Debatt

Min historie handler om verdien av far som omsorgsperson

Mannen min måtte stole hundre prosent på seg selv som omsorgsperson, forteller Sigrun Strømsøyen Gudevang. (Illustrasjonsfoto.)

Photo: Pixabay

Jeg forstår mammaer som vil være hjemme med barna lenge. Men de kan ikke begrunne ønsket ut fra barnas behov eller biologisk fortreffelighet.

Vi mennesker har alltid fortalt hverandre historier som viser at de valgene vi tar, er riktige og gode. I beste fall kan historiene gjøre oss sikre på oss selv, skriver Marthe Måløy nylig i et innlegg på Minerva. Jeg er helt enig. Men når småbarnsfamilier strever med å få hverdagskabalen til å gå opp, fortelles mange ulike historier.

Måløys historie er at mødre er bedre omsorgspersoner, og derfor kan vi ikke ha en likestilt fordeling av permisjonstiden, slik Lars Øye Brandsås mener på Minerva. Argumentene hennes handler om morsmelkens betydning for den lille og at kvinner fra naturens side er tildelt egenskaper som gjør dem bedre til å se, forstå og ivareta barns behov.

Men det finnes andre historier. Nina Misvær ved Høgskolen i Oslo og Akershus er blant dem som forteller at det viktigste for et lite barn er kjærlighet, næring og søvn, noe alle friske voksne er i stand til å gi. Hun mener til og med at morsmelkerstatning på flaske går fint.

De fæle åtte ukene

Min historie handler om verdien av far som omsorgsperson og om to lykketreff for vår familie. Det første kom da vår førstefødte var seks måneder.

Lang historie kort: Fra å være Fru Tilrettelegger ble jeg Fru Ubrukelig. Bokstavelig talt. Frem til da var det alltid jeg som pakket stellebagen (selv da bare de to dro ut) – fordi jeg ikke syntes at mannen min la nok kvalitet i oppgaven. Det var jeg som stod for all klesvask – fordi jeg syntes han slurvet med anvisningene og ville ikke risikere å ødelegge Nøstebarn-ullen. Jeg kom alltid farende til hvis hun gråt, selv om han allerede var der, i gang med å trøste henne.

Men to uker før han skulle ut i permisjon og jeg skulle tilbake i jobb, ble jeg lagt inn på sykehus med ryggproblemer, såkalt cauda equinas syndrom.

Etter noen døgn fikk jeg komme hjem, men jeg ble sengeliggende i ventekø på operasjon. Mannen min hadde gledet seg til permisjon og egentid med vår datter, men i stedet ble han også hjelpepleier for sin kone, med eneansvar for hus og hjem. Han måtte vaske alt, handle og lage mat til både babyen og oss. Han måtte til og med kle på kona og legge igjen niste på nattbordet hennes hvis de dro fra huset i flere timer.

Resultatet av de åtte ukene bærer vi frukter av i dag.

Den eneste nærheten jeg hadde med vår datter, var når mannen min la henne på magen min, eller når jeg på én av dagens to turer rundt huset snek meg innom kjøkkenet på vei ut og ba mannen min løfte henne inntil meg så jeg kunne få holde henne i noen sekunder.

Det var forferdelige uker!

Men: forferdeligheten til tross. De fæle ukene gjorde at mannen min måtte stole hundre prosent på seg selv som omsorgsperson. Vår datter hadde jo ikke lenger meg. Jeg måtte stole på at mannen min ga vår datter det hun trengte. Og vår datters reaksjon viste at pappaen løste omsorgsoppgaven fortreffelig.

Resultatet av de åtte ukene, som nå er noen år tilbake, bærer vi frukter av i dag. Nå er det han som oftest setter på klesvask, han pakker alltid klær og utstyr til barnehagen (fordi han leverer og jeg henter), og det var like selvfølgelig for ham å mestre middag og legging med to små alene, som det var for meg.

Når omsorgsoppgavene skal løses hos oss, og barnas behov skal ivaretas, er vi to. Det gjør at begge kan ta i ekstra tak. Og enda viktigere: Vi kan begge få nødvendig søvn og hvile mellom slagene. Fordi vi kan bytte på. Om alt. Stemningen er harmonisk. Selv med to små barn og flere arbeidstimer enn det norske gjennomsnittet.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, nå bare 1,- ut april!

Mamma, mamma, mamma

Det andre lykketreffet inntraff få uker etter at vårt andre barn kom til verden.

Eldstejenta, som var vant med to arbeidende og dedikerte foreldre, mistet plutselig en av oss. Moren hennes var fullt opptatt med lillesøsteren, og lillesøster var ofte urolig. Dag og natt. Mamma og lillesøster ble en symbiose. Det slo aldri feil: hver gang jeg endelig gjorde noe med storesøster, våknet lillesøster og gråt og trengte pupp.

Jeg valgte til slutt å ekstrem-multi-taske. Jeg ammet og bygde tårn, ammet og spilte lotto, ammet og hadde treåringen på fanget – mens hun spiste middag. Min ikke-tilgjengelighet fyrte opp storesøsters behov for oppmerksomhet. Far gikk fra å være superpopulær til ikke å være god nok – over natten. Mamma skulle legge, mamma skulle kle på, mamma skulle tørke, mamma, mamma, mamma … Det gikk utover ammekvaliteten, og mannen min tok affære.

Lang historie kort: Da vi testet pumping og flaske en helg, ble lillesøster ei harmonisk tulle umiddelbart.

Vi kunne begge være foreldre for begge barna.

Vi visste hvor mye mat hun fikk i seg. Hun klarte å spise uten å få for mye luft. Etter tre døgn gråt hun nesten ikke mer. Da hun ble roligere, klarte vi å lese behovene hennes, for hun kunne kommunisere uten å vræle. Plutselig sov jenta som om hun skulle fått betalt for det.

Og den beste bonusen ved å gi mat på flaske: Vi kunne begge være foreldre for begge barna. Da jeg også sluttet å pumpe, ble det en eneste stor lykke i heimen. Foreldrene fikk sovet nok, og storesøster fikk tilbake mammaen sin – på alle mulige måter. Vips ble også pappa og pappa-tid stas igjen, og vips ble også lillesøster stas.

Like gode omsorgspersoner

Ingen av lykketreffene opplevdes som lykketreff da de skjedde. Men takket være ryggproblemene for noen år siden og ammeproblemene i nyere tid, klarer mannen min og jeg i dag å ivareta alle familiemedlemmers behov. Også våre egne. Begge jentene får til og med dekket sekundærbehov. Takket være likestilt samarbeid og to fullgode omsorgspersoner.

Jeg har full forståelse for at mammaer vil være hjemme med barna sine så lenge som mulig. Jeg skjønner at mammaer vil ta fellesperioden av foreldrepermisjonen. Men vi må ikke fordekke ønskene som barnas behov eller biologisk fortreffelighet.

Les også Marthe Måløy: Det er vanskelig å være mamma til en ettåring i barnehage.

Situasjonen til norske familier i 2017 gjør mødre og fedre til like gode omsorgspersoner (sett bort fra ammingen). Barna trenger nærhet, hud mot hud, kjærlighet. De trenger å bli sett, tatt på alvor, vist oppmerksomhet. De skal føle seg ønsket. Fedre klarer også dette. Spesielt hvis de blir inkludert i oppgavene fra første stund.

Overføre rettighetene til individene

Det er helt naturlig at vi forteller ulike historier om hvordan barneomsorg fungerer best. Det er mange veier til Rom. Men staten kan ikke legge til rette for alle løsningene.

I den politiske debatten fremheves valgfrihet ofte som hovedargumentet for å opprettholde den lange fellesperioden. Men en foreldrepermisjonsordning med en fellesperiode – hvor foreldrene selv beslutter fordelingen seg imellom er per definisjon ikke-liberal. Fordi den ene forelderens valg begrenser den andre forelderens valgfrihet.

En mer liberal løsning er å overføre rettighetene til individene.

Derfor støtter jeg Øye Brandsås’ konklusjon: En mer liberal løsning er å overføre rettighetene til individene, og gjøre dem like for mor og far uavhengige av hverandre. En slik løsning gjør ikke hverdagen verre for barna, men den gjør at mor må tilbake i arbeid tidligere enn før. Det klarer vi. Separasjonen fra de bittesmå blir ikke enklere av å utsette den.

Hvis løsningen som staten legger til rette for ikke passer, står vi fritt til å velge en annen. Men da må vi organisere og finansiere den selv. Det er en enorm luksus for norske familier at foreldrene kan være hjemme med barna hele det første leveåret, men vi kan ikke forvente at de andre skattebetalerne skal betale for personlige preferanser.

Les også Lars Øye Brandsås: Permisjonen må deles likt mellom mor og far.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden