Kulturkommentar

Mennesker er mye skumlere enn zombier

Nick Clark og Luciana kjemper, og for de aller fleste mennesker gjennom historien har livet vært en evig kamp, skriver Bård Larsen.

Bilde: HBO Nordic

Vi er alle vettskremte, mener Fear the Walking Dead-skaperen. Den nye sesongen har premiere i morgen.

Til helgen er det premiere på tredje sesong av HBO-serien Fear the Walking Dead (FWD). Jeg har sett de to første episodene. Ingen fans av Walking Dead-universet bør være bekymret, for dette er spennende og mørkt, og det er veldig smart underholdning.

FWD er en spin-off fra den opprinnelige serien Walking Dead (WD). Begge seriene tar utgangspunkt i den samme historien: Verden har gått til grunne, og jorden er overbefolket av kjøttetende zombier. Hjelpes oss!

Originalen, Walking Dead, er bibelsk og mytologisk i utrykket. Den er formet som en westernpastisj, med stramme og tegneserieaktige protagonister, der det dannes bander av rettferdige på den ene siden og sadistiske barbarer på den andre, men med en felles interesse av å overleve. Etter hvert blir skillet mellom det aktverdige og det syndefulle mer diffust. De gode utfører også onde gjerninger. Noen ganger for å overleve. Andre ganger blir vi mer usikre, fordi forråelsen bringer ut det verste i karakterene.

Avleggeren, Fear the Walking Dead, er mer prosaisk i uttrykket. Rollefigurene er mindre dramatiske og mer gjenkjennelige. Først og fremst handler den om familien og oppofring for den. Vi skyfles frem og tilbake i handlingen, mellom vold, undergang og svikefulle handlinger, men kommer alltid tilbake til at blod er tykkere enn vann. Når familiemedlemmene kommer bort fra hverandre, handler alt om finne tilbake til hverandre igjen. Og nåde den som kommer i veien i prosessen.

Dramaturgien i WD og FWD er omtrent den samme. Vi følger en rekke personer fra tidspunktet zombie-viruset bryter ut. På mange måter er den tidlige fasen den mest interessante: Hvordan karakterene først reagerer med fornektelse over den urovekkende nyhetsflommen og fortsetter sine liv som vanlig.

Viruset er derimot aggressivt og sprer seg raskt slik at den apokalyptiske virkeligheten innhenter dem. Infiserte går amok på arbeidsplassen og i nabolaget, hiver seg over intetanende og eter på dem. Kort sagt kommer det meste ute av kontroll, og sivilisasjonen knekker sammen på rekordtid. I denne fasen kan vi kjenne oss igjen: Normaliteten settes under press og ramler ganske raskt ut i avgrunnen.

Fear the Walking Dead har aldri som formål å gi oss troen på dugnadsånd og håndslag.

Deretter fortsetter begge seriene ganske oppskriftsmessig. Heltene farter rundt i et ødelagt USA på jakt etter mat, medisiner, husly og trygge havner. Ingenting er stabilt og det meste går i stykker. De møter andre overlevende, og vi som betraktere lurer alltid på om de er til å stole på, hvilket de selvfølgelig ofte ikke er.

Og det er her vi er, i den den nye sesongen av FWD. Uten å røpe for mye får vi nye bekjentskaper i et øde fjellområde relativt forskånet for zombier, der vår familie tror de vil finne vern for en stakket stund. Men et eller annet muffens ulmer selvsagt under overflaten. «Who are these people?» Kan de være en gal sekt? Fear the Walking Dead har aldri som formål å gi oss troen på dugnadsånd og håndslag.

Hvorfor så mye skrekk?

Frykten for å miste trygghet og at noe skal skje med barna våre er universell og instinktiv. Det samme kan man si om fornektelse. Vi omgir oss med utallige farer for sivilisasjonssammenbrudd, men vi orker ikke å tenke på det, enn si å gjøre noe med det. Og det er selvfølgelig serieskaperne godt klar over.

Skrekksjangeren har naturlig nok alltid spilt på frykt. Mye av sjangeren er mest opptatt av «bø-effekten» eller ren og skjær sadisme (gladvold), den som får oss til å sitte ytterst på stolsetet. Beskrivelser av død, fordervelse og pur ondskap er for mange en berg -og dalbaneopplevelse som aldri slutter å underholde eller fascinere.

Det er mange ulike teorier om hvorfor så mange tiltrekkes av skrekk og gru (det gjelder jo barn også). Den amerikanske psykiateren Glenn Walters har pekt på noen faktorer: Den enkleste er at vi liker spenning, og spenning må nesten være noe utenom det vanlige, for ikke å si sjokkerende. Deretter peker Walters på det han omtaler som personlig relevans, det vil si frykt for død, lidelse og tap av kontroll, men også kulturelle forestillinger om trusler utenfra og generell uro.

Mange liker å bli konfrontert med indre eller eksterne demoner. Selveste Carl Jung mente at fascinasjon for skrekk kommer fra arketyper i dypet av vår kollektive underbevissthet, der avbildninger som skygge og mor spiller en viktig rolle. Tja.

Eksistensiell horror

Horror kan også gjøre oss oppmerksomme på menneskets evne til selvdestruksjon og faenskap. Mike Careys zombie-roman The Girl With all the Gifts fra 2014 (filmatisert i 2016) er et eksempel på det siste. I motsetning til Walking Dead er Careys zombier ikke komatøse. Han skriver om zombier med både sjelsliv og evne til samhandling.

Mike Careys moral er at mennesket er en trussel mot jorda og må dø ut.

Careys poeng er at mennesket har utspilt sin rolle på jorden. Verden går til helvete i ekspressfart og vi gjør ingenting med det (så det er kanskje vi som er zombiene?). Moralen er at mennesket er en trussel mot jorda og må dø ut. Den nye arten skal arve jorden og begynne med blanke ark. De er jordens frelsere.

Mary Shelleys legendariske Frankenstein er heller ikke til å komme utenom. Mary Shelleys monsterfigur – en slags menneskeskapt zombie – var ment som en advarsel mot å leke Gud, mot å «tukle med skaperverket».

En av de morsomste zombie-fortellingene er selvsagt John Ajvide Lindqvists Håndtering av de udøde. Handlingen er lagt til et samtidig Sverige, der de døde, men ufarlige våkner til live og vandrer hjem til familien og banker på døra. De kan ikke gjøre rede for seg, men søker en samhørighet. Svenske myndigheter vet ikke hvordan de skal finne plass til dem i det sosialdemokratiske Folkhemmet (noe som selvsagt går «åt skogen»).

Lindqvists bok inneholder såre beskrivelser av tap og sorg, men er først og fremst en «gjennomført satirisk beskrivelse av velferdssamfunnets mestringsstrategier», slik Henning Gundersen formulerte det i Aftenposten.

Apokalypse og moral

En annen post-apokalyptisk fortelling som mange kjenner, er Cormac McCarthys The Road. Handlingen er lagt til et amerikansk landskap hvor alt liv er dødt, dekket av grå aske og tilværelsen består i en kamp for å finne mat. En far og sønnen hans  søker mot havet og en flik av sivilisasjon. Farer truer overalt: Sultne åtseljegere og fryktinngytende kannibalistiske bander, altså ikke helt ulikt zombier.

The Road er ingen zombie-fortelling, men likevel ikke helt ulik dem. McCarthy spør hva det betyr å være menneske, eller rettere, hva som skiller oss fra dyrene, og hvordan forskjellen kommer til uttrykk i de mest vanvittige prøvelser.

Faren og sønnen har laget en pakt om å velge døden fremfor å henfalle til barbariet. Særlig er sønnen opptatt av alle de onde som spiser andre mennesker.

Hver morgen stiller sønnen de samme spørsmålene:

«We are the good guys, aren´t we? We´re not gonna eat nobody? They’re going to kill those people, aren´t they?
Yes.
Why do they have to do that?
I don’t know.
Are they going to eat them?
I don’t know.
They’re going to eat them, aren’t they?
Yes.
And we couldn´t help them because then they’d eat us too.
Yes.
And that´s why we couldn’t help them.
Yes.
Ok.»

Luringen Kirkman

Men hvor passer serieskaperne til WD og FWD inn i landskapet?

Hjernen bak er tegneserieforfatteren og manusforfatteren Robert Kirkman. Som mange sikkert vet, ble Walking Dead publisert som tegneserie lenge før serien ble realisert. Kirkman er en skrekknerd og en underholder. Han mener selv at han lager såpeversjonen av Bram Stoker (Dracula) og George Romero (zombie-filmens ubestridte nestor), og han liker å snobbe nedover: «My tombstone will say ‘Here lies the idiot who made The Walking Dead.‘»

Men Kirkman er smartere enn han gir utrykk for. I et intervju med Rolling Stone forklarte han Walking Dead-suksessen på følgende vis: «Det er på grunn av den globale økonomiske krisen, store ulikheter, verden etter 9/11. Alle er vettskremte. Vi lever ikke i den verste av alle tider, men du vet, det er tøft der ute. Jeg føler litt på at om du er konstant bekymret over verdens tilstand, og så går hjem og ser en fyr bli jaget av zombier på TV – da kan du tross alt tenke at, jo, det kunne vært mye verre.»

De udøde er altså en metafor for vår egen sårbarhet.

Sannelig er Kirkman også på sporet av Carl Jung: «Det er skremmende å tenke på at det kan finnes noe der ute som kan komme på innsiden av deg slik at du mister din menneskelighet. Det er noe vi alle forferdes over, til en viss grad.»

De udøde er altså, for Kirkman, en metafor for vår egen sårbarhet, for hva et menneske kan reduseres til uten en sjel eller bevissthet, eller en lignelse over den råskapen vi bærer i oss, men som holdes på plass av etiske sivilisatoriske normer.

Uendelig mye mer kynisk

Forskjellen på Walking Dead og The Road er stor. I The Road er mennesker fremdeles mennesker, og ikke transformerte udøde.

Slik sett gjør zombie-universet i WD og FWD det lettere for seg. De udødes katatoniske adferd gjør dem til vandrende biomasse. De er farlige og ufarlige på samme tid. De beveger seg langsomt og planløst, mens predatoriske mennesker beveger seg raskt og legger planer . Zombiene gir oss ingen eksistensielle utfordringer. Bryter sivilisasjonen sammen, må du være cowboy.

Og Walking Dead er uendelig mye mer kynisk enn The Road.

Der moralen hos McCarthy er at mennesker har et valg mellom det gode og det onde, er karakterene i WD stort sett alltid prisgitt omstendighetene. Verden der ute er brutal og du skylder den ingenting.

Ikke stol på fremmede og knapt nok på dem du tror du kjenner. Tro ikke på egeninteresse som kilden til noe annet enn overlevelse.

Om du tror at mennesket gjennom århundrers sivilisatorisk kolportering og humanistisk evolusjon har gjort oss til bedre mennesker? Vent å se når sivilisasjonen bryter sammen! Skal vi ta klimatrusselen på alvor, eller skal vi la det være?

Født sånn eller kan bli sånn?

Naturgitt altruisme har nærmest blitt et mantra i humanistisk verdensanskuelse. Man tror på det gode og ønsker det gode, derfor må mennesket være godt.

Thomas Hobbes, som i mange kretser oppfattes som selve erkekynikeren, mente at menneskets naturtilstand er krigens tilstand, og at vi må dresseres for å oppføre oss pent med hverandre. Forfatteren Marty Rubin sa det på en mer primitiv måte: «Det som er galt med folk er folk. Det finnes ingen kur for det.»

Mennesket er brutalt, og det er samfunnet som gjør oss bedre.

For en del år siden oppsto det en kjempekrangel i det globale antropologimiljøet da den omdiskuterte forskeren Napoleon Chagnon konkluderte med at en isolert indianerstamme han hadde studert i flere år, var brutale og undertrykkende.

Stikk i strid med rådende forestillinger, avdekket Chagnon at også naturmennesker kunne være riktig slemme. Han røsket opp i den rousseauske forestillingen om at mennesket er født godt, og at det er samfunnet rundt oss som gjør oss egoistiske og voldelige.

Chagnon kunne altså tolkes omvendt: At mennesket er brutalt, og at det er samfunnet rundt oss som gjør oss til bedre mennesker, vel og merke om samfunnet er allright.

Ikke stol på noen!

Fear the Walking Dead handler altså om død og om kampen for (den nedrige) tilværelsen. Rollefigurene synker ned i den moralske gjørma, men hegner desperat om seg og sine. De søker trygghet, et sted å leve, men som vi har sett tidligere i serien: Selv ikke en øy er sikker, for der stiger de udøde opp av havet.

En del av oss undrer oss over hvorfor seriens protagonister ikke bare gir opp? Sånn tenker vi som har vokst opp med gummimatter under huskestativet, kulturstøtte og fungerende voldsmonopol: Kampen for tilværelsen er noe vi leser om i bøker og ser på film. Men for de aller fleste mennesker gjennom historien er livet en evig kamp, mot sult, krig og ikke minst brødre og søstre som ikke ønsker oss godt.

Stikkordet er den grunnleggende overlevelsesdriften hos dyr og mennesker, selv under de verste forhold. Det er ikke over før det er over.

Den pragmatiske brutalisten Al Swearengen i den aldeles nydelige og desillusjonerte westernserien Deadwood kan få sagt det: «Pain or damage don’t end the world, or despair, or fuckin’ beatings. The world ends when you’re dead. Until then, you got more punishment in store. Stand it like a man — and give some back.»

Når alt dette er skrevet: Walking Dead-universet kan også nytes som gladvold. Det er tross alt underholdning dette.

Enjoy!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden