Kommentar

Midlertidig opphold, permanent hodepine

Det er blitt en gjenganger at regler, med helt forutsigbare konsekvenser, vedtas med stort flertall, for deretter å bli gjenstand for mange runder med omkamper når konsekvensene viser seg, skriver Nils August Andresen. Bildet viser en demonstrasjon mot utsendelse av asylsøkere fra 2010.

Bilde: GGAADD (Flickr), CC BY-SA 2.0

ASYLOPPRØRET: Det er opp til opprørerne å vise hvordan alternativet til å sende ut unge afghanere med midlertidig opphold skiller seg fra fri innvandring.

Det brygger opp til asylopprør i Arbeiderpartiet: Sterke krefter prøver å få partiet til å forsøke å stanse returen av de såkalte «oktoberbarna» – afghanere med midlertidig opphold så lenge de har vært mindreårige. SV har allerede fremmet hasteforslag om å utsette returene.

Organisasjonslivet på feltet har lenge forsøkt å påvirke politikerne – som Redd Barnas kampanje for å få Arbeiderpartiet til å snu i spørsmålet om midlertidig opphold. De har nå fått støtte av blant annet tidligere høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn, som mener historien vil dømme oss om vi sender dem ut.

Det er lett å skape sympati med skjebnene til de unge afghanerne. Alle forstår at det kan være skrekkinngytende å reise fra en ungdomstid i Norge til en usikker fremtid uten gode nettverk i Kabul.

«Ikke for fri innvandring, men…»

Spørsmålet er hva det ville ha å si for asylsystemet om vi unnlot å returnere asylsøkere med avslag som har hatt midlertidig opphold som mindreårige. At det er skjedd et skifte i den generelle innvandringsdebatten, illustreres kanskje best ved at det er få som vil fremstå som asyliberalere. I de mange debattene jeg har sett i sosiale medier om dette temaet, gjentar asylopposisjonen ofte fraser som at «ingen er for fri innvandring, men…». Det skal ikke være snakk om noen stor liberalisering; det er bare akkurat disse returene som skal stanses.

Les også kritikken fra Høyre: Reagerer på Arbeiderpartiets posisjon i asyldebatten.

Asylopposisjonens problem er at det er vanskelig å beskrive hvordan dette skal unngå å være en storstilt, og uoversiktelig liberalisering. Hvis prinsippet er at mindreårige ikke skal sendes tilbake når de blir myndige, skaper det potensielt et meget sterkt incentiv for ny migrasjon.

Dette er ikke hypotetisk: På høyden av asylkrisen, mellom oktober og desember 2015 søkte 16 744 enslige og etter egne opplysninger mindreårige afghanere opphold i Sverige. I løpet av bare tre måneder. Sverige fremstod på dette tidspunktet som et land der sjansene for permanent opphold var gode, og der sjansen for alderstesting var liten.

Det innebærer i prinsippet fri innvandring for en stor og mobil gruppe mennesker.

Hvis man på permanent basis gir permanent opphold til alle enslige mindreårige asylsøkere som klarer å overbevise norske myndigheter om at de mangler nettverk i sitt eget land – uavhengig av beskyttelsesbehov ellers – er følgene uoversiktelige. Det innebærer i prinsippet fri innvandring for en stor og mobil gruppe mennesker. Logikken er i utgangspunktet åpenbar, og det påhviler derfor dem som foreslår en returstopp, å sannsynliggjøre at det kan gjøres uten å få en slik virkning.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

«No borders, no nations»

Også i Sverige ser vi nå de samme dilemmaene utspille seg: Den rødgrønne regjeringen der har også begynt utsendelse av tidligere mindreårige afghanere med midlertidig opphold. Kanskje er asylopposisjonen der ærligere enn den norske: Demonstrasjonene mot utvisningene i Sverige er blitt akkompagnert av slagord som «no borders, no nations».

Men situasjonen i Sverige viser også andre utfordringer med situasjonen rundt enslige mindreårige asylsøkere. SVTs program Uppdrag granskning, som Minerva skriver om i dag, har fulgt en gruppe hjemsendte afghanere til Kabul. Der får de høre fra International Organization for Migration (IOM) at flesteparten av de hjemsendte har slekt eller venner – i strid med oppholdsgrunnlaget.

Det viser noen av de permanente dilemmaene med dagens asylsystem: Det enorme incentivet til å forsøke å omgå systemet. For mens man iblant kan høre fra asylopposisjonen at ingen legger på flukt hvis de ikke er tvunget til det, bør nordmenn være de første til å vite at mange er villige til å legge ut på lange ferder til en usikker fremtid om mulighetene synes bedre der: Rundt forrige århundreskifte satte årlig rundt 20 000 nordmenn kursen mot Amerika – fra et relativt trygt, relativt demokratisk samfunn.

Les også om SVTs program: Aktivister hevder de sendes i døden, Uppdrag granskning fant noe annet.

Permanent hodepine

Hvis vi ikke vil ha fri innvandring – og det vil de fleste av oss ikke – må vi dermed ha ganske strenge regler, og disse reglene fører forutsigbart til denne type situasjoner. Vi kan gi midlertidig opphold, men det er en permanent hodepine.

Likevel er det blitt en slags gjenganger at regler, med helt forutsigbare konsekvenser, vedtas med stort flertall, for deretter å bli gjenstand for mange runder med omkamper når konsekvensene viser seg.

Det finnes ikke noen løsninger som gir i pose og sekk her.

Når reglene vedtas, er nemlig et overveldende flertall av de folkevalgte klar over at alternativet til retur eller midlertidig opphold, er en form for fri innvandring. De vet, eller burde vite, at disse reglene også vil gi reelt vonde situasjoner senere. Det er vondt å sende ut unge mennesker som har bodd i Norge i flere år. Selvsagt er det dét. Men da man laget reglene, mente man likevel at det totalt sett var en bedre løsning enn alternativene.

Når de forutsigelige konsekvensene kommer, er det fristende å endre reglene likevel. Problemet med tilnærmingen er at det blir enda mye viktigere for oss som ønsker en kontrollert innvandring, å stramme inn i første omgang: Hvis vi ikke vil sende ut asylsøkere som ikke har beskyttelsesbehov, finnes bare én konklusjon: Vi må hindre at de kommer.

Det finnes ikke noen løsninger som gir i pose og sekk her. Enten har vi et system der vi selv velger hvem som i det hele tatt får prøvet en sak om opphold i Norge; eller også har vi et system der de som ikke tilfredsstiller noen svært strenge kriterier, sendes ut.

En dårlig asylordning

Det betyr at vi potensielt må sende ut mange mennesker, ofte vonde skjebner, alltid til verre forhold enn i Norge; noen ganger etter kort tid, andre ganger etter at de har bodd her er en stund og slått nye røtter, skapt nye nettverk og fått nye venner.

Dagens asylordning er ekstremt krevende, både fordi antallet som etter konvensjonene kan ha krav på beskyttelse, er så stort at det raskt, og i hvert fall uten effektive globale fordelingsmekanismer, kan bli altfor mye for mange enkeltland; og fordi ordningen gjør det så krevende å skille mellom flukt og økonomisk migrasjon. Alt for mange mennesker i avsenderlandene har svært sterke incentiver for å forsøke å omgå systemet.

Siden mottagerlandene er klar over dette, må de ha forsøksvis sterke kontrollregimer, som raskt ender med å virke mistenkeliggjørende på alle som kommer. I en slik situasjon tar også avklaring av identitet og bakgrunnshistorie lang tid, og mange rekker å bo i mottagerlandet i flere år før sakene er ferdig behandlet.

Dagens ordning er bare bedre enn alternativene vi har funnet så langt.

I en slik situasjon må man altså sende hjem enslige mindreårige som ikke har beskyttelsesbehov. Enden på visa er at mange som ikke har krav på opphold, legger ut på en farefull og unødvendig ferd til Norge. Vi får ikke konsentrert hjelpen om dem som har beskyttelsesbehov, og mange mennesker sendes ut av Norge mot sin vilje og etter å ha skapt nye nettverk. Samtidig er antallet som kommer, delvis helt utenfor norsk politisk kontroll.

Ordningen er i sum så dårlig, både for mottagerland, for faktiske flyktninger og for økonomiske migranter, at den eneste grunnen til at den opprettholdes, er at de to alternativene som kanskje er mest nærliggende, synes enda verre: Full stopp i all migrasjon og absolutt ingen hjelp til verdens forfulgte, på den ene siden, og «no borders, no nations» på den andre.

«No borders, no nations» er ikke noe alternativ – ikke for konservative, selvsagt, men heller ikke for de fleste andre. Det er derfor den norske asylopposisjonen ikke klarer å formulere sin politikk som et helhetlig og permanent regelverk.

Det betyr ikke at dagens ordning ikke er både vond og dårlig. Den er bare bedre enn alternativene vi har funnet så langt. Og den nødvendige returen av unge afghanere er bare nok en påminnelse om at vi bør søke å finne bedre helhetlige måter å organisere vår hjelp til verdens forfulgte på.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden