Spaltist

#metoo: Vi burde ikke trenge en hashtag for å skjønne at trakassering er ugreit

Jeg tipper det er mange menn som skjelver i buksene nå, skriver Vilde Aurora Eriksen.

Det er tid for å tenke over sine synder.

I løpet av det siste døgnet har ytterligere to politikere innrømmet tidligere synder, i alle fall sånn delvis, og tatt hatten og gått. En av dem er Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise. #metoo-kampanjen har fått konsekvenser for mange menn, som alle synes å si det samme: ”metoo har vært en øyeåpner for meg, jeg har blitt mer bevisst min egen oppførsel,” osv. Selvinnsikt er som kjent en dyd, og det er den vel fortsatt selv når den kommer i seineste laget.

Det er ikke bare mennene som har gått over den berømte streken, som har fått øynene åpnet. Mange samfunnsdebattanter, kunstnere, akademikere og politikere, kvinnelige så vel som mannlige, har uttrykt overraskelse over omfanget av noe ”man trodde tilhørte fortida”.

Også jeg er overraska, men ikke på grunn av omfanget av seksuell trakassering; snarere er det de andres overraskelse som overrasker meg. Har ikke folk øyne å se med? Sosiale antenner? Et delvis funksjonelt moralsk kompass som sier ifra når ting ikke er som de bør?

Selv begynte jeg å kalle meg feminist etter at jeg ble aktiv i ungdomspolitikken. Der møtte jeg holdninger og handlinger jeg var helt uforberedt på. Frem til 16-/17-årsalderen hadde jeg tatt retten til å ytre meg som jeg ville, ha de meningene jeg ville, være som jeg ville og se ut som jeg ville, for gitt. På skolen hadde det alltid vært vi jentene som skilte oss ut som spesielt flinke, og ingen av oss hadde noen gang måtte forsvare vår rett til å gjøre eller si det samme som gutta. Fram til da hadde jeg aldri tenkt at mine muligheter kunne være vanskeligere eller mer begrenset fordi jeg var jente. Jeg tenkte, som mange andre jeg har snakket med, at det tilhørte fortida og vi tross alt var framtida.

Plutselig fikk gutta vi før var flinkere enn, bedre jobber, høyere lønn, raskere forfremmelser.

Møtet med ungdomspolitikken, og seinere arbeidslivet, endret denne holdningen totalt. Når vi ser at feminismen fremdeles er aktuell, tror jeg det har med nettopp dette å gjøre. Mange av oss ble overraska over det samfunnet vi kom inn i. Plutselig fikk gutta vi før var flinkere enn, bedre jobber, høyere lønn, raskere forfremmelser. I tillegg til at, eller kanskje fordi maktbalansen mellom kjønnene endret seg, ble jeg konfrontert med holdningene deres, som er det denne kommentaren egentlig handler om.

Kristin Clemet skrev svært godt om kampanjen på sin blogg like før jul, der hun åpner med at #metoo har vært en øyeåpner også for henne, fordi ”kampanjen blant annet har lært oss at det mange trodde de bare måtte finne seg i, fordi det bare er sånn, faktisk ikke er greit.» At mange har tenkt at slik forklarer hvorfor enkelte har fått holde på som de vil, uten store konsekvenser.

Men dette er fra et kvinnelig perspektiv, og kan det brukes som forklaring på mennenes oppførsel? Delvis forklarer kvinners ”dette må jeg bare finne meg i”-holdning at trakasserende menn har fått fortsette å ture rundt. Men det forklarer ikke hvorfor denne oppførselen i det hele tatt begynte.

Dette er et mysterium for meg. Har menn som Trond Giske virkelig tenkt at det var greit å sjekke opp unge damer i en rolle som minister og nestleder?

For mens det for noen kvinner har vært en øyeåpner at man ikke må ”finne seg i” tafsing og kommentarer, og andre har vært overraska over omfanget av en oppførsel de tydeligvis ikke har lagt merke til, er det for flere av de mennene som er tatt med buksene nede en overraskelse at de på noen måte har oppført seg ugreit.

Dette er et mysterium for meg. Har menn som Trond Giske virkelig tenkt at det var greit å sjekke opp unge damer i en rolle som minister og nestleder? Hvis det er #metoo som har fått ham til å innse at man ikke burde presse seg på, beføle og sende meldinger til damer som har avvist ham, kan man faktisk med rette spørre om hva slags moral mannen er utstyrt med.

Jeg klarer ikke å forstå hvordan han ikke har skjønt at det ugreit? Har ikke partier etiske retningslinjer knyttet til seksuell trakassering? Joda, det bedyrer de alle sammen at de har. Så har man ikke forstått dem? Lest dem?  Det er ingen grunn til at emneknaggen #metoo skulle være nødvendig for å erkjenne sine synder.

At #metoo plutselig skulle gi den innsikten, skjønner jeg altså ikke. Men så er jeg heller ikke overraska over at så mange menn mener det har gått for langt, at det er en heksejakt, ”noe drit”, ”undergraver demokratiet” og, selvfølgelig, den gode, gamle kvinnelige diagnosen hysteri. (Det er mange interessante formuleringer å finne i kommentarfelt på Facebook.)

Det er ikke han sjefen som én gang gikk over streken på et julebord som blir kasta ut av kontoret og hengt til tørk i mediene.

Men til de som mener at det må være lov å prøve seg litt, å flørte litt og bli avvist, og at damer bare bør bli smigra av oppmerksomheten kan jeg bare si dette: i mange tilfeller, jeg tipper de fleste (uten å kunne vise til noen statistikk for det), er dette en gjennomgående oppførsel, og det er ingenting smigrende over den. Det er ikke han sjefen som én gang gikk over streken på et julebord som blir kasta ut av kontoret og hengt til tørk i mediene. Trakassering er en form for ”sjekking” som rettes mot alle. I to tilfeller der jeg personlig har sagt fra om ugrei oppmerksomhet har jeg fått høre at ”sånn har han vært mot mange andre også, ikke bry deg om det” og ”takk for at du sier ifra, du er ikke den eneste, for å si det sånn”.

Når man får vite at meldingene man fikk, som man kanskje kunne trukket et lite kompliment ut av, har blitt sendt til en rekke damer, finnes det ingenting smigrende igjen. Komplementet har ingenting med deg å gjøre. Man er ikke annet enn et kjøttstykke.

Vi ser det i #metoo-kampanjen – de mennene, som av noen blir sett på som ofre, har ikke servert en litt klein sjekkereplikk én gang. De har gjort det gang på gang på gang. Litt tafsing her, noen meldinger der. Det er derfor historiene eksploderer slik de gjør også. Plutselig forteller alle sin historie.

Noe annet de har til felles er at det har vært rykter om dem, alle som en. Spørsmålet som er blitt stilt stadig oftere er hvor mange som visste (les Ivar Staurseths gode kommentar her i Minerva) og hvorfor har de ikke blitt stoppet tidligere. Da #metoo begynte i Norge spurte jeg ei god venninne om når hun trodde Trond Giske kom til å bli avslørt. Hun svarte betegnende: aldri, mediene vet jo det, de skriver bare ikke om det. Heldigvis tok hun delvis feil, men essensen står igjen: alle visste jo dette, og det burde vært tatt opp av en fri, norsk presse tidligere.

Tilsvarende burde lederen av et ungdomsparti blitt felt mye tidligere. Hvilke rykter man får med seg i partiledelsen er riktignok usikkert. Kanskje når ikke ryktene ledelsen fordi ingen egentlig vil ”sladre”. Kanskje velger de å overhøre det som rykter de ikke kan forholde seg til, kanskje overhører de det fordi at ”sånn er det bare”.

Tonning Riise var klok nok til å skjønne det Trond Giske ikke gjorde – at historiene kom til å komme.

Jeg har sett flere kommentere at Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riises avgang var overilt siden det ikke hadde kommet noen varsler. Ennå. Han var klok nok til å skjønne det Trond Giske ikke gjorde – at historiene kom til å komme. Bedre å trekke seg før de blir smurt utover forsidene, for så måtte sitte som en angrende synder på Dagsrevyen, mens presset på en selv, ens familie og partiet blir mer og mer uutholdelig. Tonning Riise viste i alle fall en forståelse for egen oppførsel som Trond Giske ennå ikke har klart å innse. Det taler til hans fordel at han har innsett at oppførselen har vært såpass upassende at den ikke er forenlig med å sitte som leder av et av Norges største ungdomsparti.

At det er #metoo som har fått ham til å innse dette, er derimot ikke særlig fordelaktig. Man burde visst, man burde forstått. Jeg tipper det er mange menn som skjelver i buksene nå: som sitter der ute og vet at de har gått over grenser, vet at de har vært slibrige, og vet at dette var helt ugreit. Jeg tipper også at de ikke har det noe særlig greit.

Jeg har egentlig ingen råd til dem, og ikke noe særlig sympati heller – til det har mine egne erfaringer vært for sjelsettende. Men selvinnsikt er som kjent en dyd. Kjenn deg selv, anbefaler orakelet i Delfi. Så kanskje det, om ikke annet, er på tide å tenke over sine synder.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden