Politikk

Mener kommunistene var bedre enn sitt rykte

Partiformann Peder Furubotn og NKPs innsats under andre verdenskrig bidrog til en mer aktiv motstandslinje fra Miilorg, viser ny bok. Foto: Wikicommons

Britene presset på for mer samarbeid mellom Hjemmefronten og NKP.

Det er første gang det gis ut en større forskningsbasert monografi om NKPs krigsinnsats. Frode Færøy analyserer, i boken Fiende eller forbundsfelle?, hvordan kommunistene forholdt seg til Milorg og eksilregjeringen i London.

Boken bygger på Færøys doktorgrad ved Universitetet i Oslo (fra 2015) og ble debattert på en lansering på Hjemmefrontmuseet torsdag denne uken. Et av hovedfunnene er at kommunistenes motstandskamp under andre verdenskrig ikke var styrt fra Moskva.

– Russerne var svært tilbakeholdende med å gi direktiver som gikk på motstandskampen til de vesteuropeiske kommunistpartiene, i hvert fall etter 1943, sa Færøy under lanseringen.

Han fikk støtte fra historiker Terje Halvorsen, som er professor emeritus ved Høgskolen i Innlandet.

– Det kom direktiver fra Komintern, understreket Halvorsen. Men i 1942 avviste også partiet å sette i gang en mer aktiv sabotasjepolitikk. Da Peder Furubotn ble partileder samme år, nektet også han å dra til Stockholm for å virke som leder i eksil. – Han ville ikke dra og la seg instruere av russerne. Han ville styre selv, han ville ikke ha noen dirigeringer utenfra, sa Halvorsen, som er sønn av den tidligere NKP-toppen Roald Halvorsen,

Arbeiderpartiet representerte en buffer mot å få NKP representert i hjemmefrontledelsen. Frode Ferøy. 

Ville bruke dem som aksjonsgrupper

Eksilorganenes og hjemmefrontledelsen dårlige forhold til kommunistene handlet ikke primært om motstandspolitisk uenighet eller holdningskamp versus sabotasje og aktiv motstand. Det dreide seg snarere om ledelse, kontroll og represententasjon, sa Færøy.

Han forklarte at britiske spesialstyrker under andre verdenskrig la press på Milorgs generalinspektør Jens Chr. Hauge og den norske regjeringen for å samarbeide med de kommunistiske aksjonsgruppene.

– De allierte spesialgruppene ønsket å bruke kommunistene som egne aksjonsgrupper, sa Færøy.

Han viste til at det særlig var Arbeiderpartiet som hindret samarbeid med NKP under krigen, ikke de borgerlige partiene.

– Arbeiderpartiet representerte en buffer mot å få NKP representert i hjemmefrontledelsen, sa Færøy.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Ikke et folkelig ønske

Den nye boken stiller altså kommunistene i et nytt lys. Men Ole Christian Grimnes, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, understreket at NKPs radikale krigsmotstand ikke sprang ut fra noe sterkt folkelig ønske om mer aktiv motstand.

– Det er en politikk som kommer av at NKP er en del av en verdensomspennende kommunistisk bevegelse.

Han mente at den viktigste grunnen til motstanden mot NKP var at de gikk lenger enn mange vanlige nordmenn ønsket.

– Tanken om å sabotere og sprenge var veldig unorsk i starten så blir det norsk etter hvert, sa Grimnes.

– Det er og forblir deres motstandsradikalisme. Det står i dag nesten i et romantisk skjær. Uviljen mot kommunistene ligger i motstandsradikalismen de stod for, som først var deres svakhet, men gradvis ble deres styrke etter hvert som folk vente seg til at krig betyr vold.

Grimnes viste til at det var en annen virkelighet i okkupasjonstiden, hvor sabotasje betød henrettelser, opprulling og blod, blant en befolkning som ikke hadde opplevd krig i 1814.

Han fortalte også at kommunistenes motstand startet etter bruddet på ikke-angrepspakten mellom Adolf Hitler og Josef Stalin i 1941.

– Det er først da kommunistene blir det motstandsradikale partiet. Det er en politikk som kommer av Sovjetunionen, ikke noe som stiger opp av en norsk utvikling. Det er en radikalisme det ikke er noe grobunn for i Norge i 1941.Høsten 1943 og våren 1944 var et sterkt press fra NKP for en mer aktiv motstand, sa Grimnes, mens både Milorg og den sivile motstandskampen var mer passiv.

– Da begynte de nasjonale hjemmefrontorganene å føle et press, og det ble en årsak til at vi fikk en omlegging av Hjemmefrontledelsens politikk våren 1944, og Milorg begynte med sabotasjer og likvidasjoner.

Ble fienden

Grimnes forklarte hvordan kommunistenes innsats ble fortiet under den kalde krigen. Han mente det er positivt at NKPs bidrag etter hvert har blitt nyansert.

– Jeg tror vi har begynt å komme dit at vi kan gi hver av disse partene sitt.

Han mente det er riktig å omtale kommunistene som en opposisjon til hjemmefrontledelsen.

– Sovjet og kommunistene ble fienden. Det ble vanskelig å gi seg i kast med kommunistenes innsats i motstandsbevegelsen.

Han forklarte at dette også preget NKP som parti.

– De var veldig tilbakeholdne med å komme ut med kilder om deres virksomhet

Har blitt fortiet

Terje Halvorsen mente NKPs innsats  spilte en viktig rolle i å presse på for en mer aggressiv sabotasjepolitikk mot okkupasjonsmaktene.

– Jeg vil mene at det var med å presse, men de fikk helt klart aldri gjennomslag for sin linje før aksepten kom fra London.

Han mente kommunistenes krigsinnsats ikke har kommet godt nok frem i lyset.

– Fortielsen har ligget først og fremst i media. Pressen var også partistyrt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden