Kultur

– #MeToo i Sverige mangler evnen til selvransakelse

Åsa Linderborg oppfordrer svenske medier til å ta et grundig oppgjør med seg selv etter teatersjef Benny Fredrikssons selvmord. På bildet: Kulturhuset Stadsteatern.

Bilde: Kulturhuset Stadsteatern

Den #MeToo-uthengte teatersjefen Benny Fredrikssons selvmord skapte sjokk og skyldfølelse i den svenske offentligheten.

#metoo i Sverige

  • Sverige er det landet der #MeToo-kampanjen har hatt kanskje størst gjennomslag i Norden.
  • Oktober 2017 la TV-profilen Lulu Carter ut et bilde på Instagram med teksten “Timell = TV4’s egen Harvey Weinsten” + emneknaggen #MeToo. TV4 avbrøt senere samarbeidet med den kjente programlederen Martin Timell.
  • Etter dette fulgte en lang rekke #MeToo-avsløringer og manifestasjoner. Profilerte kulturpersonligheter, journalister og politikere er blitt utpekt og avskjediget.
  • Over 60 000 kvinner har stilt seg bak bransjeopprop. Det største, #utentystnadsplikt, samlet over 10 000 kvinnelige leger.
 

«I Sverige har mediehusene inntatt rollene som aktivister i den gode saks tjeneste. Det har gjort at man har begynt å jobbe etter helt nye presseetiske regler.»

Det sier kulturredaktøren i Aftonbladet, Åsa Linderborg, til Minerva. Linderborg forteller at det er få som har kritisert svenske mediers #MeToo-dekning. Det skiller nok Sverige fra de fleste andre land. Selv gikk Linderborg hardt ut mot den svenske #MeToo-debatten allerede i november.

– Men jeg har ærlig talt følt meg veldig alene. Alle mediehus har hatt navn som de har gransket og dømt, og det gjør at alle har sine grunner til ikke å ville diskutere saken, sier kulturredaktøren.

Linderborgs hovedinnvending er at #MeToo mangler evnen til selvransakelse, at den bare har plass til overgriperen, som blir en representant for alle menn, og offeret, som verken har ansvar eller handlingsrom.

Linderborg valgte å benytte karakteristikken «hysteri» om det som foregikk – en merkelapp hun også har holdt fast ved flere ganger etter dette.

– Hysteri er et bevisst valgt hardt uttrykk, som jeg står inne for. Det er ganske bemerkelsesverdig at ingen har forsvart noen av dem som er blitt utpekt. De har måttet stå helt alene.

Ønsker oppvask etter selvmord

Aftonbladets granskning av teatersjefen Benny Fredriksson i desember førte til at den respekterte og mangeårige lederskikkelsen ved Stadsteatern i Stockholm måtte gå av, etter en rekke anonyme varsler om misnøye blant de ansatte på teateret.

«En uberegnelig diktator som har presset frem en abort, trakassert personalet seksuelt og latt mannlige skuespillere begå overgrep, uten represalier», lød en av karakteristikkene.

I mars kom nyheten om at Fredriksson hadde valgt å ta sitt eget liv. Etter selvmordet skrev Linderborg en følelsesladet kronikk, der hun fastslo at avisen ikke kunne stilles til ansvar for utfallet. Derimot fant Linderborg det tankevekkende at Aftonbladet kom i snakk med flere som hadde andre oppfatninger mens avisen holdt på å dekke saken, men at ingen av dem ville stille opp fordi #MeToo ikke tillot noen nyanseringer.

– Det er ganske bemerkelsesverdig at ingen har forsvart noen av dem som er blitt utpekt. Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet.

– Det er mange som nå har skyldfølelse for at deres mot ikke strakk til de to dagene vi foretok vår granskning. Det er ingen enkeltaktører som har bidratt til dette – jeg tror det skyldes at feminismen står veldig sterkt i Sverige. Alle anser seksuell trakassering som feil, og derfor holder man munn.

Linderborg tror også tausheten har å gjøre med at den identitetspolitiske, postkoloniale teoribyggingen er sterk.

– Den sier: «Jeg har rett til min historie, og dere andre skal bare være stille.»

– Det er klart at alle har rett til sin historie, men som journalist må man likevel få skrape i den og finne alternative stemmer, mener Linderborg.

Mener også Norge blir mer polarisert

Hvordan skiller den svenske #MeToo-debatten, som Linderborg mener kjennetegnes av meningskorridoren, seg fra den norske?

I de første par månedene som gikk etter at #MeToo ble et kjent fenomen i Skandinavia høsten 2017, var det mulig å se noen klare forskjeller:

I Sverige foregikk det tidlig en utstrakt outing av navn i offentligheten – ikke bare i politikken, men også innen mediene og i kulturlivet. Bloggeren Cissi Wallin anklaget for eksempel på Instagram Fredrik Virtanen for voldtekt – en anklage som raskt ble fanget opp av etablerte medier.

– Jeg er skeptisk til alle former for digitale gapestokker. Vi har en rettsstat og en presseetikk av en grunn. Hilde Sandvik, grunnlegger av Broen.xyz.

Men etter en vinter der en rekke profilerte norske politikere har måttet svare for alt fra alvorlige varsler til rykter i mediene, kan forskjellene nå virke betydelige mindre.

Hilde Sandvik, grunnleggeren av det felles nordiske nettstedet Broen.xyz, mener utviklingen i Norge skyldes at den norske offentligheten på mange måter nærmer seg den svenske, selv om #MeToo også får frem noen skiller mellom debattkulturene i Skandianavia.

Også menn må kunne kritisere #metoo-kampanjen

– Svenske feminister er teoretisk funderte, mens den norske feminismen er mer preget av skolen etter statsfeministene. Men jeg synes vi nærmer oss svenskene. Vi er også i ferd med å få en mer svensk debattkultur i Norge.

Det er dypt urovekkende, mener Sandvik.

– Noe av det jeg har likt dårlig ved den svenske debattkulturen, er at mye handler om å skjemme ut den andres oppfatninger og stemple meningsmotstandere. Det har vært med på å skape en dårlig debattkultur på begge sider. Jeg synes også at dette har preget #MeToo-debatten i Sverige, hvor det raskt ble tydelig at mange hadde behov for å gå knallhardt ut i tilfeller der folk ikke kunne forsvare seg, sier hun.

Sandvik mener Nils Rune Langeland-saken, der skjermdumper av slibrige meldinger professoren sendte forskjellige kvinner, ble offentliggjort, er et godt eksempel på dette. Langeland ble avskjediget fra Universitetet i Stavanger i november 2017 på grunn av «krenkende ytringer på sosiale medier og hans uakseptable adferd overfor kolleger».

– Måten som yngre kvinner argumenterte på for at det var rett å bruke navnet hans, tyder på at dette er en generasjon som er oppvokst med internett, og som tar saken i egne hender og med et stort sinne. Det er et forståelig sinne, men denne type naming and shaming åpner for en slippery slope og en farlig vei å slå inn på.

– Jeg er skeptisk til alle former for digitale gapestokker. Vi har en rettsstat og en presseetikk av en grunn, sier Sandvik.

– Et helt nødvendig oppgjør

I mars, omtrent samtidig som svenske medier omtalte Benny Fredrikssons selvmord, presenterte Aftonbladet og Inizio en undersøkelse om hvordan svenskene har opplevd #MeToo:

Hele åtte av ti svenske kvinner (og nesten seks av ti menn) svarte at de opplevde #MeToo som noe positivt.

Er det likevel slik at de urettferdige uthengningene i kjølvannet av #MeToo kan ødelegge for effekten av kampanjen?

– Det er en risiko for at man kaster ut barnet med badevannet og mister motet som trengs for å gå inn i disse ubehagelige sakene. Heidi Avellan, politisk sjefredaktør i Sydsvenskan.

Politisk sjefredaktør i Sydsvenskan, Heidi Avellan, er blant dem som fastholder at det svenske #MeToo-oppgjøret er nødvendig, også etter den tragiske vendingen i Benny Fredriksson-saken. Likevel er hun ikke direkte uenig i Åsa Linderborgs karakteristikk av den svenske #MeToo-debatten.

– Jeg ville nok ha brukt ordet hysterisk på en litt annen måte: Det er ingen tvil om at det har vært et så intenst trykk at mengden av saker og hastigheten gjorde et godt journalistisk arbeid nærmest umulig. Men dette skyldes i stor grad samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der førstnevnte drev frem en del journalistikk som ikke var profesjonell, sier Avellan til Minerva.

–  I en kronikk i Sydsvenskan i slutten av mars skriver du at #MeToo har vært helt nødvendig, tross alt. Hva mener du har kommet ut av debatten?

– Det aller viktigste er at det store antallet som har stått frem, har gjort omfanget av dette problemet så åpenbart at man ikke kan føyse det bort lenger.

Samtidig er det klart at #MeToo også blander sammen hendelser av ulik karakter og alvorlighetsgrad, mener Avellan:

– Men denne kampanjen har handlet om kvinners opplevelser, og for meg ligger den store beholdningen i at #MeToo nettopp har bidratt til å legitimere disse opplevelsene.

Kaller mediene hyklerske

Et spørsmål flere har stilt seg, er om Benny Fredrikssons død kan bety slutten for #MeToo i Sverige. Avellan håper imidlertid at debatten vil fortsette.

– Det er en risiko for at man kaster ut barnet med badevannet og mister motet som trengs for å gå inn i disse ubehagelige sakene, og det vil  i så fall være veldig synd. Det som er viktig her, er at vi håndterer varslene på en klok måte: I Benny Fredriksson-saken handlet det egentlig om en arbeidsplassgranskning som unødvendig ble satt inn i en #MeToo-kontekst.

Når det gjelder for eksempel Svenska Akademien og skandalene rundt den såkalte «kulturmannen», stiller saken seg annerledes ifølge Avellan:

– Der gjorde Dagens Nyheter tidlig en solid journalistisk jobb som ledet frem til en grundig ekstern utredning. Dette har vært helt nødvendig å få frem i lyset.

Åsa Linderborg oppfordrer på sin side mediene til å ta et grundig oppgjør med seg selv etter Fredrikssons selvmord. Men hun har liten tiltro til at noe vil endre seg til det positive.

– Hittil har alle valgt å peke på Aftonbladet uten å se nærmere på hva de selv publiserte om Benny Fredriksson og alle andre. Man gjør granskningen av Kulturhuset til en isolert historie, som skal bedømmes helt for seg selv.

– Det gjør at jeg, som hele tiden har vært kritisk til #MeToo-journalistikken, alene får symbolisere den, avslutter Linderborg:

– Jeg vet at jeg høres bitter ut nå, men jeg er forbløffet over det monumentale hykleriet og selvgodheten.

Artikkelen er publisert i Minervas papirutgave nr. 2/2018. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden