Kommentar

«Mer demokrati» er ikke alltid et gode

Bilde: Whole Foods Market

Når søppelplukking blir «leftist» og supermarkedet politiseres, har vi et problem.

Se for deg hele nabolaget, gamle og unge, kjente og ukjente, samle seg ute i gata for å plukke søppel. I utgangspunktet ingen fjern tanke. Vi er jo tross alt vant til dugnader, i alle fall her til lands.

For en anonym amerikaner som nylig ble omtalt i podkasten Philosophy Bites med filosofen Robert B. Talisse, var det imidlertid litt verre. Søppelplukkingen, som skulle være et forsøk på å finne en felles aktivitet hvor alle kunne delta, uavhengig av bakgrunn og politisk tilhørighet, ble avfeid i lokalmiljøet. Folk ville ikke stille opp.

Jeg kommer tilbake til søppelplukkingen senere, men først til hva podkasten opprinnelig handlet om; nemlig at det liberale demokratiet er i dyp krise. Utgangspunktet er Trumps polariserte USA. Selv om Europa er annerledes, vet vi at oppslutningen om demokratiet er mindre også her. Oppslutningen om populistiske og delvis autoritære ledere er derimot større.

I podkasten lanserer Talisse en løsning som kan få de aller fleste til å sette kaffen i halsen. Det er en uortodoks løsning, nemlig at vi bevisst burde gå inn for mindre demokrati i Vesten.

Tanken kan virke både kontroversiell og kontraintuitiv. Tiltak for å «redde» demokratiet handler jo som regel om «mer demokrati».

Flere av våre mest kjente statsvitere, blant annet Francis Fukuyama, Yascha Monk og David Schnyder, har det siste året stått i kø for å komme med analyser av demokratiets utfordringer. Noe av det som går igjen er at vi må ha mer dialog mellom de ulike sidene i den polariserte debatten. Vi må diskutere mer, ha en felles offentlighet hvor alle – også de som er mest uenige – bør føle seg velkommen til å delta.

I det fjerne lurer begrepet no-platforming: redselen for hva som skjer hvis enkelte stemmer ikke slippes inn i varmen.

Hele Norge snakker

NRK, DN og Morgenbladets Hele Norge snakker, der de mest uenige blant oss skal kunne møtes til dialog, er et eksempel på et tiltak som skal «avpolarisere» samfunnsdebatten.

Prosjektet har allerede møtt motbør, blant annet fra Bjørn Stærk i Aftenposten. Stærk mener det er de som tror samfunnsdebatten kan være koselig, som har misforstått: polariseringen er et symptom på underliggende konflikter mellom mennesker som vi ikke kan unngå, for eksempel i synet på innvandring.

Klassekampens nye redaktør Mari Skurdal sier seg enig i et intervju med Minerva: Vi må innse at vi er uenige, og sånn har det alltid vært. Det finnes ikke noen gyllen middelvei, sa hun.

Men det Talisse peker på i podkasten, er at det også er farer ved å dyrke konflikt og uenighet. Når «alle» skal mene noe om politikk til enhver tid – og dette sees på som et mål og noe høyverdig for demokratiet – blir politisk ståsted til slutt en så viktig del av identiteten at man tar den for gitt.

Treningsstudioer stiltilpasses og markedsføres bevisst og systematisk mot henholdsvis demokrater og republikanere.

Det er problematisk, av flere grunner. Vi vet allerede at vi har en tendens til å omgås folk med politiske standpunkter som likner på våre egne. At folk viser sin politiske tilhørighet gjennom identitetsmarkører som palestinaskjerf, buttons på jakkeslaget eller klesstil generelt. Men det vi ennå ikke vet nok om, er konsekvensene av hva som skjer når disse profilene rendyrkes og forsterkes i samspillet mellom livene våre online og offline.

Talisse gir oss noen eksempler, naturligvis fra USA: Mens de som handler på den økologiske dagligvarekjeden Wholefoods er demokrater, er supermarkedet Walmart hel-republikansk. Treningsstudioer stiltilpasses og markedsføres bevisst og systematisk mot henholdsvis demokrater og republikanere. Denne informasjonen plukkes selvfølgelig opp av algoritmene på nettet, og gapet mellom universene blir større, både online og i det virkelige liv.

Før identitetspolitikken

Dette må igjen sees i sammenheng med identitetspolitikken som har gjort sitt inntog på amerikanske campuser. Tanken om at enkelte synspunkt er feil, eller bare ikke hører hjemme i samtalen, fester seg allerede før du kommer til universitetet, mens identiteten er i ferd med å formes.

Det er grunn til å være kritisk til et samfunn der politikk blir en merkelapp uten kunnskap og innhold.

For eksempel: Hvis du som ung og usikker står midt i en gjeng hvor alle har bærenett fra Wholefoods, er det ganske sannsynlig at du ser det som upassende å gå i gang med å lovprise Trump. Synspunkter på politiske spørsmål definerer hvem du er.

Selv om identitetspolitikken handler om minoriteters og gruppers rettigheter, er det ikke bare identitet som er blitt politikk – politikk har også blitt identitet, allerede i ungdommen.

Ikke alle er politiske

Men er virkelig alle dypest sett så veldig politiske? Svaret er trolig nei: De færreste følger med på nyhetene hver dag. Enda færre bruker tiden sin på å tenke over hvilke ideer og mål som ligger bak politikken. For de fleste av oss handler livet først og fremst om de nære ting, og sånn bør det kanskje også være – livet består tross alt av flest hverdager.

Det er grunn til å være kritisk til et samfunn der politikk blir en merkelapp uten kunnskap og innhold. Minervas Jan Arild Snoen har tidligere argumentert for at de som ikke har satt seg skikkelig inn i politikken, heller ikke burde stemme ved valg.

Det er å dra det langt, men når politikk blir noe man tar for gitt uten å ha satt seg inn i den, er det like fullt et problem.

Mindre politisering

Det er naturligvis viktig å presisere hva Talisse legger i «mindre» demokrati. Hvis demokratiet defineres formelt, som et parlamentarisk styresett der borgerne har rett til å stemme ved valg, og hvor ytringsfrihet står sterkt, er det jo noe også Talisse vil beholde. I den forstand er det ikke hverken mindre demokrati eller «no-platforming» han ønsker seg.

Kanskje bør vi se på utspillet som et ønske om mindre politisering, heller enn mindre demokrati.

Republikanerne i nabolaget fnøs av søppelplukkingen: «that’s liberal».

«Mindre demokrati» betyr her et samfunn der politikk ikke er den viktigste skillelinjen. Der det å omgås mennesker med ulike politiske oppfatninger ikke trenger å innebære å diskutere politikk, men fokusere på det som er menneskelig og felles: følelser. Interesser. Samhandling i hverdagen.

Kanskje vil det også gjøre det lettere å diskutere politikk når anledningen dukker opp. Hvis identiteten ikke avhenger så sterkt av hva man mener politisk, vil ikke det å ytre seg bli mindre farlig? Og ytringene mer fruktbare for demokratiet enn den konfronterende samtalen mellom polariserte ytterpunkter?

Det var ikke så mye optimisme å spore da Talisse i Philosophy Bites fortalte om sin venn som hadde foreslått søppelplukking som felles aktivitet, noe som kunne bringe folk i nabolaget sammen på tvers av politisk tilhørighet.

Republikanerne i nabolaget fnøs av forslaget: «that’s liberal».

I Norge har det heldigvis ikke gått så langt. Men i disse tider, hvor bekymring for kulturkrig og polarisering sitter løst, er det verdt å tenke over også her: 

hvis «mer demokrati» betyr «mer politikk», er det ikke sikkert det er veien å gå.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden