Kommentar

Mer ulikhet i gamle dager

Bilde: Pixabay

Norge var langt fra noe egalitært samfunn for hundre år siden, viser ny forskning. Ulikheten falt kraftig under og like etter andre verdenskrig, og har endret seg ganske lite siden da.

I februar publiserte to forskere ved Statistisk Sentralbyrå, Rolf Aaberge og Jørgen Modalsli et paper om utviklingen i ulikhet i Norge fra 1875 til 2013, sammen med Anthony B. Atkinson ved Nuffield College. Forskningen er publisert hos IZA, Institute of Labour Economics i Bonn, der Aaberge også er tilknyttet.

For å finne data tilbake helt til 1875 har de målt fordelingen av bruttoinntekt før skatt, og de baserer seg på skattedata. Ulempen ved dette er at omfordeling via skattesystemet ikke kommer med. I de tidligere årene er det også en svakhet at et flertall av befolkningen ikke betalte skatt, men forskerne mener at deres data likevel er representative, siden det målet de bruker for ulikhet, ginikoeffisienten først og fremst påvirkes av som skjer i øverste halvdel av fordelingen.

Figuren viser en kombinasjon av høye og lave anslag. Enheten som måles er kjernefamilien.

Forfatterne noterer seg at ulikheten i Norge inntil andre verdenskrig var av ”latin-amerikanske proporsjoner”, en vanlig måte å omtale svært store ulikheter på, siden kontinentet er kjent for stor ulikhet. Dette stemmer ikke med en utbredt oppfatning av at Norge allerede på denne tiden var preget av stor økonomisk likhet. Fra 1875 til andre verdenskrig er det visse variasjoner, særlig en kortvarig økning under første verdenskrig. Etter et kraftig fall da krigen sluttet, krøp ulikheten litt oppover igjen. Men den viktigste observasjonen fra denne lange perioden er at ulikheten holdt seg høy.

Under den andre verdenskrigen falt ulikheten betydelig. Forskerne peker på at dette skjedde i de fleste land, og hovedsakelig dreier seg om den rikeste prosenten. I årene like etterpå, frem til 1953 falt ulikheten enda kraftigere, for så å ligge omkring flatt til 1980. Deretter har den steget noe igjen.

Mer presist – den falt noe på slutten av 1970-tallet, økte på slutten av 1980-tallet og starten av 1990-tallet, og deretter er endringene beskjedne. Forskerne bemerker at det derfor er mer korrekt å snakke om økt ulikhet, snarere enn økende ulikhet. Det som skjedde på begynnelsen av 1990-tallet var et trinn opp i ulikhet, ikke begynnelsen på en fortsatt stigende trend.

Fra 1986 viser de også utviklingen i gini etter skatt for husholdninger, sammenlignet med før skatt og for kjernefamilier, og det er nært samsvar mellom de to målene.

Til slutt tar forskerne med en sammenligning med Danmark og USA. Mye er felles, men fallet i ulikhet under og etter andre verdenskrig var mindre i Danmark. På den annen side opplevde de et større fall på 1970-tallet og har derfor lavere ulikhet med denne måten å måle på enn Norge.

Sammenligningen med USA er vanskelig av flere grunner som nevnes i paperet, noe som slår ut i det kontraintiutive resultatet at ulikheten nå er omtrent lik i USA og Norge. Men dersom vi holder oss til utviklingen over tid, istedenfor nivåene, finner vi et betydelig fall i ulikheten i USA etter depresjonen, og til litt etter andre verdenskrig, etterfulgt av små endringer, før ulikheten øker betydelig og nesten kontinuerlig fra midten av 1970-tallet.

Aaberge og hans kolleger avslutter sitt paper ved å vise til forskerne Lindert og Williamson, som indirekte går i rette med Pikettys påstand om at økt ulikhet skulle være et iboende trekk ved kapitalismen. De siteres på følgende:

“Inequality movements are driven not by any fundamental law of capitalist development but instead by episodic shifts in six basic forces: politics, demography, education policy, trade competition, finance, and labor- saving technological change”.

Les også min gjennomgang av innvandringens betydning for økningen i ulikhet etter 2004.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden