Debatt

Midtøsten vil ikke liberaliseres

Som kvinner i Egypt eller Iran må vi se langt etter å gå kledd som vi vil, selv på ferie, skriver Sophie Matlary.

Bilde: Pixabay

Vesten kan ikke tvinge på andre en ny tankegang fordi vi mener den passer best.

Lars Kolbeinstveit (Dagbladet, 27.09.2018) skriver at det «liberale og åpne samfunn taper hvis de illiberale og intolerante kreftene får gjennomslag». Artikkelen handler om at man ikke bør forby karikaturer av religiøse ledere.

Etter å ha bodd i Kairo i en periode, har jeg bare én ting å si: så klart vestlige liberale verdier taper. Her er ikke mentaliteten «fair play», men «the winner takes it all». Hvis verdier som menneskerettigheter, kjønnsbalanserte og egalitære samfunn og rettigheter for LGBT skal innføres her, i arabiske, muslimske, tradisjonelle samfunn, blir det «våre» verdier mot deres.

Og kan jeg spørre hvilken innflytelse våre verdier har i Midtøsten slik situasjonen er i dag? Som kvinner må vi se langt etter å gå kledd som vi vil, eller bevege oss rundt alene i Egypt eller Iran – selv på ferie.

Verdier må opprettholdes og beskyttes hver dag om de skal overleve. Det er en grunn til at samfunnene i disse sistnevnte landene lider under sensur og statlig propaganda. Nettopp ved å ikke ha konkurrerende verdier i samfunnet og i media, vil folket heller ikke ha muligheten til å tenke for mye på egen hånd.

Dette ser jeg daglig i Kairo, hvor statens samfunnskontroll og folkets tilsvar endte i en blodig revolusjon i 2013. «Ikke tenk negativt om regimet – Mohabarat (sikkerhetstjenesten) hører deg», sies det blant egyptere.

I Midtøsten og Nord-Afrika er det ingen selvfølge å ha individuelt ansvar over eget liv. Dels på grunn av at samfunnet er basert på familiens kollektivitet, men mest fordi staten forteller deg hva som er riktig eller feil i de fleste situasjoner.

Samtidig kan en InshAllah (hvis Gud vil)-tilnærming til fremtiden gjøre det ganske komfortabelt å leve i et totalitært samfunn. Det er ikke så mye vits med et politisk engasjement når individualisme og fri tanke reelt sett ikke finnes uansett?

Hvis du vokser opp i land med totalitære styresett der makt, politikk og religion er sammensveiset til en bedøvende eliksir, og hvor politikerne, politi og de fleste rundt deg prøver å lure deg, bærer du ikke med deg en tankegang som enkelt vil passe inn i det naive «jantelov-landet» Norge.

Det er derfor integreringspolitikken i Norge av nyankomne asylsøkere og migranter ikke fungerer – den er laget av og for mennesker fra vestlige samfunn.

Demokratiske verdier og liberal tankegang må mates inn med kjepp og gulrot. Kurs for asylsøkere i hvordan «man skal behandle kvinner i Vesten» eller i demokratiske verdier er en spøk. Ramler asylsøkere inn i den demokratiske stue etter å ha bodd hele livet i et totalitært land, er det nær sagt umulig å respektere idealer og verdier som tross alt er usynlige.

Der er vi mennesker helt like: oppførselen vår er betinget av hva vi er lært opp rundt, hvilke miljø vi er vant med. Vonde vaner er vanskelige å vende.

Det samme gjelder for de som er på kant med loven – fengslene er kanskje mer behagelige enn soverommet, og er ikke politiavhør litt koselige i Norge? Det er lite tvang og null tortur. Og hvem kan klandres for å tenke på den måten? Hvis jeg kom fra et land uten fungerende rettsstat og med et korrupt politi, hadde jeg tenkt på samme måte.Videre er det på tide at Vesten erkjenner at vi ikke er supermennesker med moralsk overlegenhet, og at våre idealer og ønsker for verden som oftest kun er idealer –  som i praksis er vanskelige å gjennomføre fullstendig.

Vesten kan ikke tvinge på andre en ny tankegang fordi vi mener den passer best. Kolonitiden, med sin tvungede innføring av ideer, er forbi. Men nå skal Vesten innføre nye standarder i en annen og helt forskjellig verdensregion? Hvilken storhetsarroganse!

Midtøsten vil ikke ha våre liberaliserings-tips. I stedet bør vi vende oppmerksomheten mot våre egne samfunn.

Hva slags problemer har vi selv? Vi har nok av velstand, men hva med innholdet? Flokkdyret mennesket har behov for frihet og retten til å ta egne valg, men også til kollektivitet og nærhet.

Bør vi fokusere på de på eldresenteret som ingen besøker, på unge som vokser opp uten stabile forhold på hjemmebane og som sliter psykisk, på Tinder-generasjonen som ufrivillig blir del av en «bruk og kast»-mentalitet når det kommer til kjærlighet?

Trenger vi å vende tilbake til tankegangen hos våre besteforeldre, til mer samhold enn individualisme, eller er det riktig å følge den postmoderne frihet fullt ut? Har det at vi har fått ekstrem velferd på kort tid, ført til at vi har svakere relasjoner til andre individer?

Slike verdispørsmål bør vi streve etter å finne ut av – i stedet for å bruke tiden vår på å fikse på andre lands verdier.

Fra forsiden