Debatt

Menneskerettigheter må med når det handles med Ukraina

Bilde: Pixabay

Den viktigste norske eksportvaren til Ukraina er demokrati og respekt for menneskerettigheter.

28.januar undertegnet Ukrainas statsminister Volodymyr Hrojsman og Erna Solberg en felles erklæring om styrket energisamarbeid mellom Norge og Ukraina. Norsk sjømateksport og energi- og IT-samarbeidet mellom landene vokser i takt med norske investeringer. I en tale etter signeringen understreket samtidig Solberg at det var viktig at både reformprosessene og kampen mot korrupsjon i Ukraina fortsetter.

Ifølge en undersøkelse gjort av det amerikanske handelskammerets i 2018 er korrupsjon, særlig i justissektoren fortsatt den største hindringen for investeringer i Ukraina. I Transparency Internationals korrupsjonsindeksfor 2018 fremheves også mangel på reform av justis- og politireform som forklaring på Ukrainas plassering under det globale gjennomsnittetet på indeksen, tross en svak forbedring på to poeng fra tidligere. Til tross for dette valgte statsminister Hrojsman å hoppe bukk over disse temaene under sitt besøk i Oslo.  Han fokuserte i stedet på forutsigbarhet for næring og kapital. Hva slik forutsigbarhet betyr uten garantier om grunnleggende menneskerettigheter og anti-korrupsjonsarbeid, er likevel ikke helt klart for oss andre.

Norske næringslivsaktører kan ikke ignorere disse alvorlige problemene hvis de skal gjøre investeringer i Ukraina. Og norske myndigheter bør være klar over at erfaringer med å bygge solide institusjoner og demokrati er vår viktigste eksportressurs. Dersom Norge og norske næringslivsaktører kan bidra til en mer positiv utvikling for menneskerettigheter, demokrati og kamp mot korrupsjon i Ukraina, vil dette også bidra til å trygge norske investeringer i landet.

For å få til dette må også ukrainske ledere vise vilje til å ta vanskelige debatter for å bygge tillitt til internasjonale partnere og finne de beste løsningene på utfordrende områder. Det er få steder i dag hvor spenningen mellom myndigheter og borgere er i mer synlig enn i akkurat antikorrupsjonsarbeidet i Ukraina.

I 2016 erklærte den ukraninske statsministeren Hrojsman korrupsjon som fiende nr. 1, men allerede i 2018 mente han at problemet var overdrevet. Nå sier han at det er landets fiender som blåser opp omfanget av korrupsjonen for å destabilisere og svartmale Ukraina og at korrupsjon nå på noen områder er «nesten bekjempet» – en uttalelse som fikk mye oppmerksomhet.

Samtidig mener 80 prosent av den ukrainske befolkningen at statens antikorrupsjonspolitikk er mislykket. Det vitner det om myndighetenes manglende vilje eller evne til å diskutere et svært sentral samfunnsproblem.

Det er viktig å synnliggjøre alle framskritt Ukraina har oppnådd på antikorrupsjonsarbeid de siste fem årene, ikke minst takket være presset fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU. Men det er samtidig enda viktigere å legge handling bak ordene ved å gjennomføre reformer i politi- og justissektoren og myndiggjøre de nyetablerte antikorrupsjonsinstitusjonene.

Det å stemple pådrivere for antikorrupsjonsarbeid som fiender er derimot både feil og farlig. Ukrainske antikorrupsjonsaktivister blir allerede utsatt for verbale og fysiske angrep, trusler og i noen tilfeller drap. Med en slik utvikling risikerer Ukraina å miste mange av støttespillerne sine

Ukrainske ledere må garantere bedre beskyttelse av varslere, menneskerettighets- og antikorrupsjonsaktivister samt sikre effektiv etterforskning av angrepene. Ukrainske politikere må modne i takt med egen befolkning og begynne å ta de helt nødvendige, men vanskelige debattene  om landets  institusjoner for å bygge tillit og tro på en felles framtid. Den norske stat  og norsk næringsliv kan gjøre en god del for å hjelpe dem på veien, men da må man innse at det er en viktig del av pakken man eksporterer til Ukraina.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden