DEBATT

Syndebukken Giske

DEBATT: Ved å ta avstand fra en syndebukk slipper man å forholde seg til problematiske sider ved egen atferd.

Publisert

Nå når det har gått noen uker siden det kom nye avsløringer om Trond Giske og ukulturen i Trøndelag Arbeiderparti, er det tid for refleksjon. Hvordan kan vi forstå det som skjedde?

Selv har vi ingen erfaring med politiske prosesser, men vi har mye erfaring med gruppeprosesser. Herunder hva som kjennetegner gode prosesser, og hva som kjennetegner de gruppeprosessene der det mentale rommet har kollapset.

Et tydelig kjennetegn på gruppeprosesser som ikke fremmer nyansert refleksjon er svart-hvitt tenkning.

Debatten rundt Trond Giske og hans mulige gjeninntreden i norsk politikk har etter vår vurdering vært preget av en slik tenkning. Der Giske enten ble ansett som roten til alt ondt og måtte fjernes – som han også ble – eller som helt uskyldig og usatt for en maktkamp han ikke kan forsvare seg mot.

Innen gruppepsykoanalytisk tenkning er vi opptatt av å forstå hvordan prosesser i en gruppe påvirker vår selvopplevelse, vår opplevelse av andre, vår opplevelse av oss selv i relasjon til andre og til samfunnet og verden vi lever i. Vi både påvirkes av, og påvirker andre i en gruppe, både av bevisste og ubevisste prosesser. Slike prosesser kan fremme innsikt, forståelse, samhold og tilhørighet, men kan også være destruktive og føre til fragmentering, splittelser og utenforskap. Når en gruppe går inn i slike destruktive prosesser, påvirker dette gruppens evne til å se nyanser og reflektere. Dette fører til tunnelsyn, der vi kan bli skråsikre på at vi har skjønt hele sannheten, og blir døve for det som ikke passer inn med vår overbevisning.

Begrepet «syndebukk» er betegnende for det gruppepsykoanalytiske fenomenet som vi tenker det er relevant å snakke om i denne sammenheng. I dagligtalen brukes ofte «syndebukk» om en person som tillegges skyld, men i realiteten er uskyldig, ikke ulikt det som omtales i Bibelen som offerlam.

I gruppepsykoanlytisk tenkning er begrepet likevel mer komplisert enn hva dagligtalen legger opp til. En syndebukk-prosess i gruppepsykoanalytisk forstand omhandler prosesser hvor et medlem i en gruppe blir bærer av egenskaper, motiver, handlinger eller personlighetstrekk som de andre medlemmene i gruppen ikke vil vedkjenne hos seg selv. Gjennom å ta avstand fra syndebukken kan man vise for seg selv og andre en fordømmelse av det syndebukken representerer. Dermed får syndebukken funksjonen som bærer av uønskede sider i gruppen som dens medlemmer ikke vil forholde seg til.

Det er riktignok ikke helt tilfeldig hvem som blir syndebukk i en gruppe. Syndebukken har ofte bidratt til rollen selv, noe Giske er et godt eksempel på. Likevel blir selve rollen ofte mer karikert og overdrevet enn det som er realiteten. Vi kan tenke oss at gruppen har et behov for å gjøre syndebukken mer tydelig, og hvor behovet for å ta helt avstand og ekskludere kan forstås som et behov for å ta avstand fra sider ved oss selv som er like eller tilsvarende syndebukkens. På den måten kan vi kvitte oss med egne sider vi ikke vil eller kan forholde oss til og peke på syndebukken og si: Det er syndebukken som eier disse egenskapene, ikke jeg.

For oss synes prosessen rundt Trond Giske å ha mange fellestrekk med syndebukk-prosesser. I en av historiene vi har hørt fra unge kvinner med tilknytning til Trøndelag Arbeiderparti beskrives en ukultur hvor unge kvinner blir oppfordret til å stemme frem de samme mennene til politiske posisjoner, som de i neste omgang må passe seg for.

Politisk redaktør i Nidaros, Snorre Valen, sa på Dagsnytt 18 torsdag 27.8. at de aller fleste historiene som nå var kommet frem i Trønderdebatt.no ikke omhandlet Giske, men andre navngitte menn som hadde misbrukt sine stillinger. Videre har det blitt beskrevet en kultur hvor menn med makt har en seksualisert sjargong overfor særlig unge kvinnelige medlemmer i partiet. Dersom en ung kvinne vil ha en politisk posisjon må hun være med på «leken».

På samme tid er det Giske som blir den som alene nå må bære denne ukulturen, han er blitt symbolet på en mann med makt som har misbrukt sin stilling. Vi tenker at dette ikke er uten grunn, det har kommet flere varsler fra kvinner knyttet til hans atferd.

For oss bærer likevel denne prosessen preg av en syndebukk-prosess hvor Giske alene gjøres til symbolet for en seksualisert kultur. Og der alle andre kan gå fri gjennom å ta avstand fra ham. Slike prosesser hvor vi tillegger andre uønskede sider ved oss selv er dypt menneskelige. De aller fleste av oss gjør det når vi trenger å beskytte oss mot noe i oss selv vi ikke kan akseptere, tåle eller holde ut.

Men dersom vi ønsker å skape reell endring må vi kunne reflektere rundt oss selv på en nyansert og ærlig måte, og forholde oss til sider ved oss selv som vi ikke liker eller ønsker. Å plassere dårlige egenskaper hos andre skaper ingen endring, men bidrar i stedet til at man kan fortsette på samme måte. Dersom ukulturen som har blitt avdekket i Trøndelag Arbeiderparti spesielt og i alle politiske organisasjoner generelt skal kunne endres, må vi forstå hvordan en slik kultur har kunnet vokse frem. Da trenger vi å kunne gå inn i et komplekst landskap hvor langt flere enn Giske har ansvar. Vi håper mange i Arbeiderpartiet, og i politikken generelt, våger å se på seg selv, ikke bare vise hvor stor avstand de tar fra Giske. Trond Giske fremstår for oss som et symptom, ikke som hovedproblemet.