Minerva Debatt

Menneskerettigheter og ruspolitikk

Dagens narkotikalovgivning strider mot menneskerettighetskonvensjonens likhets- og forholdsmessighetsprinsipper.

Dagens narkotikalovgivning strider mot menneskerettighetskonvensjonens likhets- og forholdsmessighetsprinsipper. 

Internasjonalt ser vi nå en rimelig frisk vind blåse over det ruspolitiske landskapet. I USA har Washington og Colorado legalisert cannabis. Flere stater står for tur ettersom en raskt økende prosent av amerikanerne ønsker det. I Latin-Amerika har narkotikakrigens omkostninger vært så ødeleggende at ikke bare statsledere, men enkeltland går i bresjen for nytenkning.

Og selv om ting her i Europa er noe stillere på overflaten, er trenden entydig. Rundt 80 prosent av britiske politikere sier seg nå enig i at narkotikakrigen har feilet. Selv om norske politikere ligger noe etter, tar også et økende antall av dem avstand fra forbudslinjen.

Forbudslinjen har sviktet
Ungdomspartiene fører an, men til tross for at den ruspolitiske debatten hele tiden beveger seg fremover i de reformorienterte aktørenes favør, har tilhengerne av det bestående så langt klart å hindre de nye vindene i å få noen videre ruspolitiske ringvirkninger.

En stadig større prosent av befolkningen har hatt befatning med illegale stoffer.

Dette kan imidlertid ikke vare ved. Ettersom en stadig større prosent av befolkningen har hatt befatning med de illegale stoffene og narkotika i dag er billigere, lettere tilgjengelig og av bedre kvalitet enn tidligere, er det ingen tvil om at forbudslinjen har sviktet oss der den var tiltenkt en effekt, nemlig i å redusere tilbuds- og etterspørselsproblematikken.

Avkriminaliseringseksperimentene fra USA, Sveits, Nederland og Portugal viser oss at en helsepolitisk tilnærming er langt mer hensiktsmessig enn en kriminalpolitisk. Og ettersom skadebildet forbundet med forbudslinjen nå er blitt så enormt at det truer med å undergrave vårt åpne, demokratiske styresett, øker også det folkelige kravet for en åpen, fordomsfri og evidensbasert debatt rundt fordelene og ulempene ved kriminalisering versus legalisering.

Menneskerettigheter
Enn så lenge har dessverre verken forbudstilhengerne eller legaliseringstilhengerne vært fremsynte nok til å trekke inn menneskerettighetsbildet i sine analyser. Dette er meget uheldig, ettersom det å gjøre det kan hjelpe oss alle å se ting litt klarere.

Alle lover må være forenlige med rettighetsbildet vårt slik det er artikulert i Menneskerettighetskonvensjonen. Vi har med et konvensjonsmessig hierarki å gjøre hvor disse står over alle andre lover og konvensjoner, og det er således slik at narkotikalovene og FNs ruspolitiske konvensjoner må vike – om det skulle vise seg å være motstrid mellom dem og menneskerettighetene.

Det er her ting blir interessant, for utrolig nok viser et nærmere blikk på saken at denne problemstillingen aldri har blitt tatt stilling til.

Før eller siden må vi imidlertid gi denne problemstillingen oppmerksomheten den fortjener. For selv om politikerne for femti år siden, da de ruspolitiske konvensjonene vi bygger vår ruspolitikk på fikk sin form, ikke så poenget med å se nærmere på forholdet til menneskerettighetskonvensjonene, så er det i dag stadig mer som tyder på at narkotikalovgivningen faktisk har et alvorlig forklaringsproblem sett i forhold til menneskerettighetene.

Likhet og forholdsmessighet
Dette er en høyst oppsiktsvekkende påstand, så hva mener jeg med det?

Først og fremst: Artiklene i menneskerettighetskonvensjonene er utformet på grunnlag av visse juridiske prinsipper, og for vår del er det likhetsprinsippet og forholdsmessighetsprinsippet som vi må se nærmere på. Det første prinsippet forbyr all usaklig forskjellsbehandling, og skal således beskytte oss mot alle diskriminerende lover. Når det gjelder forholdsmessighetsprinsippet, så sier det noe om hvilke kriterier som må være tilstede for at lovene våre skal være forenlige med disse bestemmelsene.

Uten å gå for mye inn i detaljene, betyr det at loven må veie hensynet til individenes og samfunnets behov opp mot hverandre. Individene skal ha så stor grad av frihet og selvbestemmelsesrett over sine liv som overhodet mulig, og i den grad den skal begrenses må det være fordi tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det. Det ligger i dette at mål og middel må stå i et troverdig forhold til hverandre, og hvis målet (et narkotikafritt samfunn) kan nåes med lempeligere midler – eller hvis midlene (narkotikaloven) ikke er egnet til å oppnå målet – betyr det at vi har med et uforholdsmessig inngrep i rettighetsbildet vårt å gjøre.

Loven må altså ikke være mer inngripende enn absolutt nødvendig.

Loven må altså ikke være mer inngripende enn absolutt nødvendig. Og ettersom nærmest samtlige ruspolitiske eksperter i dag er enige om at det narkotikafrie samfunnsidealet er en utopi; at vi kan begrense skadebildet ved narkotikabruken bedre med en helsepolitisk tilnærmelse; og at skadebildet som følger i kjølvannet av forbudslinjen er langt verre enn narkotikabruken i seg selv er, tyder alt på at narkotikaloven er uforenlig med kriteriene som menneskerettighetskonvensjonen oppstiller.

Tre spørsmål
Plasshensyn gjør en videre utbrodering av problembildet vanskelig. Men både FNs Menneskerettighetskomité og vårt Justis- og beredskapsdepartement er klar over problemstillingen, og det er således våre offentlige tjenestemenns ansvar å sørge for at problemstillingen blir forsvarlig belyst. Det innebærer at en uavhengig, upartisk og kompetent kommisjon må se nærmere på saken. For at narkotikaloven skal kunne bestå må forbudstilhengerne kunne besvare følgende tre spørsmål:

  1. Ettersom samtlige sammenligninger av problembildet forbundet med de legale og de illegale stoffene (for eksempel de gjort av rusforskningsinstitutter som EMCDDA, ISCD og det nederlandske helsedepartementet) viser at de lovlige rusmidlene ikke bare er mer helseskadelige enn de fleste ulovlige, men at det samfunnsmessige skadebildet forbundet med den også er verre: Hvordan vil dere forsvare dagens forskjellsbehandling av de to brukergruppene? Hvordan kan dere, uten å bygge deres ruspolitikk på en diskriminerende praksis – og således forbryte dere mot likhetsprinsippet – argumentere for en helsepolitisk tilnærmelse til alkoholbrukere og en kriminalpolitisk tilnærmelse til cannabisbrukere?

  2. Ettersom det er den samme tilbuds- og etterspørselsproblematikken som ligger til grunn for populariteten til de legale og illegale stoffene – og ettersom det er de samme varierende brukermønstrene involvert – hvordan rettferdiggjør dere forfølgelsen og demoniseringen av narkotikalovbryterne? Hvorfor har en cannabisprodusent, transportør eller selger gjort en forbrytelse mot samfunnet som en alkoholprodusent, transportør eller selger ikke har gjort?

  3. Ettersom et overveldende flertall av de ledende rusforskerne påpeker at narkotikalovgivningen har hatt verre ringvirkninger for samfunnet generelt og brukerne spesielt enn det narkotikabruken i seg selv ville hatt, og ettersom stadig flere organisasjoner og fagpaneler utgir rapporter som konkluderer med det samme[i]: Hvordan kan dere ut fra det økende evidensbildet som tyder på at kuren (narkotikaloven) er verre enn sykdommen (narkotikabruken) forsvare forbudslinjen målt opp mot forholdsmessighetsprinsippet?

 

Rettighetsorientert debatt
En meningsfull ruspolitisk debatt må nå ta utgangspunkt i disse spørsmålene. Et overveldende bevisbilde tyder på at vår nåværende ruspolitiske tilnærmelse er resultatet av en moralsk panikk. Som åpningssetningen i den franske menneskerettighetserklæringen fortalte oss for 225 år siden, virker det som en tidløs sannhet at ”det at en har manglet kjennskap til, at en har glemt og at en ikke har respektert menneskerettighetene, har utgjort de eneste årsakene til samfunnets ulykker og styrets korrupsjon.”

Nå som vi feirer Grunnlovens 200 år er det på høy tid at vi gir den rettighetsorienterte ruspolitiske debatten den oppmerksomheten den fortjener. 

Nå som vi feirer Grunnlovens 200 år er det således på høy tid at vi gir den rettighetsorienterte ruspolitiske debatten den oppmerksomheten den fortjener. Hvis det virkelig er slik at narkotikaloven er uforenlig med rettighetsbildet vårt slik det er definert i menneskerettighetskonvensjonen, er vi ikke alle bare tjent med å fjerne den fra lovverket, men vår status som rettsstat avhenger av det. Vi gjør derfor klokt i å gi denne problemstillingen høyeste prioritet. Vi regner med at rundt fem prosent av befolkningen har en viss befatning med de illegale stoffene, og om vi mener alvor med grunnlovsfeiringen – om ord som likhet, frihet, menneskerettigheter, rettsstat og så videre, skal ha noen mening – må vi sørge for å få klarlagt rettighetsbildet deres målt opp mot konvensjonsbestemmelsene.

Enkelt forbudstilhengere vil muligens føle seg trygge på at alt er som det skal være med verden og at videre refleksjon rundt problemstillingen er bortkastet tid. Ikke desto mindre må de kunne besvare de tre spørsmålene skissert over for at deres ruspolitiske tilnærmelse skal ha sitt på det tørre. Bare ved å gjøre det kan forbudstilhengerne forsikre oss om at dagens ruspolitiske tilnærming er i tråd med menneskerettighetskonvensjonen; bare ved å gjøre det kan våre ledere forsikre oss om at de tar sine konvensjonsmessige forpliktelser på alvor; bare ved å gjøre det kan de vise oss at de ikke gir blaffen i rettighetsbildet til et par hundre tusen borgere; og bare ved å gjøre det kan de fremstå som forsvarere av rettsstatens grunnprinsipper.

Det vil være et skammens kapittel uten like om vi nå, samtidig som vi feirer Grunnlovens 200 år, nekter å ta inn over oss det økende bevisbildet som tyder på at vi har med en lovgivning å gjøre som årlig tar livet av minst et par hundre nordmenn og urettmessig frihetsberøver stadig noen tusen flere. Så la oss nå jobbe sammen for å komme til bunns i saken en gang for alle!


[i] For eksempel Organization of American States, Global Commission on Drug Policy, Beckley Foundation, The RSA Commission, UK Drug Policy Commission, Transnational Institute, Latin American Commission on Drugs and Democracy, Count the Costs, London School of Economics, Canadian Drug Policy Commission og Australia 21.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden