Pressens ansvar for mangfold

Vær Varsom-plakaten slår fast at «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Dessverre har en majoritet av avisene likevel likt redaksjonelt syn på viktige saker i samfunnet.

Publisert Sist oppdatert

Med bakgrunn i forhold som blir beskrevet lenger ned her, sendte jeg i fjor denne e-posten til sekretariatet i Pressens Faglige Utvalg (PFU): «I Vær-varsom-plakaten står det at ‘Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk’. Spørsmål: gjelder dette avisen selv og dens ansatte i det de skriver og velger ut, eller gjelder det bare innlegg fra eksterne og fra leserne?»

Jeg fikk dette svaret:

«Formuleringen du peker på er hentet fra punkt 1.2 i Vær Varsom-plakaten. Dette punktet ligger under «kapittelet» med tittelen «Pressens samfunnsrolle», og formuleringen viser til hva som er oppgaven til pressen som helhet. Det viser altså ikke til hva enkeltmediet eller enkeltpersoner i mediene skal gjøre, men hva som er rollen til pressen og mediene samlet sett.»

PFU svarer altså ikke på spørsmålet mitt, men peker bare på at mangfoldet gjelder for pressen samlet sett. Uten ytterligere begrunnelser. Jeg sendte derfor denne e-posten til Norges Presseforbund (NPF):

«Siden denne formuleringen gjelder pressens rolle samlet sett, så betyr vel det at noen må passe på at dette overholdes av norsk presse. Er det NPF som passer på at denne balansen mellom ulike syn er til stede i norsk presse? Dersom ikke NPF gjør det, så er det vel selvjustis på det området for hvert medium. Er NPF fornøyd med denne praksisen?

Kan man sende en klage til PFU fordi man mener at et spesielt medium bryter med kravet om at ‘ulike syn skal komme til uttrykk’? Eller kan man klage på at norsk presse som helhet gjør det? Bevisbyrden er jo nærmest umulig, så hvordan kan man dokumentere en slik klage?»

Svaret fra Nils Øy i NPF lyder slik:

«Nei, det er nok en misforståelse at Vær Varsom-plakatens første kapittel er en forpliktelse som noen skal kontrollere oppfyllelsen av. Det skal ikke være noen «overredaktør» for norske medier; det ville være i åpenbar strid nettopp med hele innholdet i første kapittel. Verken PFU eller Norsk Presseforbund kan, skal eller vil være slik spaltekontrollør eller -politi.

Det framgår av forarbeidene fra midten av 1980-tallet, da plakaten fikk sin nåværende struktur med inndeling i fire hovedkapitler, at første kapittel ble kalt «faneparagrafen». Den skulle trekke opp de overordnede selvpålagte mål for pressens oppgave i samfunnet, og derigjennom også legitimere pressens kritiske blikk på alle samfunnets maktutøvere. De egentlige etiske normene fulgte så i de tre neste kapitlene, den gang kalt «Redaksjonens og journalistens integritet», «Forholdet til kildene» og «Publiseringsregler», som fortsatt gjelder som hovedinndeling – og som er de egentlige klagegrunnlagene i plakaten.

 Som du selv er inne på, ville det være ganske umulig å dokumentere en klage eller en avgjørelse om brudd på punkt 1.2. Selv om klagen skulle konsentreres til eksempelvis én eller få aviser (som Nationen eller Finansavisen), som dekker utvalgte deler av samfunnet, ville det selvsagt være umulig å kreve at de skulle legge om sine profiler for å dekke alle «ulike syn».

 Så er det selvsagt åpent for alle å kritisere norske medier, gruppevis eller som helhet, at mediene har mangler, at store samfunnsområder er lite dekket eller ubalansert dekket. Det er mange i fag og bransje som erkjenner at unnlatelsessyndene er mange, og dessverre ser det ut til at det blir flere med de nedtrappingene som skjer i mediene ettersom annonseinntektene forsvinner. Kritikerne får også plass til slike ytringer i mediene.

Skal man likevel klage til PFU over manglende helhet eller ubalanse eller at ulike syn ikke kommer til uttrykk, må det skje med grunnlag i en konkret publisering og med basis i punkter i norm-kapitlene. Der finnes bl a punkt 3.2 om krav «å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder» og punkt 4.1 med krav om «saklighet».

Jeg håper dette er tilfredsstillende svar på dine spørsmål. Er du ikke fornøyd, så kom gjerne med flere.»

Det er en kjensgjerning at §1,2 lyder slik: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Denne setningen er dessverre håpløst upresis. Når et så sterkt ord som «ansvar» er brukt her, så er det en forpliktelse for pressen. Og det betyr altså alle norske aviser, vurdert som en helhet. Denne forståelsen av nevnte paragraf er kjent for alle i pressen selv. Men det er den ikke for publikum! Utallige artikler og innlegg i alternative medier avslører at mange tror at denne bestemmelsen gjelder for hvert enkelt presseorgan. Det er faktisk en ganske naturlig forståelse, når man leser paragrafen som den står, uten å kjenne til bakgrunnen for den.

NPF kan ikke frasi seg et ansvar for å følge opp at forpliktelsen i nevnte setning overholdes. For hvorfor står den der, når ingen kan påse at den følges? Og hva er straffen dersom den ikke følges? I dag er den en meningstom paragraf.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS