Politikk

Mexico nærmere legalisering

Narkotikakrigen i Mexico eskalerer og presidenten frykter åpent statens mulige kollaps. Legalisering får stadig nye tilhengere. Kartellene risikerer å skyte seg selv ut av business.

Narkotikakrigen i Mexico eskalerer og presidenten frykter åpent statens mulige kollaps. Legalisering får stadig nye tilhengere. Kartellene risikerer å skyte seg selv ut av business.

Artikkelen er tidligere trykket som kronikk i Morgenbladet.

Da Mexicos president Felipe Calderón tiltrådte i 2006 annonserte han umiddelbart at de mektige narkotikakartellene skulle knuses, med militærets hjelp. Mexico produserer marihuana og metamfetamin i stor skala, og er transittland for kokain. Kartellenes makt og virke var uholdbart. Det var behov for en ny kurs, men den Calderón valgte har gjort vondt verre. Mexico opplever nå en grusom voldsspiral, uten suksess i sikte for den militære offensiv.

Nye konvertitter til legalisering
Nå får ideen om å legalisere narkotika får fotfeste stadig høyere i det politiske hierarkiet. Nylig åpnet Mexicos president Felipe Calderón for en nasjonal diskusjon om legalisering. Han er selv mot, men at en sittende president åpner debatten er noe nytt. Presidentens to forgjengere, Ernesto Zedillo og Vicente Fox, støtter allerede legalisering. I fjor foreslo en arbeidsgruppe ledet av tre tidligere latinamerikanske presidenter, inkludert Zedillo, å legalisere marihuana og tok et oppgjør med krigsmentaliteten i kampen mot narkotikaen.

I august annonserte Fox på sin blogg at han støtter å legalisere produksjon, distribusjon og salg av narkotika. Han tilhører selv det konservative partiet, PAN, og, det var Fox selv som begynte å sette inn militæret i kampen mot kartellene.

Narkoterrorisme
Nytenkningen er en konsekvens av en nedadgående spiral i Mexico. Bare siden fra desember 2006, da Calderón trappet opp kampen mot kartellene, til august er over 28 000 drept i narkokrigen. Ofrene er gjengmedlemmer, politi, politikere, sivile, utenlandske diplomater og journalister.

Sist uke ble borgermesteren i Tancítore drept — den ellevte i år, den sjette på bare to måneder. Henrettelser filmes og publiseres på YouTube. Skamferte og torturerte lik vises offentlig. Kartellene har begynt med bilbomber og granatkastinger. Sivile tap stiger. Mediene trakasseres og sensureres. På fire år er 30 journalister drept. Korrupsjonen er endemisk på alle nivåer, og saboterer kampen mot kartellene. I tillegg anklages militæret for menneskerettighetsbrudd som vold, tortur og drap. Under 1 av 5 meksikanere tror på bedring i de nærmeste årene.

Nærmest daglig foregår det kamper mellom kartellenes krigere og militæret. Myndighetenes kamp har ledet økt opprustning og brutalitet fra kartellenes side. Parallelt sker en hard innbyrdes kamp mellom kartellene. På toppen av dette spekuleres det i at myndighetene favoriserer Sinaloa-kartellet.

Calderón har hatt noe suksess med å nå enkelte topper blant narkosmuglerne, også de siste månedene. Men den økte volden kommer paradoksalt nok også som en bieffekt av vellykkede operasjoner, fordi det destabiliserer kartellenes maktbalanse og skaper maktvakum som må fylles.

Utmattelseskrig
Det er ikke lenger noen metaforisk krig Mexico fører. Det handler ikke bare lenger om narkotika, men om en militær konflikt. For bare én måned siden konstaterte president Felipe Calderón dystert om kartellenes:

«Their business is no longer just the trafficking of drugs. Their business now is to dominate everyone else. […] The behavior of the criminals has changed and become a defiance to the state, an attempt to replace the state.”

Kartellene klarer neppe å overvinne den meksikanske stat fullstendig, men ei heller synes Mexicos hær å være i stand til å knuse dem. Gjennom vold og terror vil de å utmatte myndighetene. Kartellene vil ikke ta over staten — de vil bare gjøre den for skjør til å stoppe deres virke.

Det er frykten for at kartellene vil ta over staten som har legitimert den militære offensiven. Men opptrappingen øker konfliktnivået, hvilket svekker staten ytterligere. Tidligere utenriksminister Jorge   G. Castañeda, som stemte på Calderón i 2006, sier nå: ”Calderón hevder den økte trusselen fra kartellene drev ham til krig; Jeg tror den feilslåtte krigen har gitt kartellene økt makt.” Også Castañeda tar nå til ordet for legalisering.

Krigsprofitørene
Kallet om legalisering vitner kanskje om resignasjon, men også om en nødvendig pragmatisme. For å avblåse krigen kan være et bedre valg, enn å føre en krig som aldri kan vinnes. Men, det er mange som har en egeninteresse i at den videreføres.

Vi faller lett for den følelsesladede påstand at ”krig bare har tapere og ingen vinnere.” Men noen har interesse i at en konflikt videreføres: de som har tilpasset seg, de hvis arbeid muliggjøres av den, og de hvis posisjoner er bundet til krigens gang.

Den uhellige alliansen som viderefører denne krigen er dens profitører: politikere med en tøff mot narkotika-agenda i flere land, korrupte håndlangere på alle nivåer, og, ikke minst, narkotikakartellene og deres tilknyttede gjenger og soldater. Mange mektige investert tungt i status quo.

Feilslått kamp mot narkotika
Slik Fox og Zedillo allerede har gjort — og Calderón muligens vil senere — ser stadig flere ut til å snu seg mot legalisering som alternativ.

Mexico nevnes stadig oftere som et land med risiko for å ende som failed state. Men Mexicos problemer er mindre sammensatte enn i andre ustabile land. Mexico sliter verken med islamister, etniske spenninger, eller årevis med full borgerkrig. Deres byrde er svake politiske institusjoner og økonomi, som rammes av en ekstremt profitabel, lett omsettelig og illegal, vare: narkotika.

Krig mot narkotika har hatt lite å si for forbruk, pris og tilgjengelighet av narkotika. Det er vanskelig å stoppe en vare som lett omsettes og høyt etterspørres, uavhengig av dens legale status. Det sikrer trygg finansiering til terrornettverk og organiserte kriminelle. Krig mot narkotika har kan ha gitt mer krig, men har neppe gitt mindre narkotika.

Beslutningstagere tviholder på små seire, og store målsetninger. Det er utopismen som styrer krigen mot narkotika. Målet, om en narkotikafri verden, helliger midlene. Et tynt håp om suksess, koblet med overordnet krig mot narkotika-tankegang bør ikke hindre reell debatt om legalisering.

Nå begynner imidlertid USA å få øynene opp for krisen i deres naboland — drevet frem av deres egen enorme appetitt på narkotika. Krigen smitter i stadig større grad over i grensestatene i USA. I byen El Paso, Texas, som grenser til meksikanske Juárez, tok bystyret i 2008 til orde for legaliseringsdebatt. California skal stemme om å legalisere av marihuana i november (forslaget falt — red.).

Politisk initierte krig mot-kampanjer signaliserer handlekraft, og problemets alvor. I blant er det en ren metafor, som i president Lyndon B. Johnsons krig mot fattigdom. Andre ganger er det bokstavelig, som i George W. Bush’ krig mot terror. I en mellomposisjon har vi krigen mot narkotika. Ved en morbid historisk ironi har den gått fra metafor til realitet. Her kan kilden til dens avslutning ligge. For i Mexico kan verre og verre snart bli for ille.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden