Politikk

Kan meningsmålingene ta så mye feil?

Trump ligger 6-7 prosentpoeng etter på meningsmålingene. Kan han likevel vinne?

I dag advarer Frank Rossavik i Aftenpostens nettutgave om at vi ikke skal ta for gitt at Hillary Clinton slår Donald Trump den 8. november. Selv om ingen, så lenge pålitelige meningsmålinger har blitt tatt opp, har ligget så mye etter og likevel vunnet, har han rett i at valget ikke er avgjort, selv om jeg mener sjansen for Trump-seier er svært liten.

Når en kandidat eller et parti er klar favoritt har pressen tre motiver for å trekke seieren i tvil. Den ene er å skape spenning – det er bra for leser- og seertall. Den andre er ryggdekning dersom utfallet likevel skulle bli et annet enn forventet. Det tredje er å få frem at det som regel vil være en viss usikkerhet, og hva denne består i. Rossaviks artikkel faller i den siste kategorien.

Det dreier seg egentlig om to forhold: Valgkampen kan endre bildet fremover, selv om jeg tror det må store overraskelser til i form av nye skandaler eller Clintons helsetilstand. Det andre er at meningsmålingene kan ta feil. La meg ta for meg Rossaviks usikkerhetsmomenter, og konsentrere meg om dette siste.

Brexit-bom igjen?

Han starter med Brexit. Ja, det er riktig at meningsmålingene bommet en del når det gjelder Brexit, men ikke så mye som det gapet Trump må tette. De siste målingene tydet på nesten dødt løp, dersom man legger Pollsters gjennomsnitt og trend til grunn, eller Remain-seier med 2 prosentpoeng, dersom bruker det gjennomsnittet Rossavik viser til hos Financial Times. Resultatet var at Brexit-siden vant med snaue 4 prosentpoeng.

Rossavik har rett i at markedene, både finansmarkedene og bettingmarkedene var langt sikrere på seier enn det meningsmålingene indikerte. Det skyldes nok at målingene, som ikke mer enn en uke tidligere hadde vist knapt Brexit-flertall, hadde svingt i motsatt retning de siste dagene. Det ble tolket som momemtum for ja-siden. Markedet trodde også at velgerne på slutten ville vende seg til status quo, noe som ofte har skjedd tidligere, sist i den skotske folkeavstemningen om selvstendighet, og så utviklingen i målingene på slutten som en bekreftelse på dette. I tillegg kom nok en underliggende oppfatning om at britene ikke kunne være så ”dumme”, altså en normativ vurdering – et ønske, som er sammenlignbart med reaksjonen på Trump-fenomenet.

Men det er verdt å merke seg at dersom vi ser målingene over et lengre tidsrom, ikke bare de aller siste, burde ikke Brexit-seieren kommet som en overraskelse. I Pollsters tall var Remain-ledelsen ikke høyere enn 4 prosentpoeng på noe tidspunkt etter 1. april. Det vi tolket som momentum helt på slutten kan like gjerne ha vært tilfeldige svingninger. Her er det, i hvert fall foreløpig, stor forskjell til det amerikanske valget. Bortsett fra noen få dager etter det republikanske landsmøtet, har Clinton ledet hele tiden, og hennes ledelse har vært jevnt økende siden den første TV-debatten (ser ut til å ha flatet ut den siste uken).

Plukke de beste målingene?

Rossavik trekker også frem at enkeltmålinger viser at Trump er knapt i ledelsen, og viser konkret til IDB/TIPP, som traff veldig godt i 2004 og 2008, og ikke så verst i 2012. (De to andre meningsmålerne som ofte viser knappe Trump-ledelser er Rasmussen og panelet til LA Times, som ser ut til å ha en innbygd Trump-fordel). Men det er veldig farlig å basere seg på enkeltmålinger, som naturlig nok vil varierer en del, eller på enkelte meningsmålere, som gjerne kan ha en bias i en retning (house effect), eller rett og slett tilfeldigvis bomme til den ene siden. Ved å se på alle målingene samlet, vil man nesten alltid få et bedre resultat.

Selv om IBD har gjort det bra i tre valg, er det langt fra sikkert at de gjør det i år. Det vet alle som har plassert penger i aksjefond. Satser du på forvaltere som har gjort det bra i det siste, går det gjerne ganske dårlig fremover. Pew har gjort det like bra som IDB de siste tre valgene. I år har Pew bare en noenlunde fersk måling. Den ga Clinton en ledelse på 7 prosentpoeng, litt i overkant av gjennomsnittet på det tidspunktet den ble tatt opp. De tre neste på IDBs oversikt over mest presise institutter er Democracy Corps, som ikke har sluppet en måling på lenge, ABC – der Clintons ledelse i forrige måling var noe mindre enn snittet, mens den ligger langt over i den som ble slupper for noen minutter siden, og NBC/WSJ, der den er noe større enn snittet. Det er altså ingen grunn til å legge spesiell vekt på IBD. (Nate Silvers modell legger mest vekt på de som har god track-record, og justerer for house effect).

Jeg gjorde for øvrig narr av Dagsrevyen i går, som basert på en enkelt måling fra Reuters/Ipsos meldte at Trump nå tok innpå. I god Olsen-banden stil kalte jeg dem ammatører for å trekke frem enkeltmålinger på denne måten, og ikke se på gjennomsnitt og trend. Det ble kanalens Olav Rønneberg litt fornærmet over, og viste til at de bare bygde på en NTB-melding. Det gjør det ikke noe bedre, heller ikke at Reuters selv gjør et poeng av at Trump tar innpå hos dem (Rossavik viser også til Reuters artikkel, for å illustrere et annet poeng).

Det er dessuten svakt grunnlag i Reuters egne tall for å si at Trump har tatt innpå. Reuters viser til gjennomsnittet av de siste syv dagene (det tas opp drøye 200 intervjuer hver dag), og at Trump da har redusert gapet fra 7 til 4 prosentpoeng. Men vi kan lese den løpende utviklingen hos Reuters, oppgitt som gjennomsnittet av de siste fem dagene, og det er dette tallet som inngår i Silvers beregning. Og ser vi på de siste fem dagene, da etpar dårlige dager for Clinton faller ut, er Clinton nå (på torsdag) på sitt høyeste nivå noen sinne, og gapet er økt fra 2 til 9 prosentpoeng, regnet fra forrige femdagers periode.

Fanges alle velgerne opp?

Dersom meningsmålingen bommer mye, kan det enten skyldes at de ikke får med seg en utvikling helt på slutten, at de ikke når et representativt utvalg, eller tar feil når de skal beregne sannsynligheten for at respondenten faktisk kommer til å stemme. Det er nemlig langt flere som sier at de kommer til å stemme enn de som faktisk gjør det. Derfor legger nesten alle instituttene nå på slutten inn et filter for å komme frem til ”likely voters”. Et slikt filter tjener vanligvis republikanerne på, siden de står sterkest blant grupper som gjerne stemmer – hvite, eldre, rikere. I år er denne effekten omkring 1 prosentpoeng. Trump justeres altså opp når man prøver å finne ut hvem som faktisk vil stemme, men ikke så mye som republikanerne ofte blir justert opp. Noen av disse filterne baserer seg på om respondenten pleier å stemme.

Kan det være at målingene av ulike grunner ikke fanger opp nye velgere til Trump – eller at de faller gjennom likely voter-filteret nettopp fordi de er nye?

Tilbakeholdne Trump-velgere

En teori er at Trump-velgerne er tilbakeholdne med å innrømme at de stemmer på Trump – den såkalte ”shy tory”-effekten.  Ser man på hvordan Trumps velgere på valgmøtene hans oppfører seg, er det ikke akkurat beskjeden og skamfull man tenker på, men det kan jo godt hende at disse velgerne langt fra er representative.

En indikasjon på at det kan finnes shy Trump-velgere er at han gjør det betydelig bedre i nettmålinger og andre målinger der respondenten unngår direkte kontakt med et levende menneske, enn i telefonmålinger. (Hos Pollster kan du bestemme utvalget av målinger selv).

Men vi har allerede fått testet om meningsmålingene treffer – i primærvalgene. Her er det ikke mulig å finne noen slik effekt. Trump gjorde det i gjennomsnitt litt dårligere enn meningsmålingene tilsa, og det var ingen systematisk forskjell på nettmålinger og telefonmålinger. På slutten gjorde Trump det imidlertid bedre enn målingene. Det kan skyldes at motstanderne har gitt opp, og når det kommer til stykket enten ikke gidder å stemme, eller at mange på slutten bestemmer seg for å slutte seg til det vinnende laget. Harry Enten hos 538 peker også på at dersom man bare ser på de siste delstatsmålingene, som kan få med seg en slik effekt, reduseres Trumps bonus i forhold til målingene betydelig. Men Enten mener at det også er mulig at det var mindre overbeviste velgere som kom til i de siste valgene, og at det kan underbygge en viss shy-Trump-effekt.

Det er derfor mulig at det kan være flere beskjedne Trump-velgere nå enn i primærvalgene, siden en stor andel er folk som ikke har hatt Trump som sitt førstevalg, men først og fremst stemmer på ham av partilojalitet eller for å stoppe Clinton. Dette er derfor en usikkerhetsfaktor som vil bestå inntil resultatet foreligger.

Nye velgere?

En annen teori er at Trump mobiliserer mange nye velgere. Den har svakt, for ikke å si intet datagrunnlag. Silver slo fast at selv om Trump mobiliserte mange nye primærvelgere, var dette i all hovedsak – hele 88 prosent – folk som pleide å stemme i november. (Samme andel hadde Clinton og Cruz – det var Sanders som i større grad mobiliserte nye, noe som nok henger sammen med hans sterke støtte fra unge velgere). Vi kan forklare dette med at mange republikanere ikke følte seg representert i primærvalgkampen i tidligere valg, og derfor satt hjemme, men at de tross alt stemte på sitt parti – eller mot demokratene, når den tid kom. Og det er ingen sammenheng mellom valgdeltakelse i de respektive partiers primærvalg og hvilket parti som gjør det best i november.

Tilgang av uvanlig mange nye velgere burde også synes i nyregistreringen. Og dersom dette var nye Trump-velgere burde den være sterkest i de gruppene Trump særlig appellerer til – hvite med lav utdanning. David Wasserman fant ingen slike tegn i en gjennomgang i slutten av september. Snarere var økningen i registrerte velgere høyere i områder med velutdannede.

Utviklingen i registreringen av nye velgere fordelt på parti tyder heller ikke på Trump bringer inn nye velgere. Tvert imot. Ifølge dataene fra TargetSmart, som riktignok er et firma tilknyttet demokratene, er 42,6 prosent av nye velgere i år registrert som demokrater, og 29 prosent som republikanere, med en enda større margin i vippestatene. Det er imidlertid ikke slik at demokratene ser ut til å ha fått ut noen vesentlig anti-Trump-effekt blant hispanics. Riktignok øker antallet registrerte i denne gruppen betydelig, men ikke ekstraordinært i forhold til 2008 og 2012. Dette handler derfor mest om den demografiske utviklingen, ikke at Trump mobiliserer mot seg.

Sluttmobilisering

Clinton har betydelig mer penger disponibelt enn Trump, og det er ganske klart at demokratene har et langt bedre apparat på grasrota for å kontakte velgere og få dem til stemmeurnene – den såkalte ground game. Trump la lenge ingen vekt på dette – han satset på sine egne folkemøter og pressedekningen. Selv TV-reklame har han vært knipen med. I løpet av september snudde han imidlertid, og bruker ressurser på slikt.

Men han ligger langt etter på dette området, selv om han får hjelp av partiet. Det er nok derfor at Iowa er den vippestaten der han gjør det best. Der har han hele partiapparatet entusiastisk bak seg.

I samme retning kan hans gjentatte påstander om at valget er ”rigget” trekke. Det er ment som mobiliserende, og Trumps valgtaler har innslag av Dommedag – dette er det siste valget, dere kan bare glemme 2020, for da er landet en ettpartistat osv. Men dersom hans velgere ser på meningsmålingene og i tillegg får høre at alt er rigget mot Trump, kan det hende at noen av dem faktisk svarer med å bli sittende hjemme.

Vi finner altså noen indikasjoner på at Trump kan gjøre det noe bedre enn målingene – shy Trump, online målinger, noen på at han vil gjøre det dårligere – demokratenes bedre organisering, registrering av nye velgere og pengeovertak. Alt i alt er det svært lite som tilsier at Trump kan vinne dersom han fortsatt ligger minst 6-7 prosent etter på meningsmålingene på valgdagen. Er differansen nede i 2-3 prosent derimot, er det spennende. Obama vant tross alt i 2012 med 1-3 prosentpoeng mer enn gjennomsnittberegningene tilsa. Og blir det så jevnt, kan også ulik utvikling i vippestatene spille inn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden