Politikk

Mer makt, mindre moro

Mange godbiter forsvinner fra det politiske programmet til Miljøpartiet De Grønne. Men MDG er helt opplagt ikke et borgerlig parti.

Det er som om Miljøpartiet De Grønne tar seg sammen og trekker et kollektivt magadrag. I hvert fall hvis utkastet til partiprogram, som gjenspeiler Rasmus Hanssons ønske om å endre MDG fra et hippieparti til et folkeparti, blir vedtatt slik det foreligger.

Borte er nemlig mange av morsomhetene som gjorde at jeg kalte MDG-erne for «romantiske urbanister» da jeg skrev om det forrige partiprogrammet. Tilbake er et mer alvorlig program der det aller meste handler om vår tids viktigste utfordring: Å skape et bærekraftig samfunn.

Den grønne lykken er borte

Det forrige programmet var fullt av grønt smågodt: Finansdepartementet skulle omdøpes til Bærekraftdepartementet. Olje- og energidepartementet skulle bli Klima- og energidepartementet. Partiet ville støtte alternative valutaer. Nå vil de ikke det. Synd. Jeg gledet meg til Grünerløkka- og Kampen-sedlene på økologisk eller økodynamisk papir.

Verre er det at en slags lykkelig grønn utopisme er borte: Partiet ville stimulere til «den omvendte flyttestrømmen» slik at folk kunne flomme ut av byene og ut til bygda. At bygda er bedre, ble slått tydelig fast: «Bygdene har fortrinn i nærhet til naturen og større muligheter til lokal selvforsyning. Den lokale identiteten og samarbeidsviljen er ofte sterk.» Og for å hjelpe bygdene ville partiet blant annet øke støtten til nærbutikker.

Partiet hadde også en plan for å hjelpe de som ble igjen i byene. De ville «legge til rette for mer andelslandbruk, flere kolonihager, parsell- og skolehager og andre former for matproduksjon i byer og tettsteder». Målet var at byfolk skulle bli kvitt eksoslukten og i stedet «kunne finne ro i grønne omgivelser, dyrke noe av sin egen mat og ha kontakt med dyr». Nå er ikke det viktig lenger.

Det grønne skiftet strakk seg ut i alle tenkelige retninger den gangen. Partiet ville ha mer bruk av «grønn terapi» blant annet i behandlingen av psykiske lidelser. Grønn terapi? Jo, «kunstnerisk eller fysisk aktivitet, praktisk arbeid», for ikke å glemme «mer tid ute i naturen og mulighet til samvær med dyr og barn». Nå vil de bare ha økt bruk av «grønn resept».

Det lå et skjær av naivitet og glede over partiet den gangen. Nå er det som om voksende grafer over temperatur og issmelting har sluknet de grønne stjernene i øynene. Miljø er ikke lek lenger. Miljø er ikke ro og harmoni, dyrekontakt og barneglede. Miljø er alvor.

En bedre verden var mulig

MDG har også blitt et mindre radikalt parti. Det er ikke så rart. Ved forrige valg gikk partiet fra å ha to fylkestings-representanter til å ha 31, og fra å ha 18 kommunestyrerep-resentanter til å ha 231. I 2009 hadde partiet 842 medlemmer, i 2012 2450 medlemmer, og i 2015 økte antallet omtrent eksponentielt til 8432 medlemmer. Samme året rundet SV 10 000 medlemmer. Just saying.

I forvandlingen fra å være et marginalt fløyparti til å bli et ansvarlig folkeparti, må MDG ta bort en del radikale utvekster. Folk liker ikke partier som vil endre absolutt alt absolutt øyeblikkelig (håper jeg). I det forrige programmet skulle for eksempel alle utslipp av miljø- og helseskadelige stoffer stanses innen 2020. Nå skal bare «prioriterte miljøgifter» stanses innen 2020.

Mens utvinningen av olje- og gassfelt tidligere skulle kuttes med 50 prosent innen 2020 og avvikles fullstendig innen 20 år, er planen nå bare å gjennomføre «en gradvis og planmessig utfasing» over en 20-årsperiode. Endringen er fornuftig, for da kan partiet potensielt overleve én eller to perioder i regjering uten å utrette altfor mye. For makt er farlig. Bare spør SV.

En del flotte formuleringer har dessverre forsvunnet ut. Når olje- og gassnæringen avvikles, vil folk miste jobben, og i det forrige programmet lovet MDG å fase inn penger fra oljefondet i takt med at arbeidsledigheten går opp. Nå vil de ikke det lenger. Det er kanskje fornuftig. Tross alt er det 200-300 000 arbeidsplasser i sektoren. Det er grenser for hvor mange nye lærere, sykepleiere, jernbanebyggere og parsellgartnere vi trenger. Oljefondet skulle dessuten brukes til å skape grønn omlegging i fattige land. Nå skal det ikke det likevel.

MDG hadde en herlig radikal og systemkritisk holdning til kapitalismen i det forrige programmet, for eksempel med følgende formulering: «En bølge av økonomisk liberalisme har også gitt kapitalkreftene en betydelig posisjon i samfunnet.» Det ville partiet ta tak i. For eksempel ville man «forby finansvirksomhet uten påviselig samfunnsnytte» og endre konkurranselovgivningen slik at man kunne begrense store konserner og åpne for flere småbedrifter. Partiet er stadig gründervennlig, men de harde (og antakelig effektive) virkemidlene er borte, og nå vil partiet bare kreve «obligatorisk bærekraftsrapportering» fra finansnæringen.

Venstrepopulismen ble den gang også forsterket av løfter om å «gi folket makten tilbake». Det sitatet har jeg funnet på selv, men ikke helt uten grunn, for her er det som stod i programmet: «Folkevalgte organer må gjenerobre makten over de store linjene i samfunnsutviklingen. De Grønne vil motvirke trenden der folkevalgte organer gir fra seg makt til kapitalkrefter, byråkrati, domstoler og overnasjonale organer med svak demokratisk styring.» Det er ikke langt til Brexit.

Partiet ga også løfter om at en bedre verden var mulig.

Til slutt, når den grønne økonomien var realisert, lovet partiet nemlig at samfunnet ville være preget av «sosial likeverd, individuell frihet, mangfold, demokrati og ikkevold». Nå har de enten mistet troen på utopien, eller på at folk er så lettlurte at de kjøper den.

Fritid, økologi og livskvalitet

Men for all del, rett skal være rett: Miljøpartiet De Grønne er fremdeles et radikalt parti. De lover at «felleskapet» skal få kontroll over naturressurser, infrastruktur og sentrale velferdstjenester, de vil ha høyere skatter, og de vil øke bunnfradraget og øke skattene for de rikeste.

Alle, ikke bare de på bunnen, skal få liv som holder høyere kvalitet. Partiet vil utrede og gjennomføre forsøk med en borgerlønn som kan erstatte velferds- og trygdeytelser. I det forrige programmet stod det at borgerlønnen skulle innrettes slik at «alle norske borgere kan få en reell frihet til å velge å arbeide mindre og erstatte økt forbruk med tid».

Det står der ikke lenger, men partiet vil stadig erstatte lønnsveksten med en nedtrapping av arbeidstid, og det er ikke rart, for når skal man ellers ha kontakt med naturen, med barna og med dyrene, og når skal man dyrke sin egen mat på grønne parseller, om ikke på fritiden?

Selv om venstrepopulismen har blitt blassere, og partiet har avviklet frontalangrepet på kapitalismen, lover de stadig å supplere målet om økonomisk vekst med mål om økologisk bærekraft og livskvalitet. For økonomisk vekst er jo ikke, skriver de, et mål i seg selv.

Hva?

Er penger ikke et mål i seg selv?

Men det er bra: Litt av venstrepopulismen har MDG i hvert fall beholdt.

Ikke et borgerlig parti

Til slutt: Nei, MDG, er ikke, selv om de sier det om og om igjen, et blokkuavhengig parti. De er i hvert fall ikke et borgerlig parti. Det kan hende at Arbeiderpartiet heller ikke føler at MDG er verdens mest fornuftige parti, men det blir ikke derfor et blokkuavhengig parti.

MDG er et nisjeparti. Når programmet handler om andre ting enn det grønne skiftet, består det stort sett av floskler. Barnehager: «Barnehager er viktige for mange barns oppvekst.» Skole: «Skolen må gi den grunnkompetansen som den enkelte trenger og har glede av.» Barn: «Et samfunn det er godt å være barn i er et samfunn som er godt for oss alle.» Kultur: «Vi skal sørge for god infrastruktur for alle kunstformer og videreutvikle mangfoldet nasjonalt og lokalt.»

Jeg setter det litt på spissen. Men poenget holder seg. Enn så lenge er MDG stort sett et parti for én sak. Det er en viktig sak. Men løsningene som foreslås, er ikke borgerlige.

MDG vil ta vare på balansen i offentlige budsjetter. Det er bra. Men kombinert med løfter om å begrense den økonomiske veksten, om å øke en lang rekke offentlige utgifter, og om å øke skattene og avgiftene, så vil konsekvensen bli en forskyvning av balansen mellom offentlig og privat.

En raskt voksende stat er vi ikke – virkelig ikke – tilhengere av på borgerlig side. Det må finnes en annen måte å redde miljøet på.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden