Ideer

«Millennials» er en fortapt generasjon

Vårt eget selvbilde veier tyngre enn konsekvensene av valgene vi tar, skriver Camilla Helen Heiervang.

Bilde: Pixabay

Vi er omsluttet av trygghet og materiell velstand. Hvorfor føles det likevel som ting går galt?

En gang sånn i 8–9-årsalderen slo jeg følge med en gutt i klassen på vei hjem fra skolen. Vi diskuterte små og store begivenheter i livet og verden rundt oss, slik man gjerne fortsetter med gjennom livet. Blant annet ble min fiolinspilling viet interesse, og jeg kunne stolt erklære at den var motivert av ambisjonen om å bli «best i hele universitetet!». Jeg rødmet over denne pinlige ordsammenblandingen, det var naturligvis universet jeg hadde ment å si – og så lo vi godt.

Denne lille episoden dukket opp i hukommelsen da jeg for litt siden leste dette utdraget fra en tekst av forfatteren og «Unge lovende»-skuespilleren Gine Cornelia Pedersen:

«Livet skal bli bra
En dag skal alt bli bra
En dag Når jeg blir stor
Skal alt bli bra
Jeg skal stå på en scene
Jeg skal ha en lyskaster på meg
Alle skal se at jeg er vakker, talentfull og flink til både det ene og det andre
Jeg skal vinne en pris
Jeg må vinne en pris»

Pedersen og jeg tilhører samme generasjon. Og begge har vi til felles med våre jevnaldrende at vi vokste opp med drømmen om å bli enere. Vi trodde vi kunne få alt. Vi trodde vi kom til å få alt. Vi ble fortalt at vi var talentfulle, flinke til både det ene og det andre. Selv husker jeg at jeg fabulerte om å bli musiker, matematikkprofessor, forfatter – ja, det var ikke måte på. Og venninnene mine ville bli designere, eller dansere, eller basketproffer. Felles for våre barndoms lengsler var drømmen om å nå toppen. Vi skulle bli best, og vi skulle vinne heder, ære og priser for våre unike bidrag til menneskeheten.

Vi var dessertgenerasjonen, barna som kom til duk og dekket bord etter at foreldre og besteforeldre hadde bygget landet.

Både vi barna og foreldrene våre var overbevist om at verden lå for våre føtter. Vi var dessertgenerasjonen, barna som kom til duk og dekket bord etter at foreldre og besteforeldre hadde bygget landet, revet ned hindre, lagt frem det beste livet hadde å by oss på sølvfat. Aldri før hadde noen hatt bedre muligheter enn vi, sa foreldrene våre. Aldri før har noen hatt tilgang på de samme ressursene som dere, sa lærerne våre.

Og jo, det var fint. Det var jo det. Jeg ønsket meg Sofies verden som dataspill som 11-åring, og satt og grublet uforstyrret over orakelets tilslørte visdom. Jeg slapp å gjøre husarbeid, fordi jeg skulle få nok tid til å gjøre lekser. Vennene mine og jeg fikk gjøre alt vi ville på fritiden – fotball, speider, musikk, dans. Vi ble kjørt rundt fra aktivitet til aktivitet og oppmuntret til å gjøre ting vi likte. Vi så Disney på tv. Vi var små prinser og prinsesser som hadde trukket de lengste stråene i en urettferdig verden. Vi var naive, og det var deilig. Vi kunne ta livets goder for gitt. Vi var trygge, beundrede og bortskjemte.

Kilde til skam og skyldfølelse

Jeg tror ofte foreldrene våre var litt misunnelige på oss. De ga oss det de selv hadde ønsket seg, men ikke kunne få i egen oppvekst. Overflod, muligheter, lov til å velge selv. Men foreldrene og lærerne ga oss også noe annet, noe av mørkere valør: beskjed om at vi var født inn i et liv med goder vi ikke hadde gjort oss fortjent til. Daglige påminnelser om hvor urettferdig det var at vi hadde alt, mens andre ikke hadde noe. Jevnlig småhakking på at vi hadde så mye som de voksne ikke hadde hatt. Samfunnsfagsundervisningen viste hva velferdsstaten hadde å tilby, og forkynte likheten og enighetens fortreffelighet. Høy skattlegging og korte arbeidsdager ble formidlet som de foregående generasjoners store bragder. Og hvem kunne egentlig stille spørsmål ved disse tingene når man hadde det så godt?

Greit, tenker du kanskje, men er det så farlig, da? De minnet oss på hva vi hadde, slik at vi ikke skulle bli bortskjemte. Ikke noe galt i det, heller. Vel, jeg skal komme tilbake til dette senere – men når man får noe man ikke har gjort seg fortjent til, føler man seg kanskje heldig en liten stund. Flaks, kunne man tenke, som en omvendt Severin Suveren. Deilig da, tusen takk, kunne vi si. Men menneskesinnet har sin egen logikk. Får du gjentatte ganger beskjed om at du ikke fortjener det du har tatt imot, vokser det ikke frem glede, men noe ganske annet – skam og skyldfølelse.

Høy skattlegging og korte arbeidsdager ble formidlet som de foregående generasjoners store bragder.

Hva gjør skam og skyldfølelse med mennesker? Vel, det krymper oss. Skam og beskyldninger er det som får oss til å ville forsvinne, synke i jorden, bli usynlige. Når vi kjenner på skam, er det ikke bare en følelse av at vi har gjort noe galt, men at det er noe fundamentalt galt med oss. Se da for deg følgende scenario: En hel generasjon barn vokser opp med en følelse av skam og skyldfølelse over verdens urettferdighet og med foreldre som oppfordret dem til ikke å bli bortskjemte, men som fortsatte å skjemme bort barna samtidig som de bebreidet dem for manglende takknemlighet. Når en hel generasjon vokser opp med både mål om å skulle bli best og med en skamfølelse over alt man ikke fortjener, er det ikke egentlig så rart at det går galt.

Kjedsomheten går på kafé

Det er mange som mener det har gått skeis med oss, millennialsene som jeg velger å kalle oss på godt norsk. Vi som ble født på 80- og 90-tallet, og var barn og tenåringer da vi gikk inn i 2000-tallet. I et intervju på YouTube-programmet Inside Quest forteller forfatteren Simon Sinek at denne generasjonen ses på som narsissistisk, selvopptatt, bortskjemt, ufokusert, utålmodig og lat. I en liten spørrerunde blant vennene mine der jeg ber dem beskrive sin egen generasjons lyter, får jeg de samme svarene. Aurora kaller oss pose-og-sekk-generasjonen. Vi syter og klager og snakker om klasseforskjeller hvis vi ikke får alt til med én gang – jobb, leilighet, status, meningsfulle arbeidsoppgaver. Adriane fortsetter i samme stil, og skriver til meg at «vi er altfor opptatt av oss selv og det individuelle prosjekt til å kunne mobilisere om de større politiske utfordringene som trenger bredt engasjement». Min venn Aksel oppsummerer det hele i sin diagnose «bortskjemte drittunger». Vel – det skal i hvert fall ikke stå på selvinnsikten. Sinek legger til at smarttelefoner og sosiale medier har gitt oss kronisk oppmerksomhetssvikt, og at vi mangler evne til fokus og nytenkning.

I helgene observerer jeg gjerne venne- og venninnegjenger på bordene rundt meg på stamkaféen. De kommer inn, først to, siden flere, til en sen brunsj eller lang lunsj. De er freshe og virker selvsikre. De snakker og ler. Diskuterer. Rundt dem sitter par som nettopp har møttes på Tinder, familier med småbarn og storfamilier på generasjonstreff. Man drikker kaffe og spiser croissanter. Jeg har en bunke bøker foran meg, og sitter ved bordet mitt i timevis. Jeg ser gjengene komme, og jeg ser dem gå – og i dette har jeg lagt merke til noe besynderlig. De ser ikke ut til egentlig å snakke med hverandre. Når de går, sitter jeg igjen med en råtten følelse av å ha vært vitne til et show der nokså like mennesker er mer opptatt av å bli sett enn av å være sammen. Venninnene har mye å snakke om, men det er sjelden jeg hører at det stilles spørsmål fra én til en annen rundt bordet.

Jeg sitter igjen med en følelse av at de egentlig er innmari kjedelige. Jeg kjenner det igjen fra mine egne venninnelunsjer. Det går for lenge mellom hver gang det oppstår meningsfylte samtaler. Alle driver med sitt. Vi lever i samme tempo, men i utakt. Når vi snakker sammen, holder vi oss til det vi har felles. Å være uenig blir for krevende. Å si imot er utenkelig.

Vi har mye å fortelle, men vi stiller ikke hverandre de gode eller utfordrende spørsmålene.

Får du gjentatte ganger beskjed om at du ikke fortjener det du har tatt imot, vokser det ikke frem glede, men noe ganske annet – skam og skyldfølelse.

I forlengelsen av ironigenerasjonens spøk og forakt for felles standarder har det trivielle i min egen generasjon fått en opphøyet status over alt annet. Det ligger en slags selvbeskyttelse i dette. En slags formildende linse mot verden konsentrert om det lille. Illustrerende nok var det største Facebook-engasjementet blant venninnene mine på lang tid knyttet til debatten om for eller mot bruk av mensen-kopp.

I individualismens tidsalder finnes det nesten ingen som tør stå frem som individ. Å tenke selv, å stå for noe er blitt upopulært. Vi er selvopptatte, men grunne. For når alt skal gå fort, være storslagent eller spesielt, og man føler at alt man gjør eller ikke gjør, betyr noe, eller i det minste legges merke til av en virtuell meta-person, en digital «annen», er det ikke så lett hverken å være, finne eller lete etter seg selv.

Nå begynner vi å bli voksne. Selv fyller jeg 30 i år, og ser faktisk frem til å feire med pepperbøsse. Ikke noe galt i det. Vi som vokste opp med løfter om evig ungdomstid, får tåle å stå i ungdomstidens uhumskheter og ensomhet noen ekstra år. Det skal ikke stå på det. Forøvrig har det stort sett gått greit med mine tidligere klassekamerater med akademikerforeldre. Én er blitt stortingsrepresentant, en håndfull er blitt jurister, noen er blitt samfunnsforskere, andre ingeniører, og resten litt sånn ymse. Vel, vel. Forøvrig er også et lite mindretall blitt gift. Så det skal ikke stå på det, heller.

For vi prøver hele tiden å gjøre det riktige. Vi prøver å være ansvarlige aktører. I det minste innimellom. Vi gjør det dessverre bare så halvveis. Nevrotisk kildesorterer vi med angst for å bidra til en enda mer urettferdig og ødelagt verden, helt uten å ta stilling til om kildesorteringen fungerer som klimatiltak. Med hodet nedi symbolpolitiske søppelbøtter skjermer vi øyne og ører for verden og virkeligheten. Vi jobber og trener og parkerer oss foran TV-en der vi ser oss selv i «Unge lovende», serien der absolutt alle går på trynet. De tre jentene prøver å leve drømmen, men klarer ikke å leve livet. Det føles som vi gjør det foreldrene våre har bedt oss om, men vi går på trynet, og verden kollapser rundt oss mens vi faller.

Endre uten å bidra

Foreldrene og lærerne våre ble voksne i en tid da evige fremskritt syntes gitt. Teknologien hadde aldri gått raskere frem enn under den kalde krigen, og jappetid og konsumerisme hadde gjort dem om til halv-hedonister, hele gjengen. På grunn av at alt hadde ordnet seg så greit for dem, var det noen som var bitre på sine foreldres forlangender – jaja, så ble jeg lege, tenkte min far, det var jo det de ba meg om, men hvorfor kunne jeg ikke velge selv? Det hadde jo gått fint om jeg ble noe annet også. Og de følte seg dømt både av sine foreldre og av hverandre dersom de ikke klarte å opprettholde en viss fasade av glans, lykke og velstand. I det skjulte lengtet de likevel bort fra glansbildefamiliene de hadde laget seg, og det resulterte i den høyeste skilsmissestatistikken noen gang. Mine klassekamerater og jeg vokste derfor opp med foreldre som ikke bare ifølge dem selv begynte å lete etter lykken altfor sent i livet, men som også ville unngå å legge bånd på barnas forventninger og muligheter, slik de opplevde at det var blitt gjort med dem.

Likevel har mange i min generasjon hatt foreldre som har rotet det til, og som var så prinsippveike og selvopptatte at de enten umuliggjorde ungdomsopprøret eller ikke la merke til at det skjedde rett foran nesen på dem. Resultatet er en generasjon som ikke vet hvor grensene skal og bør gå, og som må bruke tyve-årene på å bli kjent med seg selv, fordi det ikke var tid eller plass til det i tenårene. Dessuten var det ingenting å opponere mot, når foreldrene nektet å være autoriteter, og mulighetene virket ubegrensede.

Ingen har sagt til oss at vi må ta oss sammen. Ingen ber oss bidra til samfunnet. Vi er generasjonen som vil være med uten å delta, endre uten å bidra. Prosjektet om å skulle bli best har blindet oss for det vi er dårlige til, og vi har ikke tatt våre egne lyter alvorlig.

Vi er generasjonen som vil være med uten å delta, endre uten å bidra.

Ofte er det mange ting som spiller inn når noe får det ene utfallet og ikke det andre. Men for millennialsene er kompleksiteten blitt en hvilepute. Samfunnsproblemene virker overveldende. Vi ser en annen vei. Vi gjør noe som føles riktig. Og vi sier til oss selv, igjen og igjen, at så lenge det føles som vi gjør det rette, så er det nok. Det må det jo være? Man ser på «Flukt» med Leo Ajkic, og føler at man bidrar til hverdagsintegrering. Man stemmer til venstre politisk. Man resirkulerer, og sykler. Man stemmer frem flere sykkelveier og tar kanskje toget til Bergen i stedet for fly. Det føles riktig, prektig og dydig. Det føles godt. Man har gjort sitt.

At disse tingene har minimal effekt på verden rundt oss, bryr vi oss ikke om. Terje Tvedt skrev i essayet «Narsissismens triumf» at de fleste bryr seg fint lite om hvorvidt tiltakene vi møter utfordringer med, fungerer, så lenge de sender tilbake et speilbilde av oss selv som vi kan leve med. Vi er blitt viktigere enn problemene vi settes til å løse. Vårt eget selvbilde veier tyngre enn konsekvensene av valgene vi tar. Det er kanskje ikke så rart. Narsissismen er tross alt sinnets mest logiske funksjon, trist nok. Men det må noe annet enn luftige idealer og utopiske drømmer om verdensfred til for å løse problemene som har oppstått i globaliseringens og multikulturalismens konsensus. Narsissismen og følelsene av å ”gjøre det gode” fører oss alle ned på et dyp vi ikke kommer levende opp fra.

På vei mot det ukjente

Ignoransen er smertefull. Ressursene og mulighetene er der fortsatt. Men vi har ikke utviklet muskler som tåler motstand og vekten av de utfordringene samfunnet står overfor. Vi står i fare for å briste. Vi lukker øynene til terrortrusler, religionskriger og globaliseringens mørkesider. Vi kobler oss bort fra virkeligheten, og logger oss på illusjonen. Menneskeheten har aldri vært mer påkoblet det som skjer, og aldri mer frakoblet sitt eget ansvar for de samme hendelsene. Som generasjon står vi i fare for å la problemene skure til de blir uløselige. Som enkeltmennesker står vi i fare for å la andre definere oss så lenge at vi glemmer hvem vi er, og hva vi en gang håpet at vi kunne bli.

Fordi jeg har vokst opp i en tid med konstant støy rundt meg, har jeg etter hvert begynt å lete etter stillhet. Og det er aldri så stille inni meg som når jeg leser samtidspoeten Anne Carson. Når jeg leser, blir jeg fri fra følelsen av at folk vet hva jeg driver med. Jeg sitter der med moderne lyrikk og oppdager et hemmelig rom, tidløst, der jeg kan hente meg inn og være meg selv. Jeg blir fri fra ambisjonen om å måtte bli noe annet. Jeg trenger ikke å redde verden når jeg sitter under et pledd i sofaen, med boken i hendene. Men jeg trenger å ta den inn over meg. Jeg trenger å bruke hodet til å prøve å tolke Carsons non-sensiske lyrikk. Jeg trenger å utfordres med noe fremmed. Jeg trenger å bevege meg vekk fra det jeg mestrer, og mot det som har verdi. Når jeg gjør dette, får jeg oppleve noe sjeldent: forbløffelse. Jeg leser noe jeg aldri har tenkt. Jeg ser et ord jeg aldri før har sett. Og det blir stille rundt meg. Jeg er ikke lenger i opposisjon. Kanskje er det det som er forbløffelsens gave – at man i et øyeblikk blir fri fra sin egen dom over verden. Men det er vanskelig å forbløffes over det som er kjent, i et liv bestående av de vi ligner på, og det vi er vant til.

Det er først når vi tar inn over oss det ukjente, at livet kan bli bra. Det er kun når vi tenker selv at vi faktisk kan bidra til verden rundt oss. Det er kun når man stiger ut av gruppen man tilhører og gjør noe man er alene om å kunne gjøre, at man gjør ære på de mulighetene vi i denne generasjonen har vokst opp med. Å bevege seg bort fra at alt skal dreie seg om en selv, er leksen lærerne våre glemte å gi oss. Det er på tide at vi gir den til oss selv. Ellers vil vi forbli, tragisk nok, en fortapt generasjon.

Dette essayet står på trykk i idéseksjonen til Minervas papirutgave 2/2017.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden