Kommentar

– Men hva med de flinke jentene?

Raymond Johansen er flink til å bidra til at minoriteter ikke føler seg fremmedgjort i Oslo. Han er mindre flink til å snakke om kriminalitetsstatistikken, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Arbeiderpartiet / Bernt Sønvisen / Flickr [CC BY-ND 2.0]

Det er vanskelig å snakke om innvandring og kriminalitet. Ikke gjør det verre, Raymond Johansen.

TV2 har gått gjennom alle dommer der noen er dømt for grov kroppsskade og grov kroppskrenkelse i Oslo fra starten av 2018 og frem til i dag. De finner at 70 prosent av de dømte har innvandrerbakgrunn, mer enn dobbelt så mye som denne gruppens andel av Oslos befolkning generelt. Saken har fått en ekstra aktualitet på bakgrunn av de mange knivangrepene i Oslo den siste tiden.

Byrådsleder Raymond Johansen har ingen lett jobb når han både skal snakke om denne utviklingen. Han må snakke om det på en måte som er åpen og ærlig og som relaterer seg til hverdagen til folk.

Og folk – det er Oslo-borgere både med og uten innvandringsbakgrunn. Den første av disse to klarer han bra. Til Klassekampen kommenterer han kriminalitetsutviklingen, og ønsket om å legge skylden på innvandrere, med å si at man ikke kan si til folk at «du er et problem, at du ikke hører hjemme her, og hvis det kommer enda flere av deg, så blir det enda større problemer». Det er både riktig og viktig, og det er bra at Oslo har en byrådsleder som står opp for borgerne sine.

Men når han skal kommentere TV2-saken, trår han likevel feil. Johansen innleder med å si at «det ikke er sikkert det er integreringspolitikken som er årsaken til det høye tallet», og legger til:

«Vi har integreringsutfordringer i Norge, men vi må se på mer enn kriminalitetsstatistikken, vi må se på andre statistikker. Innvandrerjenter gjør det for eksempel godt i høyere utdanninger. Der kan vi snu på det og spørre hvorfor det går så godt med integreringen i Norge.»

Det er mulig å skjønne hva Johansen vil – eller ikke vil. Intensjonen er god. Utførelsen er det ikke.

Det han ikke vil, er å stemple hele innvandrerbefolkningen som kriminell. Han vil ikke bidra til grovkornede kulturelle stereotyper – til å fortelle folk at «du er et problem».

Men det går ikke an å gjøre det på denne måten.

Utenkelig på andre felt

For å gi et eksempel som viser hvordan vi ikke snakker på denne måten på andre felt: Forrige uke kom en ny rapport om seksuelle overgrep i Forsvaret – med alvorlige funn. Det er mulig å stille alskens spørsmål om metodologien i denne rapporten, som blant annet ser på forhold både i og utenfor tjenesten. Men den følger blant annet opp vernepliktsundersøkelsen fra 2017 som viste at stadige flere jenter ble utsatt for seksuell trakassering, og gir en pekepinn om at noe er galt med (manns)kulturen i Forsvaret – og det er vel også alle som har uttalt seg om saken enige om.

Tenk hvis en ledende politiker i stedet hadde svart: «Vi har noen kulturproblemer i Forsvaret, men vi må se på mer enn overgrepsstatistikkene i Forsvaret, vi må se på andre statistikker. Norske gutter tar for eksempel veldig mye foreldrepermisjon. Der kan vi snu på det og  spørre hvorfor det går så godt med likestillingen i Norge.»

Jeg tror vi ganske trygt kan anta at vedkommende nokså raskt ikke lenger ville vært  en ledende politiker. Man møter ikke en utfordring av denne typen ved først å underspille problemet og så å snakke om noe helt annet. Knapt noen politiker har turt å pirke borti krevende metodologispørsmål for å finne ut om dette er et problem som er spesifikt for Forsvaret.

Vanskelig  å snakke om

Det er vanskelig å snakke  om innvandreres overrepresentasjon på kriminalitetsfeltet – hvis man på samme tid vil la være urimelig å stigmatisere, uttale seg i tråd med kunnskapsgrunnlaget, og ta problemet på alvor. Men vi må prøve. Raymond Johansen gir seg før forsøket kommer i gang.

Han har rett i noe som ser ut som antydninger i uttalelsene: Det er ikke bare integreringspolitikken – eller manglende integrering – som er årsaken til overrepresentasjon. Og for mange formål er det viktig og relevant å bryte ned denne. Innvandrerbefolkningen er blant annet yngre, fattigere og litt mer mannstung – og det er selvsagt menn som begår det aller meste av voldskriminalitet. Dessuten er det en del av de dømte som ikke hjemmehørende i Oslo, og kompliserer statistikken. Jan Arild Snoen har tidligere gått gjennom dette for Minerva – hvor han også peker på at både total kriminalitet og innvandrernes overrepresentasjon har gått ned over  tid. Slike øvelser er også viktig for å unngå for enkle påstander om at det skyldes mer uforanderlige egenskaper ved innvandrerne selv.

Likevel er debatten om kulturelle normer og ulike former for kriminalitet er både legitim og empirisk naturlig, siden ikke hele forskjellen blir borte når vi kontrollerer for de viktigste demografiske kjennetegnene. Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk sier til TV2 at en del innvandrere «kommer fra voldelige kulturer, og det tar de med seg». Man trenger ikke være fullt ut enig med henne for som politiker å forholde seg til problemstillingen når en forsker på feltet tar den opp.

For den jevne innbygger er årsakene til en overrepresentasjon bare en liten del av historien. For konsekvensene av kriminalitet er ganske like enten gjerningsmannens kriminalitet forklares gjennom alder og sosioøkonomisk status eller gjennom kulturelle normer. Derfor er innvandreres overrepresentasjon i kriminalitet relevant for innvandringspolitikken.

Bisarre utslag

Politikernes problemer med å finne et godt språk for dette – i en situasjon der de fleste eksplisitt eller implisitt er sånn nogenlunde kjent med råtallene – fører til at man altfor ofte snakker seg rundt problemene, ikke gjennom dem. For eksempel skapes rom for en stor interesse for gjerningsmenns bakgrunn. Men siden man helst ikke vil skrive om det, får man den litt bisarre situasjon at dersom gjerningsmannen har innvandringsbakgrunn, skriver mediene at det er en  «norsk statsborger», mens man bare lar være å nevne statsborgerskapet hvis personen ikke har innvandringsbakgrunn – slik Kjell Madsen skriver om i Minerva i dag.

Det hadde vært bedre å være ærlig, tydelig, og ikke alarmistisk – der situasjonen ikke tilsier det. Hvis vi ikke klarer å snakke åpent om problemer, blir det også vanskeligere å finne virkemidler og løsninger.

Da må man erkjenne at det finnes en overrepresentasjon, at noe skyldes demografi – men at vi da må forvente mer kriminalitet som en konsekvens av den type innvandring vi har, og at det sannsynligvis også har noen kulturelle årsaker, som viser at integreringen har et godt stykke igjen. Man kan selvsagt også bruke anledningen til å si at det er blitt mindre kriminalitet enn før, særlig blant innvandrere.

Men først og fremst må vi lære å snakke på en måte som på en og samme tid kan si «her har vi et problem» uten at etterlatt inntrykk skal være at man sier til  alle innvandrere «du er et problem». Vi må kunne si at høy innvandring er et problem, og at voldskultur som gir særskilte utslag i minoritetsmiljøer, er et problem – uten å si at «du hører ikke hjemme  her».  

Nettopp Raymond Johansen, som er så dyktig på den ene biten, burde ha alle forutsetninger for å klare det. Men da må han tørre å prøve den andre biten også.

Det er bra at innvandrerjenter er flinke og tar høyere utdanning. Men i møte med innvandreres overrepresentasjon på kriminalitetsstatistikken, og i lys av bekymringsfulle utviklingstrekk med knivangrep og gjengproblematikk, er det rett og slett ikke noe svar byrådslederen kan være bekjent av.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden