DEBATT

Fredag er det seks år siden nedskytingen av MH17. Bildet viser en spontan blomstermarkering ved Schiphol flyplass.
Fredag er det seks år siden nedskytingen av MH17. Bildet viser en spontan blomstermarkering ved Schiphol flyplass.

MH17 ble trolig skutt ned av russiske offiserer

En rettssak i Nederland kaster nytt lys over nedskytingen av passasjerflyet fra Malaysian Airlines.

Publisert Sist oppdatert

Siden 9. mars i år har det foregått en rettssak i Nederland som omhandler den trolig største kriminalsaken – muligvis også den største terrorsaken – i moderne europeisk historie: Drapet på 298 mennesker da passasjerflyet Malaysia Airlines flight MH17 ble skutt ned over Øst-Ukraina 17. juli 2014.

Om bord i flyet var et mannskap på 15 og 283 passasjerer: unge backpackere; forretningsfolk; et ektepar på reise uten barna; en bestefar med tre barnebarn; tre søstre og deres mor; et ungt ektepar og deres lille datter - for å nevne noe. Plutselig eksploderte et russisk luftvernmissil rett ved flyets cockpit, og de 298 kroppene ble slynget ut og falt i stor hastighet mot bakken.

På tross av sakens omfang og politiske betydning viser et Google-søk at norske medier ikke har omtalt rettssaken etter at den startet. Det er et tankekors. Ikke minst fordi saken har vært, og er, gjenstand for massiv russisk propaganda. Og når mediene ikke dekker saken, vil russisk propaganda få lettere spillerom.

Krigen begynner – med russere som drivkraft

Historien om MH17 handler ikke bare om drapet på 298 mennesker, men gir viktig innsikt i hvordan Russland gradvis tok over deler av Donbas-regionen i Øst-Ukraina med makt.

For å forstå sammenhengen må vi tilbake til våren 2014, der russisk etterretning og russiske nasjonalister etter avsettelsen av daværende president Janukovytsj klarte å forvandle lokale demonstrasjoner og motdemonstrasjoner i Donbas-regionen til en væpnet konflikt, godt hjulpet av massiv russisk propaganda, til å piske opp stemningen.

Russeren Igor Girkin ble en viktig aktør i dette spillet. Girkin er fra Moskva, har bakgrunn fra russisk etterretning (FSB), og deltok blant annet i krigene i Transnistria (i Moldova), Bosnia og Tsjetsjenia. For tiden pågår det en rettssak i Nederland mot ham og tre andre personer, hvor de står tiltalt in absentia for medvirkning til nedskytingen av MH17.

Etter først å ha deltatt i Russlands annektering av Krimhalvøya, fikk Girkin samlet drøyt 50 bevæpnede menn med kamperfaring og dro til Sloviansk i Øst-Ukraina, hvor de den 12. april 2014 tok resolutt kontroll over byens viktigste offentlige bygninger. Neste dag utførte de flere drap, og bortførte samme måned en rekke journalister, offentlige personer og tjenestemenn, samt 13 utenlandske OSSE-observatører. Mange av dem ble holdt som gisler.

Fem dager senere, i Horlivka, noen få mil sør for Sloviansk, tok Girkins menn en lokalpolitiker og en student til fange etter at de hadde forsøkt å heise det ukrainske flagget på byens rådhus. Girkin beordret i alle fall drapet på den ene av dem, og ba den nye selvutnevnte ordføreren i byen om å bli kvitt likene. 19. april ble de skamferte kroppene funnet flytende i elven Donets sammen med en annen drept student – et klassisk signal til lokalbefolkningen om at motstand ikke ville tolereres.

Dette skulle bli starten på den nå over seks år lange krigen i Øst-Ukraina; som Girkin senere formulerte det: «Det var jeg som trykket på avtrekkeren».

«Folkerepublikkene» opprettes

Snart fikk Girkin med seg russeren Alexander Borodai på laget – en gammel kjenning helt tilbake fra krigen i Transnistria. Borodai er også moskovitt, har bakgrunn fra FSB, og deltok under annekteringen av Krim. Borodai inntok en mer administrativ og politisk rolle.

I midten av mai 2014 utnevnte Girkin seg selv til «forsvarsminister» for den selverklærte «Folkerepublikken Donetsk» (DNR), mens Borodai fikk rollen som «statsminister». Sistemann i ledertroikaen ble Denis Pushilin – en arbeidsledig ukrainer som hadde havnet på 19. plass i sitt enkeltmannsdistrikt ved forrige parlamentsvalg etter å ha fått 0,08 prosent av stemmene.

Hackede e-poster til Putins daværende mektige personlige rådgiver for Ukraina, Vladislav Surkov, viser at utnevnelsene skjedde etter godkjennelse fra Kreml. Ingen lokale politiske ledere deltok i opprettelsen av DNR. I stedet ble andre lederposisjoner bekledt av russere og ukrainske sjarlataner og «businessmenn».

Det var således ingen overraskelse da Nederlands påtalemyndighet i fjor høst kunne fortelle at etterforskningen av MH17 har vist at Russlands innflytelse over DNR omfatter administrative, økonomiske og militære forhold. Her publiserte de blant annet en avlyttet telefonsamtale fra 3. juli 2014 der «statsminister» Borodai fastslår at «jeg utfører ordrer og beskytter interessene til en eneste stat, Den russiske føderasjon. Det er konklusjonen.»

Grovt sagt: DNR var å regne som opprettelsen av en russisk filial i Ukraina.

Russlands langsomme invasjon

Parallelt med dette utviklet konflikten i Donbas-regionen seg fra et slags uorganisert fylleopprør til regulær krig. Ganske raskt tok DNR kontroll over store områder uten å møte altfor mye motstand.

En medvirkende årsak til fremgangen var at det hersket en slags apati i Ukraina om hvordan de skulle håndtere «opprøret» i øst, noe som igjen skyldtes flere forhold: Avsettelsen av Janukovytsj i februar 2014 hadde etterlatt et slags politisk maktvakuum; Russlands påfølgende anneksjon av Krimhalvøya hadde vært et sjokk og påført Ukraina en form for nasjonalt traume; det ukrainske forsvaret lå med brukket rygg etter å ha vært nedprioritert i flere tiår; og man fryktet av gode grunner at Russland kunne gå til full invasjon.

Men Russlands aktive rolle var enda viktigere. Gradvis smuglet Russland mer våpen over grensen sammen med russiske militære rådgivere, spesialsoldater og rubler i hopetall. Samtidig tok en broket samling russiske nasjonalister og lokale ukrainere hyre som leiesoldater hos tilreisende kjeltringer som raskt hadde kommet seg i posisjon som lokale krigsherrer.

I en artikkel 14. juni 2014 beskrev Deutsche Welle utviklingen som «Russlands langsomme invasjon av Ukraina».

Russland flytter våpenet til grensen

Men snart skulle «separatistene» møte tøffere motstand. I Ukraina ble det avholdt presidentvalg 25. mai, og 7. juni tiltrådte Petro Porosjenko som landets nye president. Dermed fikk ukrainske myndigheter tilført nok legitimitet og handlekraft til en mer resolutt motoffensiv.

Russland svarte med å mobilisere enda større styrker langs store deler av grensen mot Ukraina. Snart skulle våpenet som senere skjøt ned MH17 finne samme vei.

Nederlandsk påtalemyndighet har dokumentert hvordan nær 50 militære lastebiler med tunge våpen dro fra den russiske byen Kursk 23. juni og ankom grensebyen Millerovo to dager senere. I kolonnen befant det seg seks luftvernmissilsystemer av typen Buk TELAR tilhørende Russlands 53. luftvernbrigade i Kursk – hver av dem med unike kjennetegn. Dette har gjort det mulig i etterkant å identifisere at det ene våpenet ble brukt til å skyte ned MH17.

Ukraina vinner nesten krigen

På tross av Russlands innblanding stod det i begynnelsen av juli likevel klart at den ukrainske motoffensiven var i ferd med å lykkes. Dermed ble gode råd dyre, og de nederlandske etterforskerne har fastslått at de sitter på materiale som viser at kontakten mellom nøkkelfolk i DNR og Russlands militære og politiske toppledelse ble intensivert i første halvdel av juli.

I denne forbindelse har Nederland offentliggjort en rekke avlyttede telefonsamtaler. Blant dem som deltok i samtalene fra russisk side var Putins rådgiver Surkov, flere russiske generaler og høytstående offiserer, og den de facto politiske topplederen på Krim, Sergej Aksionov. I samtalene fikk de blant annet vite av både Girkin og Borodai at de snart ville tape krigen dersom de ikke øyeblikkelig fikk mer omfattende militærhjelp fra Russland.

I en samtale 8. juli understreket Girkin overfor Aksionov at de trengte panservåpen, feltartilleri og tanks. Dessuten tilføyde han at «vi kan ikke lengre klare oss med bærbare luftvernmissiler», og ba eksplisitt om skikkelig luftvernvåpen med bemannet personell, for – som han sa – «vi har ikke tid til å trene opp folk til å bruke dem». Girkin fikk til svar at hjelpen var underveis.

Russland angriper – hjelpen intensiveres

Og hjelp fikk de: Fra 11. juli 2014 – og i noen uker fremover – angrep russisk artilleri ukrainske styrker med flere tusen granater og raketter fra russisk territorium langs et ca. 250 kilometer langt belte mot grensen til Ukraina, noe som en måned senere skulle vise seg å ha vært forløperen til at overlegne regulære russiske hæravdelinger rykket inn i Ukraina og slaktet ned over 1.000 ukrainske soldater i løpet av tre uker.

Samtidig med at artilleriangrepene ble innledet intensiverte Russland smuglingen av våpen til Ukraina. Bellingcat har for eksempel dokumentert hvordan en kolonne tunge våpen ble eskortert gjennom «folkerepublikken» 15. juli av de samme følgebilene og langs samme rute som den fatale våpentransporten som skulle skje to dager senere.

De avlyttede telefonsamtalene viser også at ukrainske flyangrep var et alvorlig problem for «separatistene», selv om de hadde klart å skyte ned noen av flyene med sine bærbare luftvernmissiler. I en telefonsamtale 14. juli 2014 kan vi imidlertid høre en stemme som beroliger en separatistleder ved å si at «vi har allerede en Buk; vi skal skyte dem [ukrainske militærfly] til helvete!». Bellingcat har identifisert stemmen til å tilhøre den høytstående russiske GRU-offiseren Oleg Ivannikov.

Ivannikovs forsikring harmonerer med offisielle russiske dokumenter som den uavhengige russiske avisen Novaya Gazeta publiserte i fjor sommer. Her fremgår det blant annet at minst 170 navngitte soldater fra Russlands 53. luftvernbrigade ankom en militærleir ved grensebyen Millerovo den 15. juli – altså i samme område som deres seks Buk TELAR-våpen hadde blitt levert tre uker tidligere. En annen interessant opplysning er at de skulle få utlevert stridsrasjoner for fem dager, og ordre om videre forflytning til et ikke nærmere angitt sted.

Det er gode grunner til å tro at noen av disse soldatene to dager senere dro inn i Ukraina sammen med Buk-våpenet og skjøt ned passasjerflyet.

Omfattende nederlandsk etterforskning

Nederland har brukt enorme ressurser på etterforskningen. En havarikommisjon slo ettertrykkelig fast i 2015 at MH17 ble skutt ned av et Buk-missil, mens inntil 200 politietterforskere har jobbet i flere år med å oppklare selve kriminalsaken. Bevisene er så omfattende, så samstemte, og hentet fra så mange ulike kilder, at det ikke kan herske tvil om funnene de har presentert så langt.

Både rettssaken og etterforskningen pågår imidlertid fremdeles. Hovedfokuset til etterforskerne er å avdekke hvilke andre personer som kan holdes rettslige ansvarlige for nedskytingen, herunder hvor langt opp i det russiske maktapparatet det er mulig å straffeforfølge de involverte.

I enhver kriminalsak står det sentralt å avdekke motiv og gjerningsmenn. I og med at Nederland ikke har avsluttet etterforskningen og sannsynligvis kommer til å ta ut nye tiltaler, har de naturlig nok ikke avslørt flere bevis enn nødvendig. Alt tyder imidlertid på at de har et særlig fokus på russiske militære tjenestemenns delaktighet, og hvor langt opp i det russiske maktapparatet det er mulig å straffeforfølge de involverte.

Motivet var på plass

Høyst sannsynlig sitter Nederland på flere beviser enn dem de har offentliggjort. Men dette er noe av det vi vet så langt: De såkalte separatistene disponerte ikke militære fly og helikoptre. Det gjorde derimot Ukraina – som brukte dem til angrep, etterretning og transport av soldater og våpen. Nederland har publisert avlyttede telefonsamtaler fra begynnelsen av juli 2014 som viser at dette utgjorde en formidabel trussel, og at «separatistene» regnet med å tape krigen hvis de ikke fikk mer omfattende og øyeblikkelig støtte fra Russland.

Men ukrainske militærfly fikk ikke operere uforstyrret. Fra april til begynnelsen av juli 2014 ble i alt åtte helikoptre, to jagerfly og tre andre militærfly skutt ned med bærbare luftvernmissiler. 14. juli ble så et ukrainsk militært transportfly skutt ned, og 16. juli – dagen før den katastrofale nedskytingen av MH17 – skjedde det samme med to jagerfly. Det er således ingen tvil om at det forelå et motiv til å skyte ned fiendtlige fly.

Natt til 17. juli 2014 ble et Buk TELAR-våpen fra Russlands 53. luftvernbrigade smuglet inn i Ukraina etter klarering fra russiske myndigheter. Nederland har publisert materiale som klart indikerer at personell fra det russiske forsvaret reiste sammen med våpenet.

Transportruten er dokumentert gjennom blant annet fotografier og videoer som lokalbefolkningen fortløpende la ut på sosiale medier, og understøttes av vitneforklaringer, satellittbilder, avlyttede telefonsamtaler, samt geolokalisering av samtalene.

På formiddagen rapporterte Associated Press (AP) at en av deres journalister akkurat hadde sett et Buk-våpen i byen Snizhne, og at han ble kontaktet av en i følget som ville påse at han ikke hadde tatt bilder av våpenet. I følge APs journalist bar vedkommende på en ukjent type kampuniform og snakket med distinkt russisk aksent.

Var det en feilbedømmelse?

Få timer senere – klokken 16:20:03 lokal tid – eksploderte Buk-missilet rett ved MH17s cockpit. Et voldsomt luftrykk og en sverm av dødelige metallbiter rammet flight MH17.

I perioden forut for nedskytingen hadde det daglig fløyet mellom 200 og 250 passasjerfly over det aktuelle området, og samme dag hadde det passert 160 fly da katastrofen inntraff. Det forelå imidlertid en sivil flyforbudssone for lavere høyder enn 32.000 fot (9.754 meter), noe som ble vurdert som sikkert. Man var selvfølgelig ikke var klar over at Russland skulle smugle inn et våpen som kunne skyte ned fly i så store høyder.

MH17 holdt en høyde på 33.000 fot, og ikke så langt unna fløy det tre andre passasjerfly i omtrent samme høyde. Så hvorfor ble det skutt ned? Kjenner man til hvordan våpenet fungerer og den aktuelle situasjonen blir det lettere å forstå hvorfor.

Buk-M1 TELAR er et sovjetisk produsert luftvernmissilsystem med innebygd radar, fire missiler, og et mannskap på fire. Når våpenet opererer uten andre støtteenheter, slik det gjorde da MH17 ble skutt ned, har det sine klare svakheter. Våpenet er, for å si det litt brutalt, litt primitivt.

I samme øyeblikk som den innebygde radaren slås på, vil fiendtlige fly raskt kunne kan fange opp radarsignalene, identifisere posisjonen til missilsystemet, og deretter angripe. Bruk av radaren i en stridssituasjon vil derfor normalt bare skje når det er strengt nødvendig, og bare i korte tidsintervaller.

En vanlig praksis er derfor å ha plassert fremskutte enheter som visuelt identifiserer fiendtlige fly og rapporterer over radio til mannskapet som opererer missilsystemet. Deretter vil mannskapet slå på radaren, identifisere og låse radaren på målet, avfyre missilet, for så å slå av radaren igjen – alt kanskje unnagjort på under halvminuttet.

Det ligger flere muligheter for feil ved et slikt konsept. Kommer det fly i stor høyde vil det kunne by på problemer for de fremskutte enhetene å avgjøre visuelt fra bakkenivå om det rent faktisk dreier seg om et fiendtlig eller sivilt fly. Dersom fiendtlige fly og passasjerfly attpåtil befinner seg i nærheten av hverandre, vil det potensielt sett kunne oppstå misforståelser mellom de fremskutte enhetene og mannskapet om hvilke av dem som er de fiendtlige.

Disse svakhetene forsterkes ved at systemets radar ikke ser forskjell på fiendtlige og sivile fly, samt at det gir unøyaktig informasjon om flyenes marsjfart, og enda dårligere informasjon om flyhøyden. Dessuten retter radaren seg bare mot mindre deler av det totale luftrommet, og mannskapet kan derfor ikke utelukke at det befinner seg andre fiendtlige fly i nærheten som de ikke er klar over.

Kort oppsummert måtte trolig mannskapet den 17. juli ta beslutning om ildgivning under et voldsomt tidspress, og hvor potensielle feilkilder var mange. Dette presset ble forsterket av at de visste at dersom de valgte å avstå fra å skyte ned det innkommende flyet og det likevel skulle vise seg å ha vært et militærfly, risikerte de selv å bli angrepet og sannsynligvis drept.

Nederlandsk påtalemyndighet har da også antydet at de tror at MH17 kan ha blitt skutt ned ved en feil, og har publisert flere avlyttede telefonsamtaler og sitater fra anonyme vitneforklaringer som indikerer at flere personer i «separatistenes» kommandokjede i den første timen etter nedskytingen trodde at de hadde skutt ned et militært transportfly. Sannsynligvis vil Nederland fortelle mer om dette etter hvert.

Gjennom omfattende analyser av blant annet vitneobservasjoner, avlyttede telefonsamtaler, og fotografier av røyken til missilet, kunne de nederlandske etterforskerne i 2016 fortelle at de hadde beregnet banen til missilet og funnet det nøyaktige utskytingsstedet. Det viste seg å være i et hjørne av en åker ca. 5 km sør for Snizhne.

Satellittbilder viser at det hadde vært en brann i et avgrenset område av åkeren innen neste dag. Teorien er at brannen enten ble påtent for å skjule sporene, eller at den ble antent da missilet ble avfyrt. To vestlige journalister oppsøkte stedet fem dager senere, og fant rester etter brannen. Året etter vendte en av dem tilbake og fant lokale vitner som kunne fortelle at de både hadde sett og hørt missilet.

På samme måte som våpenet fant veien inn i Ukraina, har de nederlandske etterforskerne kunnet spore ruten det tok etter nedskytingen – denne gang med ett missil mindre på avfyringsrampen. Slik vet vi at Buk-våpenet var tilbake i Russland tidlig på morgenen 18. juli.

Var det russiske offiserer som skjøt ned flyet?

Rundt 17. juli 2014 var Russland allerede så sterkt innblandet i krigen at man kan si at det i en viss grad bare har akademisk interesse å avklare om det var russiske soldater som skjøt ned flyet. Russland hadde uansett forbrutt seg ved å utsette den sivile flytrafikken for betydelig risiko ved å frakte inn et våpen i Øst-Ukraina med en helt annen rekkevidde enn de våpnene som var der fra før av, samt i etterkant av udåden gjort alt i sin makt for å skjule omstendighetene og beskytte de skyldige.

Men det er selvfølgelig ikke helt uinteressant hvem som skjøt ned flyet, og i hvert fall ikke for nederlandsk påtalemyndighet og de etterlatte. Det finnes imidlertid gode grunner til å tro at det faktisk var russiske soldater som avfyrte missilet.

Nederland har for eksempel publisert en avlyttet telefonsamtale fra 8. juli 2014 mellom «separatistenes» militære leder Igor Girkin og en russisk myndighetsperson. I samtalen kan man høre Girkin eksplisitt be om skikkelig luftvernvåpen med bemannet personell, med den begrunnelse at «vi har ikke tid til å trene opp folk til å bruke dem». Og Girkin fikk altså til svar at hjelpen var underveis. Det gir en viss pekepinn.

Samtidig vet man at et Buk-våpen er så komplisert – og gammeldags – at det kreves fem års utdannelse for å bli godkjent som operatør, og kontinuerlig trening for å opprettholde kompetansen.

I 2015 lagde for eksempel tyske gravejournalister i Correctiv en større sak om nedskytingen, og fastslo etter grundige undersøkelser at separatistene neppe hadde folk med kunnskaper til å håndtere det. Deres konklusjon var at det må ha vært en russisk offiser som ga ordren om å skyte ned flyet.

Det foreligger flere konkrete indisier som peker i samme retning:

  • Våpenet tilhørte Russlands 53. luftvernbrigade.
  • Den uavhengige russiske avisen Novaya Gazeta publiserte i fjor offisielle russiske dokumenter som viser at soldater fra Russlands 53. luftvernbrigade ankom grenseområdene 15. juli, og at de der fikk utdelt stridsrasjoner for fem dager med ordre om videre forflytning til et ikke nærmere angitt sted.
  • Nederlandsk påtalemyndighet mener at russiske militære tjenestemenn dro sammen med våpenet inn i Ukraina, og har publisert materiale som f.eks. klart indikerer at soldater fra Russlands 53. luftvernbrigade var med.
  • Noen timer før MH17 ble skutt ned så en journalist fra Associated Press Buk-våpenet i Snizhne – 5 km fra der missilet ble avfyrt, hvor han ble kontaktet av en i følget som bar på en ukjent type kampuniform og snakket med distinkt russisk aksent.
  • Nederlandsk påtalemyndighet har i den pågående rettssaken i Haag sitert fra anonyme vitner som var til stede da Buk-våpenet ble avfyrt: Vitne (X48) har fortalt at fire soldater som var med i følget var kledd i uvanlige kakiuniformer og hadde hjelmer med øreklaffer, og at uniformene skilte seg ut fra de russiskstøttede separatistene. Vitne (M58) har sagt at han ble fortalt av de andre i følget at de hadde med seg folk fra russisk sikkerhetstjeneste.
  • Det har formodningen mot seg at Russland ville ha gitt fra seg et så komplisert, kostbart og farlig våpen, uten å sende med kvalifisert personell.

Løgnene starter

Nedskytingen av MH17 skulle vise seg å bli starten på en russisk desinformasjonskampanje av historiske proporsjoner. Den har vært så omfattende at en full gjennomgang ville fylle flere bøker.

En velkjent propaganda-teknikk som Russland ofte bruker er å produsere flere alternative historier. Formålet er å skape forvirring og usikkerhet om hva som er sant. Sånn sett viste den Kreml-lojale russiske nyhetskanalen Life News hvordan dette gjøres i praksis.

I deres første nyhetssending etter nedskytingen rapporterte de at «opprørerne» hadde skutt ned et ukrainsk militærfly. Da de innså at det dreide seg om et passasjerfly, snudde de historien 180 grader, og fremsatte to selvmotstridende påstander:

a) Opprørerne sa at det var et ukrainsk jagerfly som hadde skutt ned passasjerflyet.

b) Russisk etterretning sa at flyet bare kunne ha blitt skutt ned av et Buk-våpen, samt at Ukraina tiden i forveien hadde fraktet et Buk-våpen til frontlinjen, og at opprørerne ikke hadde noe Buk-våpen.

Disse to versjonene har Russland fortsatt med å spinne videre på, helt opp til Putin selv, noen ganger inntil det overraskende amatørmessige.

Det er gode grunner til å tro at Nederlandsk påtalemyndighet vet mer. Så langt har de imidlertid vist en imponerende evne til å holde sine kort skjult, inntil de finner det taktisk formålstjenlig å offentliggjøre dem. Det vil de trolig fortsette med.

En tidligere versjon av artikkelen er publisert på Facebook.