Kommentar

#metoo må gå fra opprop til dialog

I forlengelsen av #metoo kan vi ende opp med å skape større skiller mellom menn og kvinner i arbeidslivet.

Jeg synes stadig oftere jeg i privat sammenheng hører menn som sier at de mener at #metoo har gått for langt.

Ved første øyekast kan det være fristende å avfeie det som surmuling fra menn som mister privilegier de har hatt og har tatt som en selvfølge. Om kvinner opplever sosiale settinger som ubehagelige, skulle det bare mangle at menn tar hensyn, slik at jobben skal kunne oppleves som et godt sted å være for begge kjønn.

Som kvinne er det lett å tenke at #metoo bør fortsette med uforrettet styrke. Samtidig er det viktig å ta innover seg at mange menn ikke kjenner seg igjen i den virkelighetsbeskrivelsen #metoo peker mot. Konsekvensene kan være at #metoo ødelegger seg selv innenfra, fordi menn ikke opplever seg hørt.

En mann jeg snakket med betrodde seg i det stille: «Min mor er karrierekvinne og søstrene mine er høyt utdannet med gode jobber. Tanken på at de skal komme kortere enn meg profesjonelt sett på grunn av kjønn, har aldri falt meg inn. Jeg jobber med nesten 50 prosent kvinner og trives godt rundt dem, men etter #metoo er det akkurat som om mennene på jobb er blitt så engstelige for i vanvare å si noe som kan oppfattes som feil av kvinnene rundt oss, at det blir hyggeligere og mer avslappet bare å henge sammen med mennene».

Flere andre menn jeg har snakket med sier at de kjenner seg igjen i den beskrivelsen. Det er dypt foruroligende. Har vi i jakten på å skape et arbeidsliv der kvinner er helt inkludert og aldri føler seg støtt, endt opp med å skape et samfunn der menn ønsker å holde seg mer for seg selv fordi det blir slitsomt å omgås kvinner?

Dersom #metoo skal føre til positiv endring, er det på et eller annet tidspunkt nødvendig også å lytte til den gruppen vi ønsker endring fra.

Vi kvinner kan mene det er urimelig, og at det ikke burde være vanskelig å skjønne forskjellen på en kameratslig tone og seksuelt krenkende kommentar; eller på en klem og seksuell trakassering. Men om #metoo skal føre til positiv endring, er det på et eller annet tidspunkt nødvendig også å lytte til den gruppen vi ønsker endring fra.

Opplevelsen av hva #metoo er, favner fra alt fra en nødvendig revolusjon til sutring på sosiale medier. Også erfaringene som faktisk rapporteres under emneknaggen spenner fra noe relativt harmløst som å føle seg støtt over et dikt, slik Morgenbladet skriver om, til grove voldtekter. Nettopp fordi det favner så vidt, blir det vanskelig å diskutere konstruktivt.

Men uavhengig av hva man mener det er, har #metoo skapt en ny form for bevissthet. Og det gjelder ikke bare de groveste tilfellene: Det er åpenbart at Weinstein tok seg til rette på en måte som de færreste hverken kan eller vil forsvare, og at det er ønskelig at kvinner opplever det som trygt og hyggelig å gå på jobb. Det er viktig å belyse. Men det er ikke det som er mest interessant å diskutere.

Det ligger i stedet i det mer subtile som skjer rundt oss hver dag og i samspillet mellom menn og kvinner. Kan jeg kreve som kvinne at jeg skal slippe å føle meg støtt av en spøk noen av mine mannlige kollegaer kommer med? Hva er et ubehagelig blikk? Hvilke signaler sender man ut? Skal mine mannlige kollegaer i frykt for å krenke meg legge mer bånd på seg enn de gjør i dag?

Spørsmålene er vanskelige å svare på. Særlig fordi det er så individuelt når folk føler seg krenket og vanskelig å bestemme hvor grensen bør gå. Men det som er sikkert, er at de grensene vi setter i kjølvannet av #metoo, kan få konsekvenser for hvordan kvinner og menn interagerer på jobb i lang tid fremover. Da er det viktig at alle de berørte partene blir hørt.

Derfor er det så flott at menn kommer på banen med sin opplevelse av situasjonen, slik legen På Gulbransen gjorde i kronikken ; «#powerblind- hva makten gjør med oss menn». Han skildrer åpent om tidvis manglende bevissthet om egen makt, men også hvordan legefrakken plutselig gjorde ham svært tiltrekkende hos kvinner. I kronikken turte han å gå inn i et minefelt dominert av kvinner, der han skildret sin opplevelse som mann. Det er neppe tilfeldig at hans kronikk ble uvanlig godt lest og delt på sosiale medier.

Vi kan ikke forvente at menn bare skal nikke til #metoo-beretningene. Og vi må høre hvilke tanker de gjør seg – særlig dersom den er annerledes enn det de fleste kvinner ville mene.

Flørt og sosialt samspill har uklare grenser og kan fort være et villnis å manøvrere i, både for menn og kvinner. For å sørge for økt forståelse og varig endring er det viktig at begge kjønns opplevelse er en del av den offentlige diskursen om #metoo.

Vi trenger mennenes opplevelse og beskrivelse av hvordan de opplever samspillet mellom kvinner og menn i arbeidslivet. Vi kan ikke forvente at menn bare skal nikke til #metoo-beretningene. Og vi må høre hvilke tanker de gjør seg – særlig dersom den er annerledes enn det de fleste kvinner ville mene.

For å få til varig endring nytter det ikke å late som kvinnene, som tross alt bare utgjør halvparten av befolkningen, sitter med fasiten for hvordan virkeligheten på dette feltet er – eller for hvordan vi ønsker at den skal være fremover. Det blir umulig å få til store endringer dersom mange av dem man ønsker at skal endre adferd, ikke opplever debatten og virkelighetsforståelsen som relevant.

Forrige uke arrangerte den nye likestillingsministeren Linda Hofstad Helleland et innspillsmøte der en rekke organisasjoner og samfunnsdebattanter var invitert for å gi sitt innspill til spørsmålet: «Hvordan skape varig endring i kjølvannet av #metoo?». Hofstad Helleland skal berømmes for at hun så tidlig i sin nye posisjon innkalte til et slikt møte, der mange ulike grupper og individer kunne komme med sine tanker rundt hva som skal til for å skape varige endringer.

Utover det åpenbare, som handler om å få på plass rutiner hos arbeidsgiver som sørger for at de vet hvordan de skal håndtere seksuell trakassering og tar det på alvor, argumenterte jeg for at noe av det viktigste vi som samfunn kan gjøre, er å sørge for at menn også kommer på banen i debatten, og at vi kan strebe mot sammen å komme frem til en virkelighetsoppfatning som begge kjønn kjenner seg igjen i.

Debatten rundt #metoo har primært blitt drevet frem av kvinner. Det er ikke så rart, all den tid det er flest kvinner som umiddelbart forstår hva det er snakk om og som umiddelbart ønsker endring.

Men skal debatten gi varig endring utover de groveste tilfellene som alle umiddelbart av seg selv skjønner at er galt, blir det et problem om det bare er kvinnene som setter agendaen og driver debatten i det offentlige rom. Resultatet kan bli at menn trekker seg unna – ikke bare debatten, men også kvinnelige kolleger – og flytter makt og beslutninger vekk fra inkluderende arenaer.

På et eller annet tidspunkt må vi derfor forbi oppropene og over til en dialog.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden