Spaltist

Medienes venstrevri er en selvoppfyllende profeti

Mediene og den politiske klasse er meget opptatt av hverandre, men når agendaen først er satt, svinner journalistenes innflytelse, skriver Asle Toje.

Bilde: Pixabay

Redaktørene ansetter folk som ligner på seg selv og høyresiden diskrimineres.

Born down in a dead man’s town. The first kick I took was when I hit the ground. Det var 1984 og Even, musikklæreren på Heer barneskole, hadde forlatt pensum. Vi, tiåringene, satt himmelfalne mens han travet foran tavlen.

«De har ikke forstått noe!» Born in the USA var soundtracket til Ronald Reagans gjenvalgskampanje, men musikklæreren viet timen til at poenget med låten var det motsatte hva Reagan-tilhengerne syntes å tro. Even var en bra lærer.

Dette er en lærdom den kreative klasse aldri tar, dette at deres troverdighet som kunstnere ikke kan veksles inn i politisk troverdighet. Publikum er mer opptatt av sinnsstemningen kunsten skaper, enn av kunstnerens budskap.   

Donald Trump har ikke bare lånt MAGA-slagordet fra Reagan, han avslutter vanligvis sine valgmøter med Beatles «Revolution», for å oppildne velgerne til akkurat den typen revolusjon som Lennon–McCartney advarer mot i teksten. 

Det var Stephen Bannon – som fortsatt er det nærmeste Trump kommer en politisk ideolog – som først sa det i rene ord: Mediene er den politiske opposisjonen. Journalistene, aldri kjent for evnen til selvkritikk, ble riktig såre av dette.

Egentlig burde de være enige. I 1973 skrev den svenske journalisten Assar Lindbeck en berømt artikkel som gjorde det samme poenget. I 1978 fulgte Gudmund Hernes opp med artikkelen Det mediavridde samfunn.

Men Hernes mente debatten om mediene var høyrevridde eller venstrevridde var mindre viktig enn selve medievridningen. Han mente det viktige er medienes taktikker for å ta oppmerksomheten: polarisering, forenkling, intensivering og konkretisering.

Tony Blair syntes å være mer enn enig da han i sin avskjed som statsminister anklaget media for å jakte som et «villdyr som sliter folk og omdømmer i stykker».

Men la oss vende tilbake til dette Hernes hoppet bukk over: Har det ikke noe å si at det stort flertall av norske journalister definerer seg på den politiske venstresiden – og en liten minoritet definerer seg til høyre for Høyre?

Dette er til dels en selvoppfyllende profeti. Redaktørene ansetter folk som ligner på seg selv og høyresiden diskrimineres. Redaktøren i nettavisen Resett, Helge Lurås, som definitivt er koboltblå, ble nylig nektet innpass i Norsk Redaktørforening. 

I boka The catcher in the Rye mistenker hovedpersonen Holden Caufield at ‘sodomitter’ har en tendens til å bli mer ‘sodomittiske’ i nærheten av ham. Er det slik med den politiske høyresiden? Blir journalistene mer kritiske og agendasettende når de ser blått?

Jeg vet ikke, men jeg tipper det vil være en vanskelig hypotese å bekrefte. På Dagsnytt 18s 25-årsjubileum gjorde Civitas Kristin Clemet et annet poeng, at journalistene alltid utfordrer fra venstre, aldri fra høyre. Mye kan sies om dette, blant annet at hun har helt rett.

Mer oppsiktsvekkende enn at mediene er overveiende på venstresiden, er hva deres innflytelse faktisk består i. Knut Fosli har forsket på medienes betydning for utformingen av norsk politikk.

Funnene er interessante og kan, grovt karikert, oppsummeres som at mediene setter mye av den politiske dagsordenen, men at medias påvirkning på den politikk som faktisk føres, er forsvinnende liten.

Medienes begrensede betydning for politikkutviklingen i departementene står i skarp kontrast til hvor mye tid den politiske ledelsen i departementene bruker på medier. Kanskje dette er en slags symbiose. Noen må jo sette politisk dagsorden, og politikerne synes å mangle evnen.

Bred tillit til mediene er en form for samfunnskapital. Det fostrer stabilitet; gir bly i kjølen.

Mediene og den politiske klasse er altså meget opptatt av hverandre, men når agendaen først er satt, svinner journalistenes innflytelse. Ikke noe sted så vi dette i tydeligere farger enn under den amerikanske presidentvalgkampen, hvor nesten alt som kunne krype og gå av ‘midtstrømsmedier’ (MSM) var frådende motstandere av Trump.

Bannon forstod noe viktig, dette at folk ikke stoler på MSM. I 2016 viste Gallup at bare 32 prosent av amerikanere hadde «mye eller rimelig» tiltro til massemedia. Å definere seg i opposisjon til mediene, har gitt Trump teflonskall; alle anklager synes å gli av ham.

Norge er anderledeslandet hvor folk flest fortsatt har høy tillit til mediene, ifølge den årlige medieundersøkelsen Reuters Institute Digital News Report om medietillit. Fritt Ords Knut Olav Åmås betoner allikevel at «Et tankekors ved årets tall er at politisk preferanse har en klar betydning for hvilke medier som vurderes som pålitelige.»

Bred tillit til mediene er en form for samfunnskapital. Det fostrer stabilitet; gir bly i kjølen. Men hvordan kan denne tilliten vedlikeholdes?

Svaret er enkelt og åpenbart, mediene bør oppmuntre mangfold i redaksjonen. Jeg sikter her til den eneste typen mangfold som betyr noe: meningsmangfold.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden