmålet om de har «tillit til mediene»? Er et rungende «ja» målet på et demokratisk sannhetssøkende samfunn? Neppe. I dagens uendelige, hyperaktive informasjonsunivers er det tvingende nødvendig med en sunn medieskepsis. Tillitsfallet i en digital og mangfoldig medieverden er heller et uttrykk for en mer kildekritisk tilnærming – en sunn skepsis til informasjon generelt i det polyfaktuelle samfunn.

Flere stemmer

Hva så med tesen om at vi lever i postfakta-samfunnet? Den danske medieviteren Lars Holmgaard Christensen mener freidig nok at den er gal. Vi lever slett ikke i det postfaktuelle, men i et polyfaktuelt samfunn, som forfører oss til uvitenhet, hevder han i en artikkel i Politiken 14. september 2016.

Sannhetens æra har aldri eksistert. Politisk og sosial debatt har alltid blitt formet av følelser og overbevisninger, samt fakta. Men i det polyfaktuelle samfunnet vokser det frem nye og flere stemmer, nye perspektiver og tolkninger av fakta. Kunnskap og fakta blir desentralisert. Det hersker ikke lenger en offentlig konsensus der alle tidligere nikket megetsigende til Dagsrevyen på NRK.

Aparte miljøer avskåret fra den gamle NRK-offentligheten får i dag distribuert sin versjon av historien. I det polyfaktuelle oppstår kunnskap og fakta fra flere kilder, ikke bare fra den etablerte eliten og de etablerte mediene. Det polyfaktuelle skaper derfor et ubehag i den offentlige debatt. Eliten råder ikke grunnen alene lenger.

Med flere perspektiver, meninger og leverandører av fakta har mange fått et nytt syn på «fakta» og «sannhet» – en gryende forståelse av at verden ikke er så enkel og at en sak har flere sider.

Sunn skepsis

Den offentlige og etablerte konsensusen rives i filler, og en ny form for sunn «mistillit» har vokst frem. Mens skolen tidligere lærte elevene til å stole på elitekilder som avisa, Bibelen, leksikon og NRK, er skolens læringsmål i dag heller et fokus på kildekritikk.

Facebook og Twitter har åpnet opp muligheter for nyheter, kommunikasjon, deling og interaksjon som aldri tidligere har eksistert. Eliter, journalister, medier og samfunnsinstitusjoner utfordres. Det stilles spørsmål til etablerte sannheter. Tall og statistikk diskuteres fra flere hold. Opplevelsen er kanskje informasjonskaos og mindre offentlig enighet, men neppe mindre fakta. Vi ser en motstand mot det bestående – og kanskje kimen til en slags ny opplysningstid.

Plass for desinformasjon

I det polyfaktuelle får selvsagt rykter og uverifiserte påstander også mer plass. Hvor utbredt falske nyheter og desinformasjon er i offentligheten vil variere med hvem du spør. Noen vil mene at hovedstrømsmediene sviktet når det gjaldt som mest. Flere tusen ble drept i krigen mot Libya og invasjonen av Irak. Hvor var mediene, og hvilke narrativer støttet de? Professor Terje Tvedt har for eksempel ment at de store nyhetsmedienes dekning av opptakten til Libya-krigen var mangelfull og til dels feilaktig.

En amerikansk rapport fra faktasjekk-eksperten Craig Silverman hos BuzzfeedLies, Damn Lies and Viral Content (Tow Center for Digital Journalism, 2015) viser også at falske nyheter og desinformasjon ikke bare spres i sosiale medier, men i hovedstrømsmediene.

Andre vil hevde at Facebook og Twitter har skapt giftige og polariserte arenaer hvor falske nyheter og desinformasjon herjer fritt. Organiserte raids og brigader i sosiale medier sørger for rask ryktespredning. Informasjonsspredningen skjer i et hurtig tempo fra mange kanter, og ofte må man ta raske kildekritiske avgjørelser. Resultatet kan føre til forvirring og stor usikkerhet om hva som er fakta, og hva som er sannhet.

Politisk dekning mindre utsatt

Men hva deles egentlig av falske nyheter på Facebook? Silvermans analyse av spredning av falske nyheter i 2017 fant i all hovedsak bisarre sensasjonshistorier og besynderlige kriminalitetshistorier blant de mest populære delingene på Facebook. Blant de femti mest delte falske nyhetene på Facebook i 2017 handlet bare elleve stykker om politikk. Den mest delte historien hadde følgende overskrift: “Babysitter transported to hospital after inserting a baby in her vagina”. Den var opprinnelig publisert på det drøye satiriske nettstedet World News Daily Report.

Babysitter-historien har til nå generert mer enn 1,2 millioner delinger på Facebook. Absurde historier om at barn sitter fast i en vagina svekker neppe tilliten til hovedstrømsmedier eller demokrati. Ingen av de femti mest delte falske nyhetene ser heller ut til å ha russisk opphav. En kan derfor spørre seg hvor stort problem falske nyheter på Facebook egentlig er. Omfanget av falske nyheter i Norge diskuteres også – noen mener at faktasjekkeren Faktisk.no stort sett har drevet med flisespikkeri heller enn å avsløre falske nyheter

Liten påvirkning

En amerikansk studie fra slutten av 2017 tar brodden av fake news hypen. Andrews Guess, Brendan Nyhan og Jason Refler konkluderte i Selective Exposure to Misinformation: Evidence from the consumption of fake news during the 2016 U.S. presidential campaign med at falske nyheter ble mye delt, men hadde liten reell påvirkning. Én av fire amerikanere så minst en falsk historie i løpet av det amerikanske valget, men til og med de mest ivrige leserne av falske nyheter – dypt konservative Trump-tilhengere – konsumerte langt mer nyheter fra hovedstrømsmedier.

Ny teknologi gjør at alle kan drive propaganda.

En annen grundig gjennomgang hevder til og med at den russiske desinformasjonen i sosiale medier er sterkt overdrevet. I følge desembernummeret av Le Monde diplomatique, er de mange nyhetsartikkelene om russiske boter og desinformasjon resultat av en Russlandbesettelse heller enn faktiske forhold. En hysterisk besettelse fra hovedstrømsmedier og samfunnsinstitusjoner som skygger over en rekke andre viktige saker i Vesten og USA, som for eksempel misnøyen og den sosiale ulikheten i det amerikanske folk. En sosial misnøye som med stor sannsynlighet hadde mer å si for det amerikanske valgutfallet enn 200 russiske Twitterroboter. To professorer ved Duke University har også stilt spørsmål ved påvirkningen RT egentlig har. De mener media og andre altfor lett slenger rundt seg med frasen «påvirkning» uten reell bevisbyrde.

Var det bedre før?

La oss ta en liten kikk bakover i tid. I midten av det tjuende århundre var de tradisjonelle nyhetsmediene regnet som en av USAs mest pålitelige institusjoner, det samme også i Norge. Innledningsvis viste jeg til at over 70 prosent hadde tillitt til mediene i 1976. Fremtredende journalister var blant de mest respekterte i landet. Journalister ble betegnet som edle forsvarer av demokratiet og, ikke minst, sannheten. Det var få som stilt spørsmål ved det etablerte.

Deutsche Welle (DW), en nå tysk internasjonal kringkastingsorganisasjon, ble opprettet på 50-tallet og kringkastet radiosendinger over til blant annet Øst-Tyskland. Datidens propagandamaskineri – som ligner den måten russiske boter og RT opererer i Vesten i dag.

Poenget er at propaganda og informasjonskrig ikke er noe nytt, men den har fått nye former og flere aktører. Ny teknologi gjør at alle kan drive propaganda. Vi lever i en polyfaktuell informasjonskrig. Vi ser en demokratisering av propagandaen som metode, selv om vi skal huske at Google, Facebook og Twitter ikke er informasjonsnøytrale. De nye plattformene styrer i stor grad hva vi ser og ikke ser gjennom algoritmestyrt innholdseksponering definert av sosiale verdier i Silicon Valley.

På 1980-tallet var mye av kritikken mot mediene at det var for lite pluralisme. I boken The Press and the Decline of Democracy fra 1985, viser Robert G. Picard at vestlige demokratier og deres styresett I liten grad har bidratt til mangfold, men heller understøttet et fåtall store mediekonsern som har kunnet dyrke definisjonsmakten på egen hånd. Samtidig har vestlige demokratier bygd opp store byråkratier og et teknokrati som har ført til økt elitestyring, som igjen har bidratt til en manipulering av det offentlige ordskiftet.

Toppstyring ingen løsning

Det er ironisk at det som var et problem på 1980-tallet nærmest blir sett på som løsningen på desinformasjon og falske nyheter i dag. En top-down prosess der hovedstrømsmediene igjen skal være portvokter i informasjonsuniverset. Mange drømmer seg tilbake til gullalderen i journalistikken, men alt var ikke bedre før. Tilliten til hovedstrømsmediene her hjemme og i Vesten undergraves dels av desinformasjon og falske nyheter, men mest av alt utsettes de kanskje for legitim kritikk og konkurranse fra flere stemmer.

Vi er vitne til et informasjonskaos, men også mer demokratisk faktaproduksjon. Flere kan stille spørsmål, alle leser ikke lenger de samme avisene, lytter ikke til den samme radiokanalen, ser ikke bare på NRK – noe som igjen har ført til mindre offentlig konsensus.

Som et resultat av fokuset på falske nyheter og mistillit har hovedstrømsmediene belyst egen virksomhet. Mediene har jobbet med hvordan de kan bli bedre og hvordan de kan få økt tillit i befolkningen. Dette søkelyset har ført til en skjerping av journalistikken som metode. Effekten av endringene er bra, og vi ser en utvikling mot en mer transparent journalistikk.

Uten felles virkelighetsoppfatning

Mistilliten til mediene vil i fremtiden alltid finnes, det ligger i de polyfaktuelle strømningenes skeptiske natur. Men det virkelige problemet er kanskje heller ikke medienes manglende tillit, men hvordan og hvem som skal betale for fremtidens hovedstrømsmedier. Selv i et polyfaktuelt samfunn der sannheten stadig diskuteres, er hovedstrømsmediene viktige demokratiske bærebjelker – sentrale arenaer for å bringe ulike perspektiver og aktører sammen til en saklig debatt. Det er derfor viktig å sikre journalistikken mediebrukerne og samfunnet trenger.

Et annet og kanskje viktigere spørsmål vi må stille om det polyfaktuelle samfunnet er: Hvordan skal mennesker og samfunn fungere, uten en felles offentlig konsensus, uten en felles opplevelse av virkeligheten?

Artikkelen er hentet fra Minerva nr. 1/2018.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden