Kultur

Min far er fortsatt kommunist

Det hadde virkelig ikke skadet om kunstnere hadde blitt mer politisk aktive.

Det hadde virkelig ikke skadet om norske kunstnere hadde blitt mer politisk aktive.

1814 Revisited  – The Past is Still Present
Akershus Kunstsenter, Lillestrøm; Fabrikkhallen Mago A, Eidsvoll Verk; Stallgården, Eidsvoll Verk
10. mai – 14. sept. 2014

Moyna er 15 år og forteller om tro og tvil. Verket er en film som består av en dialog mellom Moyna og kunstner Roghieh Asgari Torvund. Jeg ser den om og om igjen. Femtenåringen er spissformulert, tydelig, og direkte. Hvor fant Torvund denne reflekterte typen 15-åring? Er han et unntak? På flere vis opplever jeg at Moyna er en representant for utstillingens ærlige, nesten naive intensjon. Den er befriende fri for den klassisk ironiske distansen som politiske prosjekter lett vasser i, men uten at den oppleves provoserende lettvint som for eksempel forrige Berlin-biennale.

Jekker ned makta
Utstillingen 1814 Revisited  – The Past is Still Present er Akershus Kunstsenters utstilling i forbindelse med grunnlovsjubileet. Utstillingen er fordelt på tre visningsrom og flere «uterom».

Det første verket som møter publikum på Akershus kunstsenter i Lillestrøm, var Analyzing Sanity or The Extraction of the Stone of Madness av Juan Andres Milanes Benito. Benito har skapt en avbildning som utgir seg for å være overraskende autentisk kirkearkitektur. Som kunsthistoriker med hovedfag i bysantinsk kirkeutsmykning er det fascinerende å møte en slik arkitektonisk avbildning som Benito har formet i Styrofoam, som så vidt får plass inne i et trehus på Lillestrøm. Styrofoam er et fascinerende, fukt-resistent materiale med isolerende egenskaper som første gang ble brukt av US Coast Guards redningsflåter i 1942. Det er ikke uten betydning at denne kirkefasaden består av 98 prosent luft, og at den ikke kan synke.

Juan Andres Milanes Benito, Analyzing Sanity or The Extraction of the Stone of Madness, 2014. Foto: Istvan Virag.
Juan Andres Milanes Benito, Analyzing Sanity or The Extraction of the Stone of Madness, 2014. Foto: Istvan Virag.

Installasjonens letthet kontrasterer med dens figurasjon og naturtro gjengivelse av murstein. Er det kirken som institusjon som representerer «Sanity» eller «galskapens stein», eller er det selve fasaden, porten, det å skulle tre inn i stenen som gir tilregnelighet? Jeg liker verkets plassering, at dette er det første som møter meg, at jeg ikke blir klok på tittelen, og at verket nesten kneler under taket i det intime trehuset midt i Lillestrøm sentrum. Kanskje han bare vil jekke ned makta. Som heterofil halvstudert teolog og norsk kirkegjenger med medlemskap opplever jeg ikke at vår folkekirke innehar særlig mye makt. Om jeg derimot ønsket å inngå et likekjønnet ekteskap, ville det nok stilt seg annerledes. Selv den norske anti-autoritære folkekirka ekskluderer mange fra å gjennomføre sitt livs viktigste ritual i Norges mest verdifulle kulturarv. Galskap. Galskapens stein.

Ærlig og naiv
I møte med Ayman Alazraqs lilla Disney-aktige voksskulptur Utreisefrist blir jeg opphengt i den palestinske kunstnerens egen historie, om hvordan jeg hørte fra andre hans frustrasjon over asylsøknader og ventetid. Det er som om jeg bare spinner og spinner, klarer ikke å tenke videre.

Ayman Alazraq, Utreisefrist, 2012. Foto: Istvan Virag.
Ayman Alazraq, Utreisefrist, 2012. Foto: Istvan Virag.

Men idet jeg skal til å beskrive den på det enkleste preikonografsike-Panofsky-vis, går det opp for meg at verket er lilla. Som advent. Som ventetid. Det er ikke bare Torvund som trekker inn religion, Alazraq har brukt desembermånedens farge for å understreke håpet om tilgang til riket. Eller ikke tilgang, men opphold. I Norge, landet med det røde passet.

Skuffende ufokusert
Den andre delen av utstillingen finner sted i to bygninger på Eidsvoll verk. I Stallgården like ved Eidsvollsbygningen presenteres Norge 2.0 (2006), et verk hvor kunstnerens eget norske pass fra 1976 har blitt restaurert og kraftig oppgradert med blant annet syntetisk lær, gull-maling og lakk slik at det fremstår som et 2014-pass. Pierre Lionel Matte har tatt tak i passet som readymade. Matte skriver at Norge 2.0 kommenterer den oljefinansierte velstandsøkningen i denne perioden. Selv er jeg født i 1977, og kan ikke annet enn fascineres av hvordan Matte igjen klarer å gi meg et nytt syn på en meget velkjent problemstilling.

Stallgaarden_Pierre Lionel Matte
Pierre Lionel Matte, Norge 2.0, 2014. Foto: Istvan Virag.

Stallgården som sådan er dessverre skuffende ufokusert. Jeg får inntrykk av at man her har samlet verk som ikke helt passer inn. Mattes verk er imidlertid så sterkt i seg selv at det kan presenteres hvor som helst. Victor Mutelekeshas veggarbeid The City on the Mount (2004), er riktig nok en fascinerende fremstilling av Norgeskartet, men konteksten gir meg ikke ro til å komme til bunns i verket. Jeg prøver å begripe hvorfor Mutelekesha har bygd opp norgeskartet med opphøyninger og gjennombrudd i et slags trelignende, søttitalls-koreapanelaktig-farvet mørk lakk. Hos en annen kritiker blir jeg klokere, og får vite at kunstneren har skapt det største hullet over Utøya. Det gir likevel ikke mening for meg. Jeg skulle gjerne hørt hva unge AUF-ere intuitivt tenker om dette veggarbeidet. Det hadde vært annerledes om Akershus kunstsenter hadde opplyst om materialbruk i verkspresentasjonen. Å opplyse om materialvalg kan være en konkret nøkkel til å forstå kunstnerens prosess som også avmystifiserer samtidskunsten for folk som egentlig tenker at «dette er ikke noe for meg».

Det svakeste verket står Lise Bjørne Linnert for. Installasjonen Cruelty has a Human Heart skal ifølge katalogteksten undersøke ondskap (!) gjennom tekst, farger, søm og dialog. Teksten åpner med en Hannah Arendt-sitat. Linnert har samarbeidet med filosof Lars Fredrik Svendsen (Ondskapens filosofi), men det blir for lettvint.

Lise Bjørne Linnert, Cruelty has a Human Heart, 2014. Foto: Istvan Virag.
Lise Bjørne Linnert, Cruelty has a Human Heart, 2014. Foto: Istvan Virag.

Ondskapens alvor kommer ikke fram i de broderte lerretsbitene med sitater fra verkstedene Svendsen og Linnert har avholdt. Hvorfor skal man ha som ambisjon å undersøke ondskap gjennom farger? Hvis Linnert hadde unngått å farge lerretsbitene, og hvis deltagerne bare hadde skrevet ned sine egne ord, kunne verket kanskje fått det alvoret som problemstillingen krever. Jeg synes kunstneren har pyntet på ondskapens problem. I katalogteksten kan man lese: «Betrakter inviteres til fysisk å berøre verket for å komme til delvis skjulte skatter.» Hvorfor omtaler hun sitatene som «skatter»? Om verket ikke kunne utelates fra utstillingen, burde katalogteksten blitt redigert strengere. Den kritikken utstillingen har møtt, utløses av verk som dette.

Min far er fortsatt en kommunist
I Mago A, det mest avsidesliggende, men også det mest spektakulære av visningsrommene, kan man oppleve videoinstallasjoner av fjorårets omdiskuterte Berlinale-kurator Artur Zmijewski og norske størrelser som Lene Bergs Kald Klump, Lars Rambergs FREMDGEHEN, Charlotte Thiis-Evensens Badekaret, og sist men ikke minst My Father is Still a Communist (2011) av Ahmad Ghossein. Helt mot slutten av åpningskvelden, da de fleste hadde reist eller sto utenfor og skvaldra, satt jeg hutrende og så på Ghosseins videoverk innerst i en av de rå mur-rommene på Mago A.

Kunstneren har brukt audio-kassetter som mor og far sendte mellom seg i en lengre periode på 70- og 80-tallet, mens Ghosseins far var fremmedarbeider i en av oljestatene. Det finurlige her er ikke nødvendigvis at dette er hans egen historie, men at han har «limt» levende bilder av faren inn som forsøker å skvise seg inn i en rekke stills hvor resten av familien er samlet. Det er sårt, det er nedpå, og det griper en. Ikke på en sånn «stakkars oss», men som et portrett av et forhold. Forholdet mellom et par hvor det ene bor langt unna, hvordan begge strekker seg og hvor man ikke gir opp. Jeg skjønner ikke språket, men jeg kan høre, føle frustrasjonen i kvinnens stemme på båndet. Hvordan hun insisterer på at hun savner kjæresten sin, drit i pengene, vi kan klare oss med mindre, kan ikke du bare komme hjem? Jeg savner deg.

Verket handler absolutt ikke om at faren er eller var kommunist. Ghosseins tittel spiller på hans eget narrativ, hvor faren ikke var fremmedarbeider, men en krigshelt som kjempet for kommunistpartiet. Men jeg fikk derimot følelsen av å høre et portrett av et par. Et portrett som helt sikkert kunne vært like gyldig i Norge anno 2014. Kan ikke du bare komme hjem? Som i møtet med Torvunds Moyna 15 år traff jeg gjennom Ghosseins videoarbeid allmenne skjebner. Det var et veldig praktisk verk egentlig, praktisk og naivt og ærlig samtidig.

Utstillingen gir flere slike møter. Lars Rambergs verk FREMDGEHEN består av arkivmateriale og et videointervju. Den eneste gangen jeg grein, var da jeg så intervjuet med pensjonisten som ble fratatt passet sitt fordi hun falt for feil fyr under krigen. Den eldre dama snakket med tysk med seriøs norsk aksent, tross snart 70 år i Tyskland. Det som fikk meg til å grine, var ikke beskrivelsen av fangetransporten, eller hvordan det var å bli kasta ut fra sitt eget hjemland, det var forholdet. Hun var så fin, denne eldre dama, da hun snakka om mannen sin. At han ikke hadde vært den kjekkeste, eller den beste til å danse, men at han var en lojal fyr. Ja, han var en lojal fyr. Slik snur Lars Ramberg opp-ned på konseptet tyskertøs. Verket FREMDGEHEN, som tidligere har vært vist på ærverdige Hamburger Bahnhof i Berlin i 2004, er verdt en tur til Eidsvoll i seg selv.

Mago A_Hilde Maisey_HåndbokPolitikk for kunstnere
Hilde Maiseys Håndbok for politisk innflytelse er et annet interessant verk. Boken er ingen blek avbildning av politikk, som man fordomsfullt kan forvente av et kunstverk, men et praktisk verktøy à la Ap-bibelen Tillitsmannen. Gerhardsens bok fra 1931 ble ikke bare et verktøy for tillitsvalgte i arbeiderbevegelsens mange organisasjonsledd, men har i løpet av det siste tiåret også blitt brukt i Frps organisasjonsutvikling. Er Maiseys verk den nye politiske håndboken for kunstfeltet? Det hadde jo virkelig ikke skadet om kunstnere og kuratorer hadde blitt mer politisk aktive. Politisk kunst har riktignok blitt et mindre tabubelagt felt, men fortsatt kan man lese fordømmelsen av slik type «sammenblanding» i en del av denne utstillingens anmeldelser. En rekke kritikere, både fra kunstkritikk.no og Dagsavisen vektlegger at utstillingen er «pedagogisk». Mitt inntrykk er at de leser den politiske tematikken som en motsetning til et estetisk grep. Som om et slikt valg av konseptuell retning diskvalifiserer arbeidene som kunstverk.

Maiseys verk utfordrer verksforståelsen fordi håndboka virkelig er en overraskende grundig håndbok. Som tidligere studentleder kan jeg ikke skryte på meg partipolitisk erfaring, men etter flere års fulltidsvirke i interessepolitikk må jeg berømme Maiseys evne til å beskrive hvordan man oppnår politisk innflytelse. Blant flere underkapitler må jeg løfte frem «Hvilken forklaringsmodell for politiske beslutninger ville ha vunnet et VM om de spilte mot hverandre?», eller «Hvordan påvirke statsbudsjettet?» I boken er SV løftet frem som selve det politiske idealet gjennom bildebruk og eksempler. Jeg lurer på om Maisey har vurdert hvorvidt hennes bakgrunn fra SV skal undersøkes kritisk. Kanskje kan hun unndra seg en slik balansert fremstilling fordi dette er et kunstverk., Jeg konkluderer med at Maiseys håndbok ikke er særlig rødfarga av hennes bakgrunn som lokalpolitiker. Håndboka hadde likevel blitt styrka av eksempler fra andre politiske partier. Hun burde også intervjuet folk fra høyresida. For denne håndboka funker like godt for alle.

Jeg har et pass altså er jeg
Om håndboka ikke blir omfavnet av kunstfeltet, er det ikke så verst å ha et norsk pass heller. Det røde «vinnerloddet» er igjen aktualisert av Pierre Lionel Matte i Mago A. Norske kunstnere har en kjip levestandard sammenlignet med andre arbeidende nordmenn (som innehar dette vinnerloddet i skinn), men ikke sammenlignet med kunstnere utenfor Norge eller vår nye pass-løse gjester. Blant de mest delte sakene om Norge denne uka er nyheten om at Norge sier nei til tiggere. «One Of The World’s Richest Countries Wants To Ban Begging», var overskriften på Huffington Post. Matte har tatt tak i sin egen opplevelse av tiggere. Jeg har et pass altså er jeg består av en rekke pass som henger i smal kjetting fra toppen av lettveggen. I disse passene har han skrevet ned dagboknedtegnelser fra 2013 – 2014 der «kunstnerens møter med romfolket blir utgangspunkt for en observasjon av egne reaksjoner». Et slikt prosjekt kunne blitt veldig kleint, men Matte balanserer modig ved å eksponere seg selv. Jeg står sammen med andre åpningsgjester, på rekke, og vi leser håndskrifthistorier i passene, fra start til slutt, alle sammen. Det er et pussig felleskap dette, og oppleve et verk sammen uten å si noe. Matte prøver ikke å rette en pekefinger mot meg hvis jeg ikke gir penger til tiggere. Matte beskriver bare hva han selv tenker og gjør.

Det er der utstillingen treffer best: Når kunstneren ikke generaliserer, eller forsøke å gjøre umulige ting som å «undersøke ondskap», men avkler seg selv. Det er det jeg opplever i Ghosseins, Torvunds, Bergs og Rambergs videoverk, eller når jeg dykker ned i Merete Røstads collager og finner et verk jeg synes fanger Norge skummelt godt; et sorthvitt foto av en eldre oljerigg er satt sammen med en tegning av lungesystemet slik at strupehodet blir et slags sluk under plattformen. Under den utklipte sorthvitt-tegningen av lungene har Røstad limt et falmet brunt papir hvor man kan skimte en meanderbord. Vocabulary of Thought er en lavmælt serie collager presentert under glass som hevder å undersøke «vår ytringsfrihet ved å se på sammenhengene mellom stat og individ».

Mago A_Merete Roestad_1
Merete Røstad, Vocabulary of Thought, 2014. Foto: Istvan Virag.

De fleste gruppeutstillinger og biennaler faller igjennom i forsøket på å favne en bestemt tematikk. Som publikum setter jeg alltid pris på å oppleve praktfullt sterke enkeltverk og studere utstillingsarkitektur. Opplevelsen av en helhetlig utstilling hvor en gruppe kunstnere undersøker en problemstilling fra ulikt ståsted kommer derimot sjelden. Men her, spredt mellom tre visningsrom i Akershus, fant jeg denne helheten. På tross av noen få enkeltverk som kunne vært droppet, må jeg berømme et prosjekt med et flertall ferske verk hvor hele 18 kunstnere arbeidet samtidig frem mot åpningen i mai.

Kald klump
Min far var ikke kommunist, jeg har ikke hørt klikket i telefonrøret som folka Lene Berg har intervjuet i videoinstallasjonen Kald klump, jeg er ikke tigger på gata eller aktiv demonstrant, men som de fleste norske statsborgere et individ med et visst ansvar. Som Matte understreker i Norge 2.0, har dette landet blitt skummelt rikt. Hva betyr det egentlig at hver eneste en av oss har en aksjepost i Statens Pensjonsfond Utland? Hva gjør vi med makta?

Jeg tror ikke på revolusjon, det gjør ikke denne utstillingen heller, den handler derimot om små grep, store grep, dagligliv, skjebner. Vi kan snakke om demokrati til vi blir gule-rød-og blå, men uten aktive enkeltpersoner blir det lite handling. Ta turen til Lillestrøm og Eidsvoll hvis du er i tvil. Gratulerer med Grunnloven, la oss bruke den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden