Debatt

#Metoo: Vi må snu ukulturen i politiske partier

Bilde: Pixabay / CC0

Det hjelper ikke å referer til et etisk regelverk en gang eller to i året og forvente at det er nok.

Under #Metoo-kampanjen har det vært mye oppmerksomhet rundt maktmisbruk og hvordan menn med makt tar seg til rette. Det har vært et særlig fokus på bransjer hvor det er noen få med makt, og stillingsvernet er lavt – for eksempel for skuespillere som kjemper om roller i filmbransjen. Det interessante er at i partidemokratiet er også «stillingsvernet» lavt. Sånn må det nesten også være hvis konkurransen om verv og posisjoner skal fungere. Det at en politikeres posisjon alltid er utsatt, og at det er vanskelig å klatre oppover i et parti, kan gi mange uheldige effekter. Det åpner blant annet for maktmisbruk.

Partiene i Norge holder seg med etiske regelverk og retningslinjer for å hindre maktmisbruk. Det er viktige rammer som skal være med på å skape en god partikultur. Men de klarer ikke å skape en god partikultur alene, og i alle fall ikke hvis regelverket ikke følges opp eller virker når noen forsøker å varsle, eller uttrykke bekymring.

Det må gjøres et bedre arbeid for å skape en kultur der varslere kan føle seg tryggere. Varslere som blir møtt med at de «skader partiet» eller «er en del av et maktspill» skaper et dobbelt problem. Personer som utnytter makt ser at de kan slippe unna – ofre ser at det ikke nytter å si ifra. Det at vi i dag ser at slik skadelig dynamikk brytes ned viser hvor viktig #Metoo-kampanjen er.

Helle Stensbakk skriver i Aftenposten 8. januar at «fordi lederposisjoner gir adgang til maktposisjoner, vil de som har trang til slikt søke seg dit.» Stensbaks poeng gjelder selvsagt også for det partipolitiske liv. Enhver som har vært med på for eksempel nominasjonsprosesser eller kamper om politisk retning i et parti vil kjenne seg igjen i dette. Det handler ofte om maktmisbruk som er mye mer omfattende en #Metoo-kampanjen, som først og fremst har satt søkelys på uønsket adferd av seksuell karakter. Alliansebygging, rykter, svertekampanjer, angrep på person fremfor saklighet – kort sagt: Renkespill er en del av partipolitikkens maktkamp.

Slik vil det alltid være, vil mange hevde, og de har selvsagt et poeng. Men partiene kan innføre rammer og regler for å hindre et for brutalt spill. Dessuten tror jeg partipolitikken må vektlegge godt arbeidsmiljø bedre enn i dag. Konkurransen innad er ofte for hard. Tiltak for å bedre arbeidsmiljø og det å skape takhøyde for individuelle stemmer samtidig som en arbeider mot felles mål, kommer lett i bakgrunnen.

Kristin Clemet skriver i en meget interessant blogg 12. januar at «Ledelse har tradisjonelt vært mindre påaktet, både i politikken og i offentlig sektor enn det har vært i privat sektor.»  Jeg tror hun har mye rett når hun videre i samme blogg skriver: «Det er en spekulasjon, men mitt inntrykk er at man i næringslivet er mye flinkere til å vektlegge et godt arbeidsmiljø og god ledelse for å nå mål enn man er i politikken».

Et annet viktig trekk ved partidemokratiene i Norge er at de er veldig topptunge, og de gir vanlige medlemmer eller velgere svært lav innflytelse.

Et annet viktig trekk ved partidemokratiene i Norge er at de er veldig topptunge, og de gir vanlige medlemmer eller velgere svært lav innflytelse. En større åpenhet og mer demokrati kan skape ventiler som hindrer uønsket maktbruk.

Selv har jeg aldri varslet innad i Høyre, men i et intervju med Hamar Arbeiderblad og Tv2 6. januar, fortalte jeg om trakassering i Høyre-sammenheng. Episodene ble håndtert der og da og jeg ønsker ikke mer oppmerksomhet rundt mine konkrete opplevelser. De har heller ingenting med varslersaken om Kristian Tonning Riise å gjøre.

Det som likevel fortjener mer oppmerksomhet er hva som skal til for å skape bedre kultur. Det skulle egentlig bare mangle at varslere blir møtt på en profesjonell måte som innbyr tillit. Det ser vi at partiene i dag er mer opptatt av enn før. Partier som tar lett på varslere får ikke fred fra mediene.  Men dypest sett handler idealet til #Metoo-kampanjen om å motarbeide en kultur hvor varsling er nødvendig.

Holdning, etikk og ledelse er temaer som flere ganger i året vies stor oppmerksomhet i blant annet Forsvaret. Jeg tror partiorganisasjonene har mye å lære her.

Holdning, etikk og ledelse er temaer som flere ganger i året vies stor oppmerksomhet i blant annet Forsvaret. Jeg tror partiorganisasjonene har mye å lære her. Uansett hvilken rolle eller posisjon man har i et parti, er det viktig at våre vurderinger og handlinger er forankret i kjerneverdiene som de ulike partiene har vedtatt. Det hjelper ikke å referer til et etisk regelverk en gang eller to i året og forvente at det er nok. Det kreves mer av en organisasjon som vil snu en ukultur. Ledelsen må opptre profesjonelt og likebehandle alle medlemmer aktivt i hverdagen. Moderorganisasjonene bør ha et ekstra ansvar for ungdomspartiet sitt. Holdninger, etikk og ledelse angår oss alle hver eneste dag.

At det foregår konkurranse og maktkamp i partier må vi nok fortsatt til en viss grad leve med, men som min partikollega Mathilde Tybring-Gjedde korrekt påpeker i Aftenposten 9. januar, er seksuell trakassering mye mer alvorlig i asymmetriske maktforhold. Dette må politiske partier ta på alvor. Det er dessuten i partienes egen interesse. Det er avgjørende for enkeltmenneskene som er medlemmer og engasjerer seg, og det er avgjørende for å skape en partikultur der demokratiet reelt fungerer: En partikultur der det diskuteres friere for å meisle ut god politikk.

Vi som ønsker #Metoo-kampanjen velkommen i partipolitikken må likevel også være på vakt mot andre farer. De som varsles mot har også krav på vern. En tolkning som legger til grunn at det er offeret alene, som på subjektivt vis, avgjør om trakassering har forekommet, går for langt. Det kan åpne for nytt maktmisbruk.

Norsk partikultur bør heller ikke svartmales for mye. Det er mye godt og inkluderende arbeid i norske partier. Det har jeg selv erfart. Men de siste ukers varslersaker og tidligere mangel på god varselhåndtering, og kritikkverdig partikultur, viser at det trengs forbedringer. Det har #Metoo-kampanjen vist, og det må partiene ta på alvor.

Jane Meyer utfordret førsteplassen til Hedmark Høyres liste i nominasjonsprosessen til Stortingsvalget i 2017. Hun trakk seg i forkant av nominasjonsmøtet og ble valgt inn som andre vara, bak Kristian Tonning-Riise.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden