Den egentlige kvinnekampen

Jeg var på side 152 i den blå pocketboken. Ask Burlefot var i ferd med å tre aktivt inn i et sosialistisk studenterlag, og jeg trengte en pause. Fra boken, fra Mykle, fra Ask.

I starten var det morsomt å lese om den unge studentens mange erobringer, skildret i kornete kioskromanspråk. Som beskrivelsene av den «rosa Rubens-piken», eller de fyldige lårene rundt Ask, eller jentenes silkemyke hud. Det var keitete, og likevel med en verdensvant klang. Men plutselig orket jeg ikke å lese videre. Jeg orket ikke flere erobringer, flere beskrivelser av kvinner som villig eller motvillig la seg på ryggen under Ask.

Det gikk en stund før jeg skjønte hva som var galt. Det var ikke Mykles anmassende tone eller beskrivelsene av det evige bergensregnet som irriterte meg. Det var tingliggjøringen av kvinnene. Ikke bare leste jeg om dem, beskrevet som små ting, små objekter, som kom og gikk i subjektets jeg – jeg var også begynt å se på meg selv mer som et objekt. Som en ting. Som en liten kvinnesak som var helt perifer for denne mannens verden.