Mens vi venter på boligkrakket

Ifølge undersøkelser utført av meg er boligprisene i hovedstaden på vei nedover. Spesielt gjelder dette på beste vestkant, der jeg bor. I det siste har jeg og samboeren nemlig forsøkt å selge leiligheten. Det har gått sørgelig trått. Og det på tross av at vi falbyr kåken til godt under gjennomsnittlig kvadratmeterpris. Snart sitter vi der med to leiligheter og nesten ti millioner i gjeld. Når den første renteøkningen kommer til høsten, vil det utløse selve apokalypsen på det norske boligmarkedet. Da kommer det til å gå oss riktig ille.

Foreløpig henger ikke den offisielle statistikken helt med på mine undersøkelser. Der heter det at boligprisene i andre kvartal fortsatte å stige i alle deler av landet. De høye prisene har for lengst blitt et stort problem her i landet, og det på to måter. Den ene handler om den generelle prisveksten som er forårsaket av gunstige skatteregler, befolkningsvekst gjennom innvandring, tekniske krav i nybygg og ikke minst renten, som ble skrudd ned til null i fjor. Den andre handler om at veldig mange flere ønsker å bo sentralt i Oslo enn hva det er plass til. Samtidig bor det mange rike mennesker i landet. Disse bidrar til å presse prisene opp på de mest attraktive adressene.

Det er spesielt det siste som forårsaker stadige avisoppslag av den typen som fantes i både Klassekampen og Dagsavisen tirsdag. Typisk er det en singel 26-åring som er i jobb, men likevel ikke har råd til å kjøpe leilighet i hovedstaden. Slike artikler pleier å inneholde krav om at det må opprettes en tredje boligsektor. Dette går i grove trekk ut på at vi må få tilbake den borettslagsmodellen vi hadde før Willoch-regjeringens tid. Da var det et fritt og et regulert boligmarked i Norge. Eiere av borettslagsleiligheter fikk kjøpt dem billigere enn markedspris skulle tilsi, men fikk da heller ikke solgt dem videre til markedspris. Det var selvsagt en grunn til at denne ordningen ble avskaffet; det var også en populær sak den gangen, men byrådet i Oslo og partiene på venstresiden sysler med planer om å gjeninnføre en variant av den. Det gjenstår å se om man vil få tilstrekkelig volum på det til at det blir et tilbud for enslige 26-åringer flest. Personlig lurer jeg mest på hvem som skal ut når disse menneskene skal få anledning til å kjøpe subsidiert bolig på attraktive adresser i hovedstaden. Det rådende prisbaserte regimet er jo engang bare en allokeringsmekanisme. Det blir ikke plass til flere mennesker i Oslo dersom man begynner å allokere etter andre kriterier enn hvem som klarer å hoste opp mest penger. Jeg håper ikke det er vi som har (litt under) gjennomsnittlige inntekter, men har lånt opp til pipa for å realisere boligdrømmen, som skal ut. Det høres ikke uten videre mer rettferdig ut enn dagens ordning.