Å sile mygg og sluke kameler

Debatten rundt #metoo var en gylden anledning til å ta tak i den økende seksuelle volden i Sverige. To år senere viser statistikken at lite har blitt bedre, og svenske kvinner er mer sårbare enn før.

Publisert   Sist oppdatert

Da #metoo-debatten brøt ut i Sverige, gledet jeg meg over at seksuell vold endelig stod på agendaen. I årevis hadde jeg skrevet om den kraftige økningen av voldtekter og seksuelle overgrep, dessverre uten å vinne særlig gehør. Jeg var - og er - bekymret over at den seksuelle volden fikk øke uten at tiltak ble iverksatt. I flere artikler, både i Minerva og i andre publikasjoner, har jeg lagt merke til at seksualforbrytelser generelt, og voldtekt spesielt, har økt kraftig de seneste årene. 21. september, noen uker før #metoo nådde Sverige, publiserte Brottsförebyggande rådet (Brå) sin halvårsstatistikk over anmeldte lovbrudd for 2017.

Økning i seksualforbrytelser

Det var ingen lystig lesing. Ifølge Brå hadde anmeldte seksualforbrytelser økt med fire prosent - og anmeldte voldtekter hadde økt med hele fjorten prosent mellom 2016 og 2017. Faktisk har kurven for seksualforbrytelser økt siden 2012. Videre meldte Brå at antallet anmeldte voldtekter jevnlig økte mellom 2007 og 2016 - med 41 prosent. Sveriges voldtektslovgivning ble endret i 2013, men dette er neppe den eneste forklaringen. Økningen viser heller ingen tegn på å avta. Mellom 2015 og 2016 økte voldtektsanmeldelsene med tretten prosent, og altså fjorten prosent fra 2016 til 2017.

Det var utvilsomt mye å snakke om, og jeg håpet, da #metoo brakte løs, på en dyptgående diskusjon som skulle ta kvinners bekymringer og sårbarhet på alvor. Slik ble det dessverre ikke. Den svært intensive diskusjonen som #metoo utløste utartet seg raskt til blodtørstig jakt på Twitter, Facebook og Instagram hvor mengder av menn, fortrinnsvis kjente menn med makt, ble hengt ut og anklaget for ulike former for seksuelle uregelmessigheter. Folketribunalet på nettet dømte dem som skyldige, uten rettergang, og et antall menn så sine liv rase sammen. Deres rykte ble tilsmusset og deres karrierer knust. Hatet mot de utpekte mennene var grenseløst, og media kastet seg entusiastisk og ureflektert på nettmobbens indignasjon, og publiserte tekst etter tekst som svertet navngitte menn - uten at noen av dem var dømt for lovbrudd.

Det har straks gått to år siden #metoo-høsten. Hva ble egentlig resultatet av de intensive og opprørte diskusjonene? Har svenske kvinner blitt tryggere? Har seksualforbrytelsene minket? Svaret er dessverre nei. Anmeldte seksualforbrytelser har fortsatt å øke og kvinners trygghet har minket. Ifølge Brås rapport fra januar 2019 økte anmeldelser med åtte prosent mellom 2017 og 2018. Anmeldte voldtekter mot barn økte enda mer, med hele tretten prosent. I vinter presenterte også Nationella trygghetsundersökningen (NTU), sin rapport. Ifølge denne oppgir 36 prosent av kvinner i den mest utsatte aldersgruppen, 20-24 år, at de var utsatt for seksualforbrytelser i løpet av året. 47 prosent svarte at de bekymret seg for å bli voldtatt. 42 prosent av kvinnene i alderen 20-24 unngår visse gater og transportmidler i frykt for å utsettes for kriminalitet. Redselen er helt rimelig. Siden 2012 har kvinners sårbarhet for seksualforbrytelser doblet seg.

Trenden med økning i seksualforbrytelser som vi har sett i snart et tiår ble altså ikke påvirket av alle debatter, artikler, radio og fjernsynsinnslag i forbindelse med #metoo. Den seksuelle volden lever sitt eget liv, utover kultursider og feministiske manifestasjoner. Om #metoo har gjort noe som helst inntrykk i diskusjonen om seksuell vold er det destruktivt. Etter min mening relativiserte kampanjen rundt #metoo den seksuelle volden og devaluerte selve begrepet “overgrep”. Med noen unntak besto kvinnenes fortellinger av beskrivelser om hvordan menn tafset på fylla, trykte seg mot dem på T-banen, slang slibrige kommentarer, blottet seg og var for pågående. Det er naturligvis et problem at menn opptrer slik. Dette er atferd som faller inn under kategorien seksuell krenkelse og seksuell trakassering, altså en mildere form for seksualforbrytelser. I visse historier later problemet til å være tonedøvhet og mangel på folkeskikk. De virkelig alvorlige overgrepene, voldtektene, druknet i historiene om klaps på baken og hender på lår.

Ideelle ofre og gjerningsmenn

Hvorfor fikk #metoo-kampanjen så stort gjennomslag i Sverige? Hvordan har det seg at politikere mobiliserte, kultur- og lederartikler skrev spaltemeter på spaltemeter og diverse demonstrasjoner ble arrangert? Hvorfor ble ingen demonstrasjon organisert etter varslingene om seksuelle overgrep på festivaler og konserter sommeren 2016? Hvorfor har ikke økningen i anmeldte voldtekter vi har sett de siste ti årene forårsaket samme engasjement? Jeg tror det handler om dyptliggende kulturelle forestillinger om offer og overgriper. Begrepet “ideelle ofre” er velkjent innen kriminologi. Den norske sosiologen, Nils Christie, skriver i artikkelen “Det ideelle offeret” at et “ideelt offer” har en slags offentlig og kulturell status på samme sett som en “helt” eller en “forræder”.

Visse personer eller kategorier av individer får lettere enn andre fullstendig og legitim status som offer. Kvinner har høyere offerstatus enn menn. Syke, svake, gamle eller veldig unge mennesker passer ekstra godt som offer. En som er engasjert med et respektabelt prosjekt på et legitimt sted har lettere for å få offerstatus enn den som gjør noe mindre respektabelt og er på feil sted til feil tid. Oversatt til diskusjonen rundt voldtekt betraktes altså en ung kvinne på vei hjem fra skolen midt på dagen, naturligvis edru og anstendig kledd, som et ideelt offer. En overfallsvoldtekt utendørs, på et offentlig sted, midt på dagen betraktes mer som en voldtekt enn en voldtekt hjemme, av en mann den voldtatte kvinnen kjenner. En mann som er ute på interrail, blir full eller ruset, følger to nyvunne mannlige venner hjem og blir voldtatt har vanskeligere for å oppnå offerstatus. Det gjelder også unge menn som blir seksuelt utnyttet av kvinner. Forestillingen om at “menn alltid vil” er sterk.

Den voldtattes status som offer er også avhengig av hvem som voldtok henne. Nils Christie skriver om “ideelle gjerningsmenn”: “Den ideelle gjerningsmannen ligner ikke offeret. Han er moralsk svart sammenlignet med offeret som er hvitt. Han er en farlig mann som kommer fra et sted langt unna. Han er et menneske som knapt er et menneske. Ikke overraskende er dette også det generelle bildet av gjerningsmannen”. Christies resonnement har fått stort gjennomslag i den svenske debatten. Katarina Wennstam benyttet seg av det i sin bok “En riktig våldtäktsman - en bok om samhällets syn på våldtäkt” fra 2004. Wennstam mener at overrepresentasjonen av menn med innvandrerbakgrunn som voldtektsmenn avhenger av den (feilaktige) forestillingen som Christie beskriver. “Så er det dette med overrepresentasjonen - er den egentlig representativ? Skal vi virkelig gå ut fra antallet dømte gjerningsmenn med innvandrerbakgrunn og fra det trekke slutninger om hvem det er som voldtar? Er rettsvesenet virkelig så nøytralt og fargeblindt som vi tror?

Wennstam lyktes godt med å slå hull på myten om den “ideelle gjerningsmannen” - så godt at det i dag er tabu, ikke bare å påpeke overrepresentasjonen av menn fra Nord-Afrika og Midtøsten i voldtektsstatistikken, men også overhode å snakke om voldtekter med overgripere som ikke er pursvenske. Den som gjør det stemples som fordomsfull og rasistisk - til tross for at hun har statistikken på sin side. Flere studier fra Brå viser nemlig at menn med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert i seksualforbrytelser. Brå 1996 “Invandrare og invandrares barns brottslighet”, Brå 2000 “Statistik över gruppvåldtäkter”, samt Brå 2005 “Brottslighet bland personer födda i Sverige og utlandet” bekrefter det tidligere Brå-studier viste: Innvandrere er kraftig overrepresentert ved all kriminalitet og særlig ved grov kriminalitet, som mord, mishandling og voldtekt. Om vi bryter ned den klossete - og misvisende - kategorien “innvandrere” til fødeland, ser vi at det fremfor alt er menn som innvandret til Sverige fra land som Marokko, Syria og Irak som er overrepresentert ved seksualforbrytelser.

Wennstam skriver: “Når en politibetjent får en mistenkt gjerningsmann foran seg som ikke stemmer med det indre bildet (av gjerningsmannen) - fordi han er for lik betjenten selv eller vedkommendes ektefelle, fordi han er for velartikulert, for rik, for pen eller hva det nå måtte være som taler mot mannens skyld - så reagerer nok mange politifolk som folk flest, og tenker at han er uskyldig”. Så fordomsfull og lite dannet vil man jo ikke være. Dermed unngår vi å snakke om hvem det, ifølge politiets rapport “Lägesbild över sexuella ofredanden samt förslag på åtgärder (2016)”, er som tafser på offentlige bad, på konserter og festivaler. Det blir for komplisert - og den som, i likhet med meg selv, trekker frem problemene mistenkeliggjøres. Likevel har vi bekymret oss over at kvinner kjenner seg mindre trygge og over at seksuelle krenkelser, overgrep og voldtekter har økt.

Derfor var #metoo så befriende for mange svenske feminister. Endelig fikk man presentert legitime gjerningsmenn som det var risikofritt å øse vårt hat og vår avsky over - et knippe hvite cis-menn med makt. Ideelle voldtektsmenn i vår tolerante og fordomsfrie samtid.