Kultur

«#MenToo»

Alexander Z. Ibsen har hatt samtaler med ti menn om #MeToo-kampanjen.

Bilde: Pixabay

For menn er det gjerne et «men» med #MeToo.

Jeg tenker at #MeToo var en nødvendig opprydding av en utidig praksis som har foregått i mange sektorer i årtier. Samtidig synes jeg fokuset har vært ensidig på kvinner, og jeg skulle ønske at man hadde problematisert at menn også opplever seksuell trakassering fra kvinnelige overordnede. (Mann #1)

Før og etter

Flere høytstående mannfolk er blitt rammet av outingen kjent som #MeToo også her til lands. Det blir snakket om et «før» og et «etter» kampanjen, hvor ting liksom aldri skal bli det samme.

Når det gjelder kvinners side, er det vel liten tvil om at det vi har vært vitne til, har vært en storstilet utluftning. Vi har fått lese anonyme varslinger, minneskildringer og generelle betraktninger om hvordan det er å være kvinne i jobb og sosialt lag der menn også ferdes.

Mannfolk har selv diskutert kampanjen seg imellom. En gjenganger er spørsmålet om grensedragninger, mellom «locker-room talk» og regelrett antastelse, eller hvor sladder slutter og trakassering begynner.

Det hele startet riktignok som en skittentøysvask bak Hollywoods fasade, men det er vanlige kvinner som skal tjene på revolusjonen. Da er det en god anledning til å la et knippe vanlige menn få uttale seg, om enn anonymt. Hvordan opplever menn #MeToo? Alle de utvalgte informantene har en viss sympati med kampanjen, men sitter også igjen med flere spørsmål.

MeToo er en kvinnestyrt og lenge etterlengtet rekalibrering av samfunnet som bør stå løpet ut, til vi forhåpentlig ender opp et bedre sted enn der vi var. Likevel ser jeg en del faresignaler omkring prosessen. Er det uproblematisk når hendelser kan re-kontekstualiseres basert på senere tids visdom og livserfaring? Hendelser som kanskje skjedde fem, ti, tyve år tilbake i tid? Og hvem eier narrativet da? Er det alltid det tilsynelatende offeret? Hvor ofte tenker man ‘ja selvsagt, det ANTE meg at han/hun/den bransjen var slik’ etter å ha lest om den siste MeToo-avsløringen? Er vi da ferdigsnakka om den saken? Og hvor går egentlig grensen mellom eget ansvar og offer? Er dette et tydelig misbruk av makt og/eller status, eller er det klumsete flørting? Er det rimelig å forvente at omverdenen kontinuerlig skal oppdatere seg på hva du føler akkurat nå? Og sist, men ikke minst: er det greit at alle som har fått (gjerne med god grunn) MeToo stempelet på seg, automatisk blir sidestilt hverandre? Er virkelig Davy Wathne like ille som Harvey Weinstein? (Mann #2)

Dette med at kampanjen spant noe ut av kontroll, er en gjenganger blant flere. Det er ikke så mye det at menn nå anklages i øst og vest, men at det er uvisst hva det er som skal dekkes av MeToo.

«MeToo-kampanjen har hovedsakelig begynt lovende. Det er nyttig å bli minnet på hva kvinner må hanskes med, og på hva enkelte tølpere tillater seg av patetisk og direkte umandig oppførsel», sier én (Mann # 4), som viser til at kampanjen mer enn noe annet – og stikk i strid med hva fremtidsoptimismen som ligger i bevegelsen skulle tilsi – taler for en «revitalisering av de gamle gentlemansidealer».

 Når vi hører «strukturer», vet vi at det er snakk om skjulte krefter i kvinners disfavør.

En annen viser til at kampanjen er «et oppgjør som har vist seg som nødvendig» (Mann # 5).

Men så kommer det også et «men»:

Samtidig har denne bevegelsen – slik som alle andre bevegelser – tatt en vending som ikke er så fruktbar. Til tider virker det som enkelte kvinner fraskriver seg retten til å kunne si nei. Det kan av og til være så enkelt. Til tross for at det er en ubalanse i maktforholdene. Det er enorme nyanseforskjeller mellom uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og det som rammes av loven. Det er stor forskjell mellom Weinstein og en eller annen som vier en kvinne uønsket oppmerksomhet på en jobbfest. Det er altså ingen maktmisbruk å vie det motsatte kjønn oppmerksomhet selv om det mot all formodning skulle være et asymmetrisk maktforhold. Det forekommer også at kvinner vier menn uønsket oppmerksomhet, enkelte tråkker også langt utenfor det som er akseptabelt, men de færreste menn velger å stå frem med sine historier. Det er nemlig ikke slik at moderne frigjorte kvinner står tilbake for menn hva angår seksuell drift og behov for å gi uttrykk for det. Det er også viktig at menn som utsettes for overtredelser, tas på alvor om de skulle velge å stå frem. Det kan ikke være slik at det er kjønn og posisjon som avgjør hvilken oppførsel vi aksepterer. (Mann # 5)

Både Mann #1 og Mann #5 setter spørsmålstegn ved en noe ensidig retning i MeToo, som gjør menn i all hovedsak til overtredere. Kvinner blir i størst grad sett på som ofre. Og så enkel er vel aldri verden.

 «Er det uproblematisk når hendelser kan re-kontekstualiseres basert på senere tids visdom og livserfaring? Hendelser som kanskje skjedde fem, ti, tyve år tilbake i tid»? Mann #2

Uklart mål

Et annet moment som trekkes frem, er at kampanjen mangler presisjon, at det som «fremstår som regelen, blir litt til underveis, og at det således eksisterer et element av vilkårlighet rundt hvem som utpekes som skyldige, og de som ikke blir det. Det er også problematisk at de som blir anklaget for å ha gjort noe galt, ser ut til å ha svært få muligheter til å forsvare seg. Særlig det at reglene blir til underveis, er problematisk» (Mann # 6).

Artikkelen fortsetter under lenken. 

Også menn må kunne kritisere #metoo-kampanjen

Som emneknaggen illustrerer, er #MeToo i stor grad en nettkampanje, som lever på rask distribusjon over sosiale medier. I det er det alltid en fare for uthengning og ryktespredning uten mulighet for tilsvar:

Det er veldig bra at de som blir seksuelt trakassert, blir hørt og tatt alvorlig. Men ikke nødvendigvis offentlig. Dessverre har mulighetene som ligger i sosiale medier, og vanlige mediers iver, i en del tilfeller medført gapestokk og at tilfeller som er klønete sjekking er blitt likestilt med maktpersoners utilbørlige, både bevisste og ubevisste, bruk av makt. Det fremstår for meg som at en del underkjenner at det er forskjell på menns og kvinners seksualitet, og at de fleste kvinner og menn ønsker og forventer at menn tar initiativ. Jeg tror også generelt at det ikke er bra for verken kvinner eller menn å holde fast og dvele ved uheldige og ubehagelige opplevelser i livet og se på seg selv som offer eller forklare livet sitt ut fra enkeltopplevelser. (Mann #7)

«Som i alle kulturrevolusjoner er faren for eksesser, målforskyvning og misbruk til stede», forklarer en annen (Mann # 4), som legger til et ønske om at MeToo ikke ender som den organiserte antirasismen, et i utgangpunktet aktverdig formål alle rimelige mennesker kan stille seg bak, som mister proporsjonene og blir kuppet av radikale opportunister.

Inn med jussen

To av mennene som uttalte seg, er advokater. Begge er skeptiske til sider ved folketribunalet MeToo:

«Jeg er så definitivt for at jobb bør være et fristed fra seksuelle tilnærmelser – samtidig er det noen som blir ‘høye’ på å forfølge nokså uskyldige tildragelser», sier én (Mann # 8). Den andre er enda mer skeptisk:

Jeg kan ikke se at hverken kvinner eller menn bør være glade for MeToo-kampanjen. Det er viktig å bekjempe overgrep mot kvinner, men det legitimerer ikke å bruke sosiale medier som gapestokk helt uten rettssikkerhet. Og jeg er særlig skuffet over hvor lite motstand dette har møtt fra oss jurister. Det verste med MeToo-kampanjen er at påstander om voldtekt sauses sammen med rene bagateller som at noen forteller grovkornede vitser. Det ser ut som MeToo har som formål å skape et narrativ der menn er overgripere og kvinner er ofre. Å dyrke frem enn offerposisjon kun i kraft av sitt kjønn er ikke kvinner tjent med fordi de passiviseres og fratas handlekraft over eget liv. (Mann # 9).

Det pågår en heftig strafferettslig debatt omkring spørsmål som berører #MeToo, både angående samtykkelov for seksuell omgang og strengere straffer for bildedeling på internett. Men skal vi kunne snakke om et «før» og et «etter» juridisk sett, må overtredelsene som avdekkes, være av en ny karakter. Det er det kanskje ikke, sett med lovens øyne, som innehar klare forbud mot seksuell trakassering fra før. Da står vi tilbake med tilbøyeligheten til å varsle eller si fra hos dem som rammes av uønsket seksuell oppmerksomhet.

Frigjort land

Grunnleggende sett er altså menn for #MeToo. Som én av mennene sa det: «Jeg synes det er positivt at varsling om trakassering og vedvarende ubehagelige opplevelser blir tatt alvorlig, og må si jeg er overrasket over en del historier om hvordan folk og overordnede har valgt å overse slike.» (Mann #7)

Vi er tjent med at tabuer blir borte, og at problemer blir løftet opp i dagen. Men følelsen man kan få, når man ser hvordan det primært har vært fra politikken, underholdningsbransjen og medieverdenen de fleste sakene har kommet, kan man også spørre seg om denne åpenheten er likt fordelt.

«Det er nyttig å bli minnet på hva kvinner må hanskes med, og på hva enkelte tølpere tillater seg av patetisk og direkte umandig oppførsel». Mann #4

Kanskje er deler av #MeToo også et elitefenomen, med synlighet i sektorer av samfunnet der kvinner er ressurssterke nok til å si fra og stå frem. En mann med tilhørighet «utenfor #MeToo-elitens kjølige kulde» – som NRK Trøndelag så famøst uttrykte det under et innslag for en tid tilbake – antyder noe slikt når han oppsummerer: «Folk utenfor Ring 3 bagatelliserer #MeToo med at et klaps på rumpa til en kollega på kopi-rommet ikke nødvendigvis betyr dommedag, men maktpersoner har misbrukt makten sin på det groveste uten et fnugg av konsekvenser, gjerne i et arbeidsmiljø med svake fagforeningsrettigheter. Men når vil man i menneskehetens historie bli kvitt kåte tjukkaser med makt og penger, som skal ta igjen for tapt ungdomstid?» (Mann #10).

Det har vært en grunnleggende forutsetning for #MeToo at det er de grunnleggende strukturene vi vil til livs. Og når vi hører «strukturer», vet vi at det er snakk om skjulte krefter i kvinners disfavør. Men kvinner er ikke alltid lette å bli klok på for menn, og heri ligger vel også forklaringen på enkelte keitete gråsonetilfeller i #MeToo-kosmos.

Mens vi må lære oss å oppføre oss bedre, antyder Google-data at kvinner i større grad enn menn ser porno med voldsinnhold mot kvinner. Da #MeToo stod på som verst, var det store damekøer for å se «Fifty Shades of Grey», en kinofilm om sex i asymmetriske maktforhold. Vi må huske at menn ikke konspirerer sammen mot kvinner. All patriarkat-teori hviler på en feilaktig forutsetning om at menn har en felles interesse i å undertrykke kvinner, selv om det er kvinner de fleste av oss er interessert i, og andre menn vi har som konkurrenter.

Av nysgjerrighet ville jeg sjekke om MeToo også var i aksjon i Hellas, det andre landet jeg kjenner godt til. Emneknaggen var behørig omtalt i greske medier, men utelukkende om nyhetssaker fra kjendis-USA. En oversettelse av emneknaggen til gresk er riktignok i bruk på sosiale medier, men da som en kjærlighetserklæring mellom par, altså et «#Jeg[elsker deg]Også». To greske kvinner jeg spurte, mente kampanjen ikke hadde fått luft under vingene i Hellas, fordi samfunnet der er mer gammeldags.

Så vi skal kanskje være glade for å være menn i et land der kvinner er frigjorte og alle kan henges ut, mens vi håper revolusjonen ikke spiser sine barn. Eller som Mann # 12 poetisk skrev:

MeToo-bevegelsens styrke er over. Bølgen har flyttet seg til andre kulturer. Vi er inne i selverkjennelsens rom hvor det må være plass for alle til å tenke høyt uten å bli sablet ned av det annet kjønn. Først da kan vi sammen søke ny visdom og se hverandres skjønnheter.

Artikkelen ble først publisert i Minervas papirutgave nr. 2/2018.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden