Kommentar

#metoo og #stilleforopptak endrer spillereglene

For ti år siden fikk jeg råd om å holde eventuell trakassering for meg selv. Det rådet tror jeg ikke næringslivslederen ville gitt nå.

Hele forsiden til Aftenposten på fredag er viet et opprop fra 487 skuespillere som har fått nok av seksuell trakassering. Det er vanskelig å lese utdragene fra historiene som skuespillerne deler, uten å kjenne et dypt ubehag. Det er historier om menn som har gått langt over grensene til sine kollegaer, eller tatt seg til rette mot underordnede.

Skuespillerbransjen er etter alt å dømme en bransje der det seksuelle trøkket er langt høyere enn i de fleste andre bransjer og der anledningene til å ta seg til rette har vært gode og sanksjonene beskjedne. Noe av det kommer nok av at de fleste er på korttidskontrakter og at man frykter at man vil miste muligheter til interessante jobber senere om man får rykte på seg for å være «vanskelig å jobbe med». Akkurat den frykten for å få et dårlig rykte som kan ødelegge for videre karriere, tror jeg er noe som gjør at mange kvinner har kviet seg for å dele sine historier, og nettopp i den sammenheng spiller #metoo og #stilleforopptak en viktig rolle.

Enn så lenge har de fleste historiene som har fått oppmerksomhet, og de fleste kvinnene som har stått frem, kommet fra kulturlivet og media, men det blir naivt å tro at det ikke også skjer i andre yrker.

For om lag ti år siden, som nyutdannet, hadde jeg en samtale med en dyktig næringslivsleder der vi kom inn på seksuell trakassering. Han gav meg et generelt råd om at hvis jeg opplevde seksuell trakassering, gjorde jeg klokest i å ikke lufte det høyt fordi «på en eller annen måte kommer du til å bli mistenkeliggjort, og menn vil fort tenke at det er du som er vanskelig». Da jeg spurte ham hva jeg burde gjøre om jeg faktisk opplevde det på arbeidsplassen, sa han at det var synd det var slik, men det klokeste var nok å bytte arbeidsplass.  Det triste er at jeg tror han hadde rett i sin vurdering, slik forholdende var den gang.

Jeg har stort sett vært heldig og opplevd lite slike ubehageligheter på arbeidsplassen, så rådet var rent hypotetisk og det kom fra en som bare ønsket meg vel. Nettopp derfor er det slik jeg ser det, noe av det som gjør det ekstra interessant. Tidligere var det en særdeles høy terskel for å si ifra om uønsket seksuelle oppførsel, og det var høyst sannsynlig at den det kom til å bli verst for om man «sladret», var en selv.

Det kan være fristende for noen menn å si at grensene for hva kvinner opplever som akseptabel oppførsel er så ulike at det er et minefelt å manøvrere og lett å trå feil. Først og fremst så mener jeg at det er et fåtall av menn som driver med seksuell trakassering, men det er ting som kan tyde på at menn faktisk vet om de går over en grense og at de neppe ville gått over den grensen om de visste at det ville komme kraftige represalier.

Det er svært sjelden man hører om kvinnelige sjefer som opplever seksuell trakassering fra menn de har lederansvar for. Det er nærliggende å tenke at det nettopp er fordi de mennene som kunne tenkt å ta seg til rette, vet at om de gjorde det på sin kvinnelige leder så ville reaksjonene bli så sterke at det rett og slett ikke er verdt det.

Det er ikke det at menn aldri vet hvor grensen går, og at gråsonene er så store, som er hovedproblemet. Hvis du ikke tror du kan slippe unna med klaps på baken til sjefen, med en upassende kommentar om puppene hennes ved lunsjbordet, eller å forsøke å gi henne et uprovosert tungekyss på julebordet, er det ingen grunn til at du skal slippe unna med det overfor en annen kollega eller en ansatt heller.

Nettopp derfor er kampanjer som #metoo og #stilleforopptak så viktige. De endrer «spillereglene». Ikke bare for hva kvinner bør finne seg i, men også fordi de setter fokus på hvordan arbeidsgiver responderer, og krever at enhver arbeidsgiver som tar seg selv og sine ansatte alvorlig, skal ha strukturer på plass som evner å ta hånd om rapportering av seksuell trakassering.

Noe av det viktigste med #metoo kampanjen er at den gjør både kvinner og menn mer bevisste og dermed flytter grensene for hva som er akseptabel oppførsel til noe som både kvinner og menn kan være komfortable med. Slik det ser ut nå, står vi ved et vannskille der det i fremtiden vil bli mindre frykt forbundet med å si ifra og økt fokus hos arbeidsgiver på å sanksjonere seksuell trakassering på arbeidsplassen. Det er en ny sheriff i byen, og hun tar ikke lett på menn som tar seg til rette på damer.

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden