Minerva Debatt

Meningsløse nordmenn

Vi nordmenn er ikke særlig gode til å snakke om det vanskelige, eller til å hevde tydelige meninger. Det viser blant annet reaksjonene på Erik Solheims nye bok ”Politikk er å ville”.

Vi nordmenn er ikke særlig gode til å snakke om det vanskelige, eller til å hevde tydelige meninger. Det viser blant annet reaksjonene på Erik Solheims nye bok ”Politikk er å ville”.

En som bidrar til økt ærlighet, er tidligere miljøvernminister Erik Solheim. Aftenpostens Harald Stanghelle skrev at verken statsminister Jens Stoltenberg eller SV-ledelsen vil like innholdet i Solheims nye bok ”Politikk er å ville”. Nettopp det er et gode for demokratiet. Skal vårt styresystem fungere, må vi evne også å snakke om det vanskelige, slik Solheim våger. I tillegg til å kritisere ledelsen i sitt gamle parti på områder som for eksempel vesentlig utenrikspolitikk, mener han at norske politikere, med Jens og Erna i spissen, er helt visjonsløse.

BTs Sjur Holsen traff også spikeren på hodet denne uken i en kommentar om det pågående rektorvalget ved Universitetet i Bergen. Nordmenn har enten ikke meninger – eller vi tør ikke løfte dem til torgs på en ærlig måte. Jeg velger å tro det sistnevnte. Holsen beskriver da også hvordan en av universitetets professorer sendte ham en sms med teksten ”Det er farlig å si for mye når en er på innsiden». Holsen beskriver forskjellen mellom den akademiske frihets idealer om kompromissløs sannhetssøken, og en tilstand hvor både rektorkandidater og ansatte tydeligvis ikke evner – eller tør – å heise flagg.

Hvis det ikke kun er snakk om et engangstilfelle, er dette dårlig nytt for demokratiet. Skal vi opprettholde det engasjerende, opplysende demokratiet hvor valgkampen åpner meningsbredden og velgerne gis mulighet til å stemme på kandidater med reelle meningsforskjeller, er det avgjørende at kandidater til rektorvalg – eller stortingsvalg – er ærlige om partiets eller egne standpunkter. Om ikke, snakker vi i ytterste konsekvens om et skinndemokrati.

Italienske forskere har kalt de nordiske kulturer for ”pain-avoiding cultures”. Det er treffende. En amerikansk lege jeg møtte for en tid tilbake, beskrev et møte med en pasient som hadde ventet alt for lenge med å oppsøke henne. Da hun hadde nevnt saken for en kollega, spurte denne hvilken bakgrunn pasienten hadde. Svaret var ”scandinavian-minnesotan”. Det, mente kollegaen, forklarte saken. Vi holder smerte og det vanskelige inne i oss.

Et eksempel på nettopp dette var en situasjon som oppstod i fjor høst. På vegne av pårørende fremførte advokat Brynjar Meling å få mer fakta på bordet, også om den vanskelige båtturen til Eskil Pedersen. I ordvekslingen under Dagsrevyen brukte trolig Arbeiderpartiets generalsekretær mer enn en hersketeknikk. Å engang nevne båtturen var skandale og respektløst, glødet Raymond Johansen av indignasjon og sinne.

Den bestselgende endringsledelsesguruen Peter J. Senger skriver i ”The Fifth Discipline – The Art & Practice of The Learning Organization” om det vesentlige i å erkjenne status quo for å endre noe som helst – det være seg egen eller en organisasjons adferd. Nettopp de organisasjoner som våger å kalle en spade for en spade og få alle fakta på bordet når nye veivalg skal tas, er i følge ham de organisasjoner som vil lykkes best i å stadig tilpasse seg kunder og markeder.

Det samme kunne trolig sies om stater, da en nasjons kultur er summen av enkeltindividenes holdninger og verdier. Mon tro om det ikke er flere – både rektorkandidater, politikere og nordmenn generelt, som skulle våget å mene. Det er ikke en uvesentlig side av ethvert virke å våge å være ærlig.

Innlegget er også postet på Skaperkraft.no.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden