Debatt

Meningsmålingene levner liten tvil: Iván Duque blir valgt til Colombias neste president på søndag

Hvis Ivan Duque blir valgt til president, vil fredsavtalens sentrale punkt om en diversifisering av produksjonen og en modernisering av økonomien på den colombianske landsbygda stå lagelig til for hogg, skriver Øystein Schjetne.

Bilde: Inter American Dialogue / Flickr

Colombias fremtid ligger dermed an til å bli en ganske annen enn hva fredsavtalen fra Havanna så for seg.

Sentrumsvelgerne i Colombia opplever søndagens avgjørende valgomgang som et valg mellom pest og kolera.

Man frykter at kandidaten fra ytre høyre, Iván Duque – som er tidligere president Álvaro Uribes protesjé – vil bryte eller sabotere fredsavtalen og kaste landet ut i ny krig, mens venstrepopulisten Gustavo Petro – en forhenværende leder i M19-geriljaen som demobiliserte i 1990 – fryktes å forvandle Colombia til et nytt Venezuela med sult, økonomisk sammenbrudd og eksploderende kriminalitet.

Valget handler ikke denne gangen om politiske prosjekter, men om å demme opp for det man frykter mest; anti-uribismen står mot anti-petrismen. Sentrumsalternativet, ved matematikkprofessoren Sergio Fajardo, havnet rett bak Petro i første valgomgang og er nå ute av kampen.

Hadde Fajardo fått noen hundre tusen stemmer mer, ville han sannsynligvis blitt Colombias neste president. For i tillegg til en tradisjonell høyre-venstre-akse handler valget i Colombia om andre dype temaer som venstresiden og sentrum har sammenfallende syn på.

Som avokadodyrking. Det startet med et uheldig spørsmål fra Duque om hvor mange tonn avokado Petro aktet å eksportere for å kunne kjøpe inn ett fat med olje. For til forskjell fra den norske petropopulismen er Petro-populismen i Colombia basert på et grønt skifte med hurtig utfasing av Colombias olje- og kullindustri.

Men uheldigvis for Duque viste det seg at forholdet var motsatt, avokado har nemlig en svært mye høyere markedsverdi enn olje. Siden har Gustavo Petro åpnet massemobiliseringer på plazaer over hele landet med en avokado hevet triumferende mot himmelen.

Mange av de store landeierne har dessuten mye å tape på det forestående arbeidet til krigsforbrytertribunalet og sannhetskommisjonen.

Opprusting av den colombianske landsbygda til å bli et av verdens matkamre og å gjøre den enkelte bonde til en forretningsmann var visjonen president Juan Manuel Santos spente opp under innsettelsestalen for snart 8 år siden. Dette har også vært fundamentet for fredsavtalen med FARC, med blant annet tilbakelevering av de hundretusener av eiendommer som ble stjålet under krigen, beskatning av ikke-produktiv jord og generell tilrettelegging for småskalajordbruk.

Men denne agrarreformen bryter med interessene til landeieroligarkiet. De 704 største jordbrukseiendommene i landet dekker halvparten av Colombias dyrkbare jord, mens drøyt to millioner småbruk deler den andre halvdelen mellom seg – den største ulikheten i jordeierskap i Latin-Amerika.

Mange av de store landeierne har dessuten mye å tape på det forestående arbeidet til krigsforbrytertribunalet og sannhetskommisjonen og er innbitte motstandere av fredsavtalen også av den grunn.

Aktører i den kriminelle økonomien, som kokain, illegal gullutvinning eller handel med smuglergods trenger politikere som kan beskytte deres interesser og aktiviteter.

Det er dette landeieroligarkiet Álvaro Uribe er den ubestridte leder for.

Men som populister flest har han en langt bredere sosial base enn de økonomiske interessene han representerer. En stor del av befolkningen føler seg mest hjemme i uribismens religiøse og konservative verdisyn, og er ham dessuten evig takknemlig for å ha gjenvunnet kontrollen over de sentrale deler av landet fra gerilja og paramilitære grupper under sin presidentperiode fra 2002 til 2010.

I denne andre valgomgangen har dessuten de øvrige «politiske maskineriene» i Colombia som holder seg ved makten ved stemmekjøp og andre former for korrupsjon og klientillisme, sluttet rekkene med uribismen.

Rundt 80% av kongressmedlemmene som ble innvalgt i vinter representerer slike politiske maskinerier. For disse er det langt på vei underordnet hvem som blir president, det viktige er at han gir interessene de representerer kontrakter og posisjoner i statsadminstrasjonen. Til gjengjeld kan de tilby et kongressflertall – og altså stemmer i presidentvalget.

Sentrumsvelgerne ser ut til i utstrakt grad å velge å holde seg hjemme eller å stemme blankt for ikke å bli ansvarlig for en venezuelanisering av Colombia.

De som finansierer gildet for disse politikerne er dels aktører i den kriminelle økonomien – som kokain, illegal gullutvinning eller handel med smuglergods. Disse trenger politikere som kan beskytte deres interesser og aktiviteter. Og dels er det kontraktører som får sin investering tilbake i form av overprisede offentlige kontrakter.

Det er denne korrupte politiske klassen som nå ser sitt hegemoni truet av et fenomen som hadde sitt store gjennombrudd under første valgomgang: el voto de opinión. En stemme avlagt på bakgrunn av hva velgeren mener politisk.

Men siden disse «meningsstemmene» altså var delt mellom venstre- og sentrumskandidaten, ligger det politiske maskineriet an til å vinne atter en gang. Sentrumsvelgerne ser ut til i utstrakt grad å velge å holde seg hjemme eller å stemme blankt for ikke å bli ansvarlig for en venezuelanisering av Colombia.

Sannsynligheten for et slikt utfall ville nok vært liten. Petro predikerer en demokratisering og utvikling av kapitalismen, ikke statlig eierskap til produksjonsmidlene. Og selv om han skulle ha en skjult agenda, har ikke den colombianske staten petroleumsinntekter i den størrelsesorden Venezuela disponerte før oljeprisfallet. Han har heller ikke den støtte i de væpnede styrker som Hugo Chávez hadde, og ville i tillegg altså ha møtt massiv motstand i kongressen.

Gustavo Petro har allerede hintet om at han ville svart med å mobilisere sine følgere til demonstrasjoner, så Colombia under en president Petro ville nok vært preget av sosial uro og økonomisk ustabilitet. Men han ville neppe hatt noen reell mulighet til å holde seg ved makten ved manipulering av demokratiet, slik chavismen har klart.

Men det har derimot Uribe, både mulighet og intensjon. Under sin presidentperiode fikk han endret konstitusjonen først én gang for å kunne bli gjenvalgt. Da han prøvde igjen for å kunne stille til ytterligere et valg, ble lovendringen erklært ugyldig av konstitusjonsdomstolen.

Med et solid flertall i kongressen er risikoen for at uribismen denne gangen lykkes med å trekke stigen opp etter seg høyst reell.

Uribe utpekte da sin tidligere forsvarsminister, Juan Manuel Santos, til å representere seg i presidentvalget i 2010 for å videreføre mano dura-politikken som hadde som mål å knuse FARC militært. Men Santos svek altså Uribe ved å tverrvende og forhandle frem en fredsavtale med FARC i stedet.

Det er derfor neppe tilfeldig at en av reformene Iván Duque har tillyst, er en omlegging av rettssystemet med blant annet eliminering av konstitusjonsdomstolen. Med et solid flertall i kongressen er risikoen for at uribismen denne gangen lykkes med å trekke stigen opp etter seg høyst reell.

Meningsmålingene, som traff godt i første valgomgang, levner liten tvil om at Iván Duque blir valgt til Colombias neste president på søndag. Det er en utbredt oppfatning at 41 år gamle Duque, hvis eneste politiske erfaring er å ha vært senator for Uribes parti de siste fire årene, verken har noe ønske om eller det nødvendige nettverk til å forråde Álvaro Uribe slik Santos gjorde.

Selv om Duque ikke akter å «rive fredsavtalen i fillebiter» som andre i hans parti har uttrykt det, krever han blant annet endringer når det gjelder overgangsretten (transitional justice) – som at geriljaledere må sone i fengsel i stedet for alternative straffer, og at narkotikatrafikk i en slik kontekst ikke skal være å anse som politisk forbrytelse, noe som åpner for utlevering av geriljaledere til USA. Selv om dette kanskje ikke vil kunne ramme de demobiliserte FARC-lederne, gjør det en fredsavtale med ELN-geriljaen urealistisk. ELN vil dermed kunne fortsette ekspansjonen de er inne i gjennom å overta FARCs illegale økonomier rundt i landet.

Og ikke minst vil Santos’ visjon og fredsavtalens sentrale punkt om en diversifisering av produksjonen og en modernisering av økonomien på den colombianske landsbygda stå lagelig til for hogg. En slik utvikling, som kunne løst Colombias grunnleggende problem, er nemlig verken Uribes landeiere eller de korrupte politiske maskineriene som nå har sluttet opp om Duque, tjent med.

Colombias fremtid ligger dermed an til å kunne bli en ganske annen enn hva fredsavtalen fra Havanna så for seg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden