Den egentlige kvinnekampen

Vi må avsløre og ta livet av vår egen grunnløse skam knyttet til kvinnelighet, skriver Camilla Helen Heiervang.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg var på side 152 i den blå pocketboken. Ask Burlefot var i ferd med å tre aktivt inn i et sosialistisk studenterlag, og jeg trengte en pause. Fra boken, fra Mykle, fra Ask.

I starten var det morsomt å lese om den unge studentens mange erobringer, skildret i kornete kioskromanspråk. Som beskrivelsene av den «rosa Rubens-piken», eller de fyldige lårene rundt Ask, eller jentenes silkemyke hud. Det var keitete, og likevel med en verdensvant klang. Men plutselig orket jeg ikke å lese videre. Jeg orket ikke flere erobringer, flere beskrivelser av kvinner som villig eller motvillig la seg på ryggen under Ask.

Det gikk en stund før jeg skjønte hva som var galt. Det var ikke Mykles anmassende tone eller beskrivelsene av det evige bergensregnet som irriterte meg. Det var tingliggjøringen av kvinnene. Ikke bare leste jeg om dem, beskrevet som små ting, små objekter, som kom og gikk i subjektets jeg – jeg var også begynt å se på meg selv mer som et objekt. Som en ting. Som en liten kvinnesak som var helt perifer for denne mannens verden.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her