Minerva Debatt

Miljøpartiet de omvendte

Det er en velkjent frase politikere ofte trøster seg med: Du skal aldri bli irritert på andre fordi de blir enige med deg. Men MDGs ensporede E18-motstand i valgkampen var for stor til at snuoperasjonen bør forbigås i stillhet.

Det er en velkjent frase politikere ofte trøster seg med: Du skal aldri bli irritert på andre fordi de blir enige med deg. Men MDGs ensporede E18-motstand i valgkampen var for stor til at snuoperasjonen bør forbigås i stillhet.

Dette er ikke et innlegg om sak. Jeg er ute etter mannen, ikke ballen. Hvorvidt E18-utbyggingen slik den nå er planlagt, er det perfekte samferdselstiltaket, har jeg ikke gjort meg opp en klar mening om. Det jeg derimot har gjort meg opp en mening om, er hvordan Miljøpartiet de Grønne har lovet én ting og gjort noe annet, og at dette kan ha endret resultatet i Oslo-valget.

I 2015-valgkampen var miljø gledelig nok en viktig sak for mange velgere. MDG valgte å bruke stemningsbølgen til å kjøre hardt på én enkeltsak: Nei til ny E18. Det daværende byrådet, bestående av Venstre, Høyre og KrF, mente på sin side at E18-prosjektet burde revideres slik at det i større grad tok miljøhensyn, og at biltrafikken inn mot Oslo ikke skulle økes. Men dette var ikke nok for MDG. De ville «skrote E18«, til tross for at den eksisterende Oslopakke 3-avtalen sa at den bare kunne endres dersom alle parter var enige. Til Aftenposten sa Lan Marie Nguyen Berg at «jeg ser ikke at vi kan sitte i et byråd som bygger ut E18«. På oppfordringen om å konkretisere standpunktet sitt, svarte Berg til NRK at «[d]et vil si at det ikke skal lages én meter ekstra vei eller legges mer asfalt».

Et annet eksempel fra valgkampen er et intervju i Nettavisen i august 2013. Her sier Venstres daværende samferdselsbyråd Guri Melby at hun ønsker seg en utbygging av E18 hvor det legges opp til rushtidsavgift og differensierte veiavgifter, og at biltrafikken ikke skal øke. Hun forklarer hvordan bompengene fra veiprosjektene er helt avgjørende for å sikre finansiering av store kollektivprosjekter og sykkelvei. Dette avvises blankt av MDGs Lan Marie Nguyen Berg, som sier at «vi allerede [kan] finansiere kollektivutbygging med rushtidsavgift i dag». Nå, drøye ni måneder senere, er Oslopakke 3-enigheten blitt til «tidenes kollektivsatsing» for MDG, som skryter av at avtalen sørger for at bompenger kan brukes til kollektiv- og sykkeltiltak. Akkurat slik Venstre ønsket.

Byrådspartner SV har vært mer edruelig i sin omtale av enigheten. Lederen i Oslo SV, Benjamin E. Larsen, kommenterer enigheten slik på Twitter: «Ingen tvil om at jeg som leder av Oslo SV skulle ønske at E18 blei enda mindre. Samtidig er alle våre viktigste kollektivsaker finansiert.» Men heller ikke SV ville inngå noen forpliktende avtale med Ap etter valget i Oslo «uten at dagens planlagte E18-utbygging skrinlegges». Det har ikke skjedd.

I stedet går man nå i gang med del 1 av E18, strekningen fra Lysaker til Strand. Vegvesenet har fått i oppdrag å utrede nye alternativer for strekningen vider ut til Drengsrud i Asker (helt i tråd med tidligere vedtak, blant annet i Oslo bystyres høringsuttalelse til Oslopakke 3 den 18. juni 2014). Da må man naturlig nok komme tilbake til denne diskusjonen senere. Men det står altså sort på hvitt i avtalen at E18 skal bygges ut fra Lysaker til Drengsrud. Man skal være ganske god i nytale for å påstå at dette er «skroting» eller «skrinlegging».

Dagens Oslobyråd bestående av Ap, MDG og SV har blitt med på en løsning for Oslopakke 3, inkludert E18, som har svært mye til felles med løsningen de tidligere byrådspartiene tok til orde for. Og partiene uttrykker også at de er fornøyd med avtalen som nå er i havn. Av tingene som har smertet mest er nok rushtidsavgiften for Høyre, og de økte kollektivprisene for Venstre. Det er naturlig i en forhandling: Alle må gi og ta. Forskjellen er at MDG lovet dyrt og hellig gjennom hele valgkampen at de ikke skulle gi.

Det grønne partiet stråler nå om kapp med sola over en Oslopakke 3-løsning som også Venstre er svært fornøyd med, om som jeg tror de fleste i partiet mener også det tidligere byrådet kunne landet. Det er klart det oppleves bittert at MDG nå blir sittende i byråd selv om de ikke fikk innfridd sitt ultimatum. Venstre møtte gjennom hele valgkampen et MDG som brukte enhver anledning til å hamre løs mot deres Oslopakke 3-standpunkt. Gleden over å få en løsning som er som hentet ut fra Venstres program, overskygges av at MDGs falske løfter i valgkampen kan ha vippet de siste stemmene, slik at det borgerlige byrådet falt.

Oppdatert 8. juni 2016: Siste setning er skrevet om for å klargjøre meningsinnholdet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden